Det hviner i hjulene og lydpottene skraper i bakken. Et utall bagasjegrinder er i ferd med å bli flatklemt under en haug med ting dekket av blå eller grønne presenninger. Hva skjuler de? «Kjøleskap, sykler, vaskemaskiner, gardintrapper, trillebårer, massevis av utstyr kjøpt på loppemarked som franskmennene kaster så snart de ikke virker, men som vi straks forsøker å reparere,» smiler Samia, en ung økonom fra Agadir, som skal hjem etter å ha vært på bryllupsreise i Frankrike. «For oss marokkanere,» fortsetter mannen hennes, «som bor i Marokko, er det alltid prestisjetungt å ha en slektning som arbeider i Frankrike. Når den bugnende bilen hans stanser utenfor huset vårt midt i landsbyen, har man grunn til å være stolt.»
ONSDAG 4. JULI, dagen for de store avreiser. Helt siden morgengry har personbiler og minibusser «linet» seg opp på den store parkeringsplassen ved havnen i Sète. De har hovedsakelig franske nummerskilt, men også belgiske, nederlandske, italienske eller tyske. Alle har overlessede bagasjerom. Klokken 18.45 har den siste minibussen klart å presse seg inn fergens indre, de tykke fortøyningstauene er løsnet, propellene virvler opp brunt mudder fra dypet av den lille havnen i Sète.1 Med en forsinkelse på ikke mer enn tre kvarter, legger Marrakech Express fra havnen. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
