På sommerferie i fremmed hjemland

Hvert år reiser hundre tusenvis av marokkanske innvandrerfamilier på «sommerferie til hjemlandet». Noen tar veien over havet, på en av båtene på ruten fra Sète i Sør-Frankrike til Tanger. De 36 timene ombord på båten er en anledning til å reflektere over sin Mektoub–den meningen ens liv har fått. På disse proppfulle båtene er det mulig å danne seg et bilde av innvandrernes profil og mangfold. De er milevis fra å utgjøre noen homogen «nordafrikansk folkegruppe», slik klisjeene gjerne vil ha det til.

Det hviner i hjulene og lydpottene skraper i bakken. Et utall bagasjegrinder er i ferd med å bli flatklemt under en haug med ting dekket av blå eller grønne presenninger. Hva skjuler de? «Kjøleskap, sykler, vaskemaskiner, gardintrapper, trillebårer, massevis av utstyr kjøpt på loppemarked som franskmennene kaster så snart de ikke virker, men som vi straks forsøker å reparere,» smiler Samia, en ung økonom fra Agadir, som skal hjem etter å ha vært på bryllupsreise i Frankrike. «For oss marokkanere,» fortsetter mannen hennes, «som bor i Marokko, er det alltid prestisjetungt å ha en slektning som arbeider i Frankrike. Når den bugnende bilen hans stanser utenfor huset vårt midt i landsbyen, har man grunn til å være stolt.»

ONSDAG 4. JULI, dagen for de store avreiser. Helt siden morgengry har personbiler og minibusser «linet» seg opp på den store parkeringsplassen ved havnen i Sète. De har hovedsakelig franske nummerskilt, men også belgiske, nederlandske, italienske eller tyske. Alle har overlessede bagasjerom. Klokken 18.45 har den siste minibussen klart å presse seg inn fergens indre, de tykke fortøyningstauene er løsnet, propellene virvler opp brunt mudder fra dypet av den lille havnen i Sète.¹ Med en forsinkelse på ikke mer enn tre kvarter, legger Marrakech Express fra havnen. (…)