På sommerferie i fremmed hjemland

Det hviner i hjulene og lydpottene skraper i bakken. Et utall bagasjegrinder er i ferd med å bli flatklemt under en haug med ting dekket av blå eller grønne presenninger. Hva skjuler de? «Kjøleskap, sykler, vaskemaskiner, gardintrapper, trillebårer, massevis av utstyr kjøpt på loppemarked som franskmennene kaster så snart de ikke virker, men som vi straks forsøker å reparere,» smiler Samia, en ung økonom fra Agadir, som skal hjem etter å ha vært på bryllupsreise i Frankrike. «For oss marokkanere,» fortsetter mannen hennes, «som bor i Marokko, er det alltid prestisjetungt å ha en slektning som arbeider i Frankrike. Når den bugnende bilen hans stanser utenfor huset vårt midt i landsbyen, har man grunn til å være stolt.»

ONSDAG 4. JULI, dagen for de store avreiser. Helt siden morgengry har personbiler og minibusser «linet» seg opp på den store parkeringsplassen ved havnen i Sète. De har hovedsakelig franske nummerskilt, men også belgiske, nederlandske, italienske eller tyske. Alle har overlessede bagasjerom. Klokken 18.45 har den siste minibussen klart å presse seg inn fergens indre, de tykke fortøyningstauene er løsnet, propellene virvler opp brunt mudder fra dypet av den lille havnen i Sète.1 Med en forsinkelse på ikke mer enn tre kvarter, legger Marrakech Express fra havnen.

Reisen skal i prinsippet ta 36 timer: den begynner om kvelden, man tilbringer natten og hele neste dag på havet, og til slutt en natt til. Man ankommer Tanger to dager senere, om morgenen.

Klokkene ombord viser 17.45. Et merkelig tidspunkt (klokken er 16.45 i Tanger og 18.45 i Frankrike). Et tidspunkt midt imellom, et slags usikkert rom mellom Europa og Afrika. På det øvre dekket løper barna, som syns det er spennende å utforske båten og dens mange gjemmesteder. Det er 4. juli, og Marakech Express er fylt til randen. Helt siden slutten av mars har denne avgangen vært utsolgt. Heller ikke til de kommende avgangene i juli måned er det mulig å få plass. I august er det på den motsatte strekningen at det er umulig å få billett.

Så snart bagasjen hennes er vel anbrakt i kahytten, kommer Naima og setter seg i «Medina», en av de to salongene på båten. Sjøen er rolig, endelig kommer en bris som kjøler ned den glovarme dagen. Med et distré uttrykk ser den unge kvinnen på et program av typen «Idol» på den marokkanske tv-kanalen 2M, som båten får inn med parabolantenne. Programlederne snakker fransk og arabisk om hverandre. Akkurat som de unge sangerne, som i tillegg bruker engelsk. «Det er godt de snakker fransk også, for jeg skjønner nesten ikke noe arabisk,» påpeker Naima, som viser seg å komme fra Versailles. Hun er 32 år og født i Frankrike av marokkanske foreldre. «Som hver sommer de siste 32 årene, reiser familien min og jeg hjem.» Til hvem? «Hmm… hjem til oss, til Marokko. For meg er det begge deler som gjelder. Jeg er fifty-fifty. Fransk og marokkansk. Jeg er godt integrert i Frankrike, til tross for til alt man gjerne får høre. Egentlig er familien min berbere. Men selv ser jeg på meg selv som araber. Når man sier araber, samler man alle landene i området.»

Kjenner hun til forskjellene mellom arabere og berbere? «Nei, for å være ærlig har jeg aldri tenkt over det.» En mann nærmer seg, et varmt smil brer seg under de grå og velstelte mustasjene hans. Det er Naimas far. Han kom til Frankrike i 1966, og er opprinnelig fra Beni Mellal. Han har arbeidet på kjemiske fabrikker, og senere maler. I dag arbeider han i Dijon, med produksjon av sennepen Maille. Han forklarer for datteren: «De opprinnelige beboerne i Marokko var berbere, som kan deles inn i tre kategorier: de fra Souss, de fra Rid og de fra Atlas. Araberne kom senere.» Hvorfor han forlot Marokko? «I 1956, da Frankrike trakk seg ut av Marokko, var landet på nullpunktet: ingen ledere, ingen industri, ingen veier. I mitt hjem var vi fem barn, og foreldrene mine hadde ikke nok midler. Faren min sa: Dørene står åpne. I Frankrike var det nok av arbeid».

Naima stemte på François Bayrou i første runde, og på Ségolène Royal i andre. «Men jeg syns det er fint at Sarkozy er blitt president! For eksempel med tanke på vaneforbrytere: enten de er mindreårige eller ikke, så skal de få samme straff. Det er bra!» Faren hans har aldri søkt om fransk statsborgerskap. «Jeg er fornøyd med det jeg har: jeg arbeider, jeg betaler skatt, jeg er visepresident i en forening. Men jeg stemmer ikke. Derimot har jeg oppfordret barna mine til å satse på Frankrike. Jeg har til og med en datter som sitter i kommunestyret!» Naima er på sin side funksjonær i politiet. En av brødrene hennes har en høy stilling i telefonselskapet Orange, en annen er idrettspedagog og en søster er sykepleier. «Vi har studier og en god bakgrunn alle sammen. Man må slutte å blande kortene: narkotikaproblemene, forbryterne, påtenning av biler. Alt det der er foreldrenes problem!»

Faren hennes er ikke helt enig: «Det er også et lovgivningsrelatert problem. Jeg har en venn som slo datteren sin fordi hun hadde stjålet 30 francs. Da han kom hjem, tok han av seg beltet og ga henne en ordentlig overhaling. Hva gjør rettsstaten? Den gir ham 18 måneders fengsel! Hvordan er det meningen at foreldrene skal få skikk på barna sine, når de blir dømt for å straffe dem?»

KVELDEN BEGYNNER Å falle på i horisonten. Klokken 19.30 (lokal båttid), inviterer en kvinnestemme passasjerene på «komfort» til å møte i båtens restaurant. Passasjerene blir delt i to forskjellige klasser: «komfort» «turist». Den første gruppen sover i to- eller firemannskahytter, alle med skipsvindu, og de får spise middag i restauranten, med kelnere og bomullsduker. Den andre gruppen sover i kahytter med fire sengeplasser, uten vindu, eller verre enn som så: i «Pullman-salen», som bare har seter. For å få mat, må de ta til takke med kafeteriaen og de litt fettete rettene som er å få der. Uansett hvilken kahytt de har, er alltid menn og kvinner atskilt, så sant familien ikke har betalt for alle de fire sengeplassene.

Stéphane, hans kone Chandia og deres sønn Enzo er plassert på bord 27 av hovmesteren. Hun er en stor marokkansk kvinne som spiser lite og virker sjenert, til tross for det platinablonde håret og den dypt utringede t-skjorten. Stéphane er brannmann på den franske rivieraen. Han forklarer at de har reist til Marokko hvert år i de ti årene de har vært gift. «Det er like hyggelig hver gang.» Han senker stemmen: «Du skjønner, araberne i Marokko har ingenting å gjøre med araberne i forstedene. De er høflige.» Vi snakker om politikk. Han: «Jeg er fornøyd med at Sarko har vunnet. Bare han holder løftene sine.» Så legger han til: «Jeg har kolleger som er rasister og stemmer på Le Pen, men jeg lar ikke være å invitere dem hjem til meg av den grunn.» Hun: «Jeg liker det ikke. Jeg er enig i at man skal rense forstedene med høytrykkspyler. Men jeg glemmer likevel ikke at jeg er araber.»

Passasjerene er allerede i ferd med å trekke seg tilbake for kvelden. De i «Pullman»-salen bretter ut madrasser og dyner rett på gulvet, mellom seteradene og korridorene ved siden av. Senere, når alle sover, er det en mann som tar noen bilder av de reisende der de ligger tett i tett, rett på gulvet, tullet inn i fargeglade tepper. Straks dukker en båtansatt opp og forklarer at det er forbudt å fotografere passasjerene. «Det er ren idioti,» innrømmer Hamid,2 et annet medlem av besetningen. «Egentlig er det fordi Comanav [selskapet som chartrer båten] spiller på sitt image som et offentlig selskap for diaspora-marokkanerne. Selskapet vil ikke at måten de behandler sine landsmenn på skal lekke ut.»

TORSDAG 5. JULI. Dagen går langsomt fremover med måltidene i sentrum. En gruppe ungdommer fra Frankrikes fire hjørner har blitt kjent med hverandre kvelden før i salen «Kasbah», som ble gjort om til diskotek. «Lite dølt, det var helt tomt!» sukker Nadia, 19 år, fra Berhen-lès-Forbach i Moselle. «Men i kveld blir det fullt, det skal jeg love deg!» Nadia arbeider som rengjøringshjelp på en fabrikk i Tyskland, rett over grensen. Hun strutter av energi. Til høsten skal hun begynne å studere igjen, for å «slippe den drittjobben».

Nadia er født i Frankrike, men snakker også perfekt arabisk og berberisk. «I år hadde jeg lyst til å reise til Sicilia med vennene mine. Men da sa moren min: «Gem’hi balizteq, radyin al maghrib, ou baraka men sdah!» Hvilket hun selv oversetter som: «Gå og pakk koffertene dine, vi reiser til Marokko. Og hold opp med det tullpratet ditt!» Salima, 15 år, født på Korsika, spruter ut i latter: «Franskmennene gleder seg jo til å feire jul hvert år. Og vi, vi gleder oss til å reise til Marokko. Hvert år!»

Farid, 18 år, er nettopp ferdig med yrkesfaglig artium i Port-Saint-Louis-du-Rhône: «Mitt problem er at foreldrene mine aldri har snakket arabisk til meg. Så når jeg er i Marokko sliter jeg.» «Det der er ingenting,» sier Issam irritert. Han er 21 år, og vokste opp i Marokko, der han bodde mer moren sin til han ble 14. Så flyttet han til faren sin, som har vært heisekranfører i Isère i Frankrike i 45 år: «En sommer reiste jeg tilbake til den bydelen jeg vokste opp i. En veldig fattig del av Fez. På et gatehjørne var det en fyr som trakk opp en kjøkkenkniv og ba meg gi ham bagen og T-skjorten min. Jeg gir det til ham, og så sier jeg: «Si meg, Essrin, kjenner du meg ikke igjen? Det er meg, Issam, vi spilte fotball sammen i ti år i nabogata her.» Plutselig gjenkjente den gamle kameraten min meg, og så slapp han kniven og sakene mine og begynte å gråte.»
En stor andel av passasjerene har funnet veien til bakre dekk, der ungdommene har slått seg ned. En beskjeden bar selger alt for sterk myntete og kald øl (til tre euro flasken). Under den utmattende solen, siger en skingrende musikk ut av høyttalerne. Det uunngåelige temaet dukker opp: forhold mellom gutter og jenter. Nadia: «Jeg er ikke rasist, men, for å være ærlig, personlig er jeg mest tiltrukket av arabere. Jeg har allerede hatt en fransk kjæreste, men det blir liksom ikke samme greie. Og dessuten blir man ikke forstått av en franskmann. De spør hele tiden hvorfor man må dekke seg til.» Leila, 16 år, bor i Marseille: «Araberne i Marseille er helt på jordet. Dessuten foretrekker jeg emo-stilen» [gutter – eller jenter – med langt hår og piercinger]. Farid: «Jeg liker både arabiske og franske jenter. Men kanskje helst arabiske. Med franske jenter går det bra i begynnelsen, men etter en stund går jeg lei. Også skal franske jenter alltid introdusere deg for foreldrene sine etter bare én uke. Med arabiske jenter slipper man sånt.» Salima: «Jeg hadde en korsikansk kjæreste i tre år. Vi spiste korsikansk, drakk korsikansk, snakket korsikansk … bortsett fra at det ikke ble noe gris på meg. For jeg spiser halal.» Ingen i gruppen spiser gris. Alle drikker alkohol, røyker sigaretter, og overholder ramadan. «Hvorfor skulle jeg ikke gjøre det?» undrer Nadia. «Det er en del av min religion. Foreldrene mine har aldri tvunget meg, med det er en del av den atmosfæren jeg lever i, alle gjør det der jeg bor.» Når det gjelder alkoholen, er det top secret! «Hvis foreldrene mine får vite det, visker de meg ut på familietreet!»
Mens de unge lytter til hverandres historier, får foreldrene tiden til å gå i en av de to salongene. Faren til Nadia har sittet over en kopp kaffe i to timer. Han prater med Misbah, som kommer fra samme by som ham, Khenifra, mellom Mekhnès og Marrakech. «Vi ble begge rekruttert av monsieur Mora, og sendt til kullindustrien i Frankrike. Rett inn i dypet av gruvene i Lorraine. Til å begynne med tjente vi 1500 francs per måned, mens man i Marokko tjente maks 1000. Da jeg reiste tenkte jeg at jeg skulle dra tilbake til Marokko når jeg ble pensjonist. Men nå som jeg er pensjonert, er det umulig å reise, for barna mine får fortsatt på skolen.» Og når den siste flytter hjemmefra? «Jeg blir nok i Frankrike likevel,» humrer faren til Nadia. «For barna mine er der. Hvis jeg flytter ned dit, kommer jeg alltid til å tenke på dem.» Deres koner har funnet seg tilrette ved nabobordet. Begge er kledd i himmelblå djellaba og hvitt sjal. Selv etter tretti år i Frankrike, snakker de nødig fransk. Er de glade for å bo i Berhen-lès-Forbach? De to mennene svarer med en latter som forplanter seg rundt øynene deres.

DET ER ETTERMIDDAG, luften er varm. Plutselig er det land i sikte, ikke langt unna: Balearene. Servitørene fra restauranten kommer for å ta seg en blås bakerst på nedre dekk. Mohamed, med kruset, sort hår og grønne, mandelformede øyne, har jobbet på Marrakech Express i tre år. Dermed har han sett ti tusenvis av diaspora-marokkanere passere, både til og fra hjemlandet. «Utvandrede marokkanere vekker oppmerksomhet på begge sider: i mottagerlandet blir de sett på som innvandrere. Og når de kommer tilbake til Marokko på ferie, blir de kalt zmigris, som også betyr innvandrer!» Kollegaen hans legger til: «I ferien kommer de hjem med den fine bilen sin, for å brife, så alle skal tro at de tjener 5000 euro i måneden. Men alle marokkanere vet at de sliter hardt.» Så er det Mohammed som fortsetter: «Franskmennene dro til Afrika for å tømme kontinentet for rikdom, og nå sier de til innvandrerne som har kommet for å tjene til livets opphold på ærlig vis: dere har ikke noe her å gjøre. Men hva hadde de å gjøre i Afrika, da?»
Mohamed er oppvokst på strendene i Mohammedia. «Faren min har skjegg og søsteren min går alltid med slør og greier, mens jeg drakk hjemme i huset! Til slutt måtte jeg reise.» Det betyr ikke at han ikke er troende muslim og tar avstand fra det negative bildet av islam som er i omløp i Vesten: «Det er mediene som er skyld i dette svartmalte bildet, og ikke minst den jødiske lobbyvirksomheten. Jeg er selvsagt imot at man dreper uskyldige mennesker i islams navn. Men når det gjelder World Trade Center-tårnene: det sies at det var tusenvis av jøder som jobbet der, og som liksom tilfeldigvis ikke kom på jobb den dagen attentatet var.»3

Helt inkognito, midt i menneskemengden, er det to menn som det franske politiet har plassert der. Det er de to «landsforviste», som medlemmene av besetningen kaller dem.4 «Innenriksdepartementet har fått til en avtale med Comanav,» forklarer Grégory, som er ansatt i Euromer, reisebyrået som utsteder de fleste billettene, og som er tilstede under ombordstigningen. «En lugar for to personer er alltid reservert til de landsforviste ved grensen. Og på båten Marrakech er det to lugarer, i tilfelle det skulle være kvinner med.» I hvilken lugar befinner de to mennene seg? «Det kan jeg ikke fortelle,» svarer proviantforvalteren, åpenbart sjenert over at temaet kommer opp. «Men de er ikke innestengt, de kan bevege seg fritt.» Det er ikke noen fransk politimann som følger dem.
«På båten Marrakech blir de stengt inne i lugaren sin,» opplyser imidlertid Grégory. «For to år siden var det nemlig en av dem som hoppet i havet tre kilometer fra grensen. De klarte å få ham opp igjen, men de måtte stanse motoren, og båten fikk en betydelig forsinkelse.» Hvorfor ble proviantforvalteren så sjenert? «De skammer seg litt over å være med på å kaste ut en av sine landsmenn,» sier representanten for Euromer. «Men lugarene blir betalt for av den franske staten.» Idet vi skal inn i restauranten for å få middag, rystes båten plutselig av noen kraftige dønninger. Besetningen løper rundt og deler ut små papirposer.

TORSDAG KVELD, midnatt, salong «Medina». Salen er proppfull. På en liten scene spiller en mann fiolin og synger chaâbi-viser. Ved siden av ham sitter en mann og gjør jobben som orientalsk orkester – ved å klunke på en synthesizer. Faren til Naima er tilstede, han er ikledd en nydelig djellaba som glitrer i bruntoner og sølv. «I Frankrike ville jeg ikke våge å gå kledd som dette på gaten. Når jeg er i Frankrike, gjør jeg som franskmennene. Men her, på båten, er det allerede litt som å være i Marokko.» Selv de unge, som er skuffet over stemningen på diskoteket Kasbah kommer og hører på musikken til «de gamle». På det lille dansegulvet danser en brisen mann med heftige bevegelser, som trekker til seg noen damer som synes det er morsomt. Tilskuerne smiler. Før han går og legger seg, spør faren: «Jeg vil gjerne at du skal skrive dette i avisen din: da jeg kom til Frankrike hadde fabrikkene – Citroën, Simca – fortsatt dampmaskiner. Kokende olje piplet ut over alt. Hvem var det som fikk maskinene til å gå? Det var utlendingene. Når det kommer til utbyggingen av veiene, så foregikk det på samme måte. I dag når alt er blitt moderne, og vi har gitt Frankrike all vår ungdoms styrke, vil de ikke ha oss lenger! De sier at vi kommer for å spise deres brød. Det er forferdelige ord.»

FREDAG 6. JULI, kl. ti om morgenen (marokkansk tid). Siden sjøen har vært litt urolig, dukker Tanger opp på i det fjerne etter førtien timer på havet. Så snart vi har passert Gibraltarklippen, blåser en bris over båten. Det er vanskelig å ta innover seg at vi er på vei inn til Afrikas kyster. Tanger nærmer seg. Midt i landskapet rager en mektig minaret over byen. Til høyre ser de hvite husene i Kasbahen og Medinaen ut til å styrte ned mot kysten som et fossefall. Til venstre, lands stranden, ligger de moderne bygningene som har dukket opp i rekordfart de siste ti årene, og vitner om nært forestående og dyptgående forandringer. Om mindre enn et år er den enorme nye havnen klar til å ta imot de første lastebåtene fra Kina. Det er også der Marrakech Express kommer til å legge til, 40 kilometer fra Tanger. Før han går og henter bilen sin i lasterommet, lar Zineb, økonomilærer i Toulouse, blikket vandre over de tørre åsene som løper ut av fjellkjeden Rif: «Fordelen med å ta båt i stedet for fly, er at det gjør det mulig å gjennomgå en gradvis akklimatisering. Man gjenopptar i ro og mak forbindelsen med sine røtter.»

Oversatt av K.S.

Fotnoter:
1 Hvorfor den relativt beskjedne havna Sète og ikke Marseille? «Sète er et ideelt sted på grunn av nærheten til de store hovedveiene,» svarer Mohamed Benani, direktør for COMANAV, marokkanske selskap som eier to båter som går på denne ruten. «Dessuten er havnen mye enklere og triveligere enn Marseille».

2 Hans virkelig navn er endret, på hans forespørsel.

3 Dette antisemittiske ryktet ble spredt av flere medier i de arabiske landene like etter attentatene.

4 I Sète finnes et av de 20 Sentrene for administrative forvaring. Det holder til i havnens gamle våpendepot og har 28 stillinger. 1130 personer var innom i 2006 (mot 801 i 2005 og 706 i 2004), hvorav 40 prosent var marokkanere.