Vesten har forfattet menneskerettighetene, og tvinger dem til og med på resten av verden som en universell norm, selv om disse rettighetene er et resultat av bestemte historiske vilkår. Vi krever at alle folkeslag anerkjenner dem, uten unntak eller forbehold, samtidig som vi konstaterer at det flere steder i verden finnes andre kultursyn som ikke kjenner til menneskerettighetene eller protesterer mot dem. Hvor lenge kan Europa fornekte dette, og glemme den komplekse, påtrengende og til og med tilfeldige iverksettelsen av menneskerettighetene i vestlig historie?
For fabrikasjonen av det universelle er kompleks – for ikke å si kaotisk: Menneskerettighetserklæringen fra 1789 er for eksempel et resultat av mange og forskjellige (og iblant innbyrdes uforenlige) forutgående prosjekter. Den ble til gjennom et utall forhandlinger og kompromisser. Den er bygd opp av forskjellige fragmenter – et begrep her, en setning der. Paragrafene er blitt stykket opp og omskrevet. Menneskerettighetserklæringen ble anerkjent og stemt igjennom av de som hadde skrevet den, og de karakteriserte den som «uferdig». «Det prosjektet vi vedtok er antakelig det dårligste av alle,» innrømte en av forfatterne den kvelden Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
