Markedets nervøse hånd

Det er et klart tegn på at krisen vi er inne i er svært alvorlig når nyheter som vanligvis oppfattes som gode blir sett på som dårlige. Selv om USAs sentralbank Federal Reserve (Fed) kutter renten gang på gang, så er det aldri nok. Selv om den sammen med de andre store sentralbankene 12. desember i fjor annonserte en unik omstrukturering av prosedyrene for refinansiering, så betyr det bare at situasjonen er enda verre enn vi trodde. Selv om sentralbanksjef Ben Bernanke argumenterer for budsjettillegg (noe som vel aldri har skjedd før), så er det kun fordi sentralbanken ikke lenger vet hva den skal gjøre og trenger statens hjelp. Og som om dette bare var første akt i en litt overdådig komedie, så går jommen meg George W. Bush dagen etter ut og annonserer en tilleggspakke som passer nærmest nøyaktig overens med sentralbanksjefens «forslag». Og når disse to mennene står på samme scene i samme sketsj, da tyder det på problemene vi står overfor er alarmerende … At klassiske økonomipolitiske tiltak ikke fungerer, er det tydeligste og det mest foruroligende tegnet på at økonomien er ute av kontroll. Den reagerer nærmest ikke lenger på pengepolitikkens manøvreringer (og når den først reagerer er det helt vilkårlig).

Den daglige dekningen av hva som skjer på børsen – som vanligvis er fullstendig uforståelig for uinnvidde, og iblant også for de innvidde, når den drukner i kaoset fra de børsansattes uavbrutte informasjoner om de minste endringer – får ikke mening før den kan ses litt på avstand. Først da kan vi konstatere hva som er karakteristisk ved våre dagers langvarige krise. De som er tilhengere av børssystemet skriver selvfølgelig at dette dreier seg om ufarlige og uanselige hendelser. Og at alt vil ordne seg innen sommeren. De vil imidlertid ganske sikkert måtte bite i seg disse utsagnene. For det de har skrevet kommer fortsatt til å være der til sommeren. Og det vil den økonomiske krisen også.

KRISEN HAR NEMLIG gode grunner for å bli værende. De som tror at dette bare dreier seg om et harmløst avvik fra markedsnormalen kan ikke ha forstått hva som forårsaket denne krisen: Den vanvittige innrulleringen av store mengder betalingsudyktige husstander i den verste gjeldsform som finnes, nemlig pantelån. Det er som om en naturlig justis har snudd det hele på hodet: utsettelsesklausulen (reset), som først hadde en kjempesuksess fordi folk fikk solgt enklere og eiendomsprisene samtidig steg til værs (noe som igjen førte til økt vinning ved spekulasjon i derivater), er nå blitt finansverdenens forbannelse. Den som liker så godt å leve i nuet må nå trekke mangfoldige gjeldstyngede husstander etter seg – spøkelser fra fortiden man ikke kvitter seg med like lett som man betaler seg vekk fra en utsatt posisjon. Høydepunktet i reset-problemene forventes nådd i mars-april 2008.
Vi kan anta at den omfattende rekrutteringen av kredittkandidater tok slutt i begynnelsen av 2007, og dermed må vi vente til begynnelsen av 2009 for å få et klart bilde av antallet personer som er gått konkurs. Disse menneskenes triste skjebne er imidlertid av interesse for finansverdenen kun fordi deres voldsomme konkurser forårsaker omfattende tap også for de som har spekulert i deres eiendomskreditt. De fattige innfrir så visst ikke forventningene de rikes kreativitet stiller. Og dermed får finansverdenen, som verdsetter flyt i kapitalstrømmen over alt annet, erfare aksjenes livløshet: alle disse menneskene som er blitt behandlet som kanonføde i pantelånsspekulasjoner er nå bare en ubehagelig konsekvens man ikke blir kvitt.

I mellomtiden brer det generelle forfallet om seg. Og det går også utover en type aktører ingen hadde hørt snakk om tidligere: de såkalte monolines, spesialiserte institusjoner som forsikrer eierne av obligasjonsporteføljer (vanligvis fond eller banker). Først forsikret de for det meste kommunale lavrisikoobligasjoner i USA, men så ble de som alle andre bitt av basillen og logisk nok fristet til å forsikre mer fristende og innbringende produkter, produkter de fleste anså som like lite risikofylte som de beste obligasjoner: subprime-derivater, selvfølgelig!

Fortsettelsen ble ikke akkurat overraskende. De to største monoline-selskapene, MBIA og Ambac, er praktisk talt konkurs. Banker og fond må rekapitalisere øyeblikkelig – i alle fall de som kan. Og dette er ikke et engangstilfelle. Forverringen av monoline-selskapenes noteringer fører regelmessig til en tilsvarende revisjon av aksjenoteringene som er forsikret av disse selskapene … Og den aksjeverdien som er notert i kundenes papirer (bankene forsikret enorme mengder derivatprodukter på denne måten) må følgelig nedvurderes.

KRISEN ER ALTSÅ langt fra løst. Og vi ser nå de verste virkningene av den dynamikken som hører økonomisk nedsmelting til. Som en følge av tapene på subprime-derivater blir bankenes regnskap bare verre. Spenningen øker i forholdene bankene imellom, fordi de ikke kan være sikre på de andres betalingsdyktighet, noe som får dem til gjensidig å anse hverandre som mulige pestsmittede. Alt dette fører uavvendelig til en kredittkontraksjon som vil bli smertefull for den produktive økonomien. Finansinstitusjonene har brukt over seks måneder på å godta tanken om at veksten snart vil sakne og kanskje til og med avta.

På den annen side kan selve det faktum at man begynner å godta tanken om avtagende vekst føre til store forandringer, særlig hva skadeomfanget angår. De voldsomste skjelvene på aksjemarkedene i begynnelsen av 2008 bærer vitne om dette. De har rett nok ikke vært i toppform de siste åtte månedene, men nedgangen begrenset seg til å begynne med til bankverdier. Deretter bredde nedgangen om seg, fra og med september, i perioder da pengemarkedet opplevde full tørke og det var umulig å oppheve fond, noe som tvang flere institusjoner til nødsalg av deler av deres aksjeporteføljer for å oppnå betalingsdyktighet så fort som mulig. Samtidig som det virker som om ting vil roe seg, opplever vi en generell tendens til at aktiviteten og lønnsomheten til alle sektorer trekkes i tvil.

Aksjemarkedenes antakelige inntreden i en nedadgående syklus vil sannsynligvis føre med seg alvorlige og vidtfavnende konsekvenser. Særlig i en så diskret sektor som den såkalte private equity, en form for aksjekapitalisme der lovende selskaper blir oppkjøpt, tatt av børsen og nøyaktig omstrukturert slik at de to eller tre år senere kan selges med stor profitt og ofte bli børsnoterte igjen. Dersom foretaket derimot ikke svarer til forventningene, kan man imidlertid glemme den suksessfulle gjeninnføringen på børsen. Så er da også gjennomføringen av flere private equity-operasjoner svært vanskelig, enten fordi foretaket ikke oppnår forventet suksess eller fordi oppkjøperne må utsette sin flukt fra det synkende skip og dermed bære gjelden i lengre tid enn de hadde tenkt. For disse operasjonene finansieres av skyhøye kreditter som ofte innvilges under like betenkelige forhold som subprime-kreditter… Og bankene forstår nå at flesteparten av deres private equity-investeringer vil kategoriseres som betalingsudyktige – og da følger nødvendigvis devalueringer.

Direkte verdinedgang på aksjeporteføljer, nedsatt tempo i origineringsaktiviteter og fusjoner/oppkjøp, illevarslende problemer med private equity-kredittene (og andre kreditter, som billån og kredittkort), nedgang i profittene på trading i markeder i kursfall … Alt i denne økonomiske nedgangen er med på å gjøre bankenes finansielle situasjon verre og øke motviljen mot å gi lån. I finansenes vidunderlige verden avler gamle kriser nye…

INGENTING AV DETTE kommer som lyn fra klar himmel. Likevel er det mange som i likhet med Daniel Bouton, sjef for den franske banken Société Générale, mener at dagens krise kun er «ergerlige uforutsette enkelthendelser», at eskapadene til aksjemegleren Jérôme Kerviel – som Bouton omtaler som en «terrorist» – og «uflaksen» i forbindelse med subprime-lånene ikke har noen ting med hverandre å gjøre (det er bare «enkelthendelser»). Kanskje burde vi minne disse menneskene på at disse hendelsene er uttrykk for den markedsøkonomiske logikken. Hvem lar seg vel forundre over at aksjemeglere søker alle muligheter til å oppnå stadig større gevinster? At de dersom det er behov for det skaper slike muligheter ved å finne opp nye «ufeilbarlige teknikker» som får dem til å tro en stakket stund at de er hevet over all risiko? At de kaster seg over alt som er i vekst, helt til vi får en børsboble? At de ettersom de knapt er i stand til å vurdere sin egen risiko ikke føler at den globale risikoen angår dem? Hvem lar seg forundre over at dette vanligvis ender med katastrofe? Og hvem synes ærlig talt dette er underlig så lenge den økonomiske liberalismens mål er å fjerne alle hindre for investorer og slippe dem løs uten noen restriksjoner i den mest avhengighetsskapende og frenetiske formen for profittjakt som finnes: egenkapitalrentabilitet.
Daniel Bouton er dårlig stilt for å snakke om en «uvanlig og beklagelig ulykke». Han er sjef for en bank som er et kroneksempel på de siste 25 årenes progressive ferd mot det fullstendige vanvidd. La Société Générale var tradisjonelt en klassisk sparebank for folk flest, med regionale kontorer, skrankeansatte og daglige ledere. Noen egentlig forretningsbank var den aldri. Så ble den – relativt sent – bitt av globaliseringsbasillen, og begynte å drømme om et sofistikert liv med glansende skjermer, ville være Goldman Sachs, lærte seg engelsk, sendte sine boys til London og pustet endelig inn kapitalmarkedets friske luft. Det er noe ganske annet enn å fornye kreditten til den lokale kjelesmeden. Derfor må vi når Monsieur Bouton hevder i Le Figaro at «Société Générale sin modell har på ingen måte blitt svekket eller kritisert» forstå det nøyaktig motsatte av det han sier: Modellen har fått kraftig juling. Og slagene falt under beltestedet. Banken har tjent mye på fascinasjonen for markedsspekulasjon. Og nå kommer den til å tape grundig på det. Slik det ofte er med nykommere, er Société Générale mer synlig enn de andre, og denne banken er et ypperlig eksempel på hvordan bankenes magnetiske tiltrekning mot markedet nå slår tilbake mot dem.
Uansett hva bransjen sier er dagens krise en virkelighetserfaring, et bevis på markedenes iboende skadelighet, på markedsoperatører som har mistet all kontroll. Men denne erfaringen er ikke den første i sitt slag, og det virker som om ingen har lært noe av fortidens feil. Internettkrakket i 2000 førte til åpenbar juks og bruk av brutale metoder side om side med oppfordringer om åpenhet og regulering. Hver gang noe slikt skjer høres løfter om at «dette er siste gang» i børsenes korridorer, men det blir med løftene. Alle disse bakrusløftene og det usmakelige faktum at de store børsspekulantene beriker seg så det monner i oppgangstidene, for så å sette hele økonomien i fare når boblene sprekker, og attpåtil tvinger det offentlige til å redde dem ut av knipa i en situasjon der en vanlig konkursrammet stakkar ville blitt overlatt til seg selv, alt dette gir en lyst til å smadre hele sirkuset. Det virker som om det er den eneste løsningen dersom en virkelig vil at det skal være «siste gang».

EN MER ANALYTISK gjennomgang av den økonomiske liberalismens «resultater», der påført skade er så tydelig mer omfattende enn utførte tjenester, burde i det minste overbevise oss om at det haster å knuse noen tannhjul i systemet. I motsetning til det vi blir fortalt, finnes det mange ideer om hvordan man kan gjøre nettopp det. En av disse ideene var Tobin-skatten, som alt for fort gikk i glemmeboka. En annen idé er SLAM (Shareholder Limited Authorized Margin), et prosjekt som vil begrense aksjeeiernes autoriserte rentabilitet og slik fjerne muligheten til endeløs og økende utnytting av vanlige lønnsmottakere. En tredje idé er en dobbel pengepolitikk, der produktiv økonomi og spekulativ økonomi finansieres med forskjellige rentesatser. Hvorfor kan vi ikke følge eksempelet til The Glass Steagall Act i USA, innført etter det økonomiske sammenbruddet på 30-tallet, og etablere et absolutt skille mellom handelsbanker og markedsbanker? Dette likner på ideen om skille mellom produktiv og spekulativ økonomi, men det at det skal være et vanntett skille har i tillegg den fordelen at det gjør det langt vanskeligere for økonomiske kriser å ramme den produktive økonomien via kreditter.
Den som ser enda nærmere etter, vil kanskje legge merke til at grunnen til at den franske økonomien ikke er så kraftig rammet av subprime-krisen er at den ikke er har latt liberaliseringen av økonomien bre om seg i så stor grad. Men det er nettopp det både liberale og sosialistiske «reformatorer» vil ha oss til å gjøre! Det mest bemerkelsesverdige er kanskje at de fortsatt presser så hardt på, etter 25 år med skadelige konsekvenser. Man kan selvfølgelig innvende at ikke alle er skadelidende, men paradokset er at de som lider mest som en følge av dette, er de som sosialistpartiet (PS) skulle forsvare, og det var nettopp PS som satt ved makten i 1983, da den «store endringen» fant sted. Og denne endringen gikk lynraskt. I 1983 gjorde PS helomvending i økonomipolitikken. I 1984 skjedde det mye. Først ba statsminister Laurent Fabius de offentlige bedriftene om ikke lenger å ha annet mål enn profitt. Slik proklamerte han at det ikke lenger var noen mening i at de var nasjonaliserte, og forberedte de facto den kommende privatiseringen. Deretter kom det europeiske toppmøtet i Fontainebleau, forløperen til Enhetsakten og det indre marked, det vil si fri og uforfalsket konkurranse. Og i 1986 blomstret den økonomiske liberalismen for fullt. Det er mye på så kort tid.
Siden den gang har det franske samfunnet konstant gitt uttrykk for sin suspekte motstand mot den frie utfoldelsen av den strålende skjebnen man konstruerte for dem på denne tiden. Til franskmennenes forsvar må det innrømmes at denne skjebnen fra tid til annen har det med å blottstille at den er fullstendig katastrofebefengt. De økonomiske krisene underbygger unektelig dette inntrykket. Våre dagers krise møter de generelle konjunkturene på det mest betenkelige vis, og kaster nytt lys over de skadelige logiske følgene av den «fullstendige modellen» man vil ha oss til å godta.

SÅ LENGE konkurransesamfunnet legger et permanent press på prisene, og følgelig på utgiftene, og til syvende og sist på lønnsutgiftene, oppstår et «pris-lønn»-regime der all diskusjon om kjøpekraft reduseres til et spørsmål om priser. Det er lønnsmottakeren som klager, men forbrukeren som får svar … Og vi må ikke glemme at det nettopp er prisfallene som får lønningene til å rase nedover! Arbeidstakere som mister sin faste jobb etter utflyttinger har ikke annet valg enn å begynne å handle på hard discount-butikker, billigbutikker som er det mest ekstreme leddet i konkurransekjeden. Og slik er de med på å forsterke de mekanismene som gjorde at de selv mistet fast jobb. Lønnsmottakerne «støtter» altså et system som arbeider mot dem, og i mangel av andre løsninger, er de med på å videreutvikle dette systemet. Slik sluttes ringen på absurd vis, og dette fører til permanent lavt press på kjøpekraften, noe som har negative virkninger for forbruket og svekker etterspørselen.
Den liberale modellen skryter imidlertid av at den selv har løsningen på sine egne problemer. Svaret er forbausende enkelt: De som ikke har råd til å betale kontant kan ta opp lån! Hvis husholdningenes kjøpekraft stagnerer eller svekkes, men kapitalen fremdeles trenger husholdningenes bidrag, hva kan da være mer logisk enn å gi lønnsmottakerne muligheten til å bruke mer enn de tjener? I USA og Storbritannia, som har et lite forsprang på franskmennene i dette kjøret, er husholdningenes gjeld i forhold til inntekt henholdsvis på 120 og 140 prosent. President Sarkozy skryter av at det ikke er slik i Frankrike. Men hans økonomiske politikk vil nettopp føre til slike tilstander, eller snarere: den fører oss dit enda raskere.

Siden 1998 har nemlig gjeldstyngden i franske husholdninger steget urovekkende, og gjennomsnittlig gjeld i forhold til inntekt lå i 2006 på hele 68 prosent. 1998 markerte begynnelsen på den «omfattende globaliseringen», og voksende gjeld er jo et typisk trekk ved globaliseringen. Nettopp derfor går dette hardere utover de anglosaksiske økonomiene: Forbrukslån er der en nødvendig sikkerhetsventil, og nå kommer denne ventilen snart til å stenges. Og nettopp derfor kommer den franske økonomien til å slutte seg til dem snart, takket være den rosverdige innsatsen til Attali-kommisjonen, som med åpenbart vitenskapelig belegg foreslår å ta et par sjumilssteg mot fri konkurranse, så vi kan være absolutt sikre på at de samme årsakene får de samme virkningene …

DET ER IMIDLERTID med den massive innblandingen av lønnssystemet i økonomikrisene at den raffinerte liberale logikken når uante høyder. Det dreier seg om den symmetriske motsatsen til gjeldsproblemer – for i dette tilfellet er det sparepengene det går utover. Når store finansinstitusjoner bryter sammen, er det vel ikke mange tårene som felles. Helt til vi tenker på hvem som eide fondene disse institusjonene har tapt. Det er nettopp med lønnsmottakernes sparepenger deler av det økonomiske spillet med vinning og tap foregår. Her også er Frankrike enn så lenge et hederlig unntak fordi de fleste franske lønnsmottakerne knapt har nok penger til å gjøre mer enn å sette litt av det på bok, og kun de rikeste plasserer verdier på markedet. Dermed er faktisk spekulasjonsulykkene med på å redusere ulikhetene i Frankrike. Ved at de som har litt blir fattigere …
Heldigvis kan vi nok en gang kikke bort på de anglosaksiske økonomiene for å få en pekepinn på hvordan den liberale logikken egentlig kan virke. Våre engelsktalende venner har interessant nok bestemt seg for å bruke pensjonssystemet til å berike markedet med store mengder pensjonsfond. Og her har vi et kroneksempel på finansverdenens demokratiske grunnprinsipp: Alle lønnsmottakerne, uten unntak, får svi på pungen når markedene raser. President Sarkozy har foreløpig ikke benyttet seg av pensjonsfondene – i alle fall ikke rent fysisk sett – men prosjektet om «aksjeobligasjoner for alle» er av samme ulla. Det å finne surrogatløsninger for direkte lønn – for de fleste har vel forstått nå at lønnsøkninger ikke lenger er på dagsordenen i Frankrike – er i seg selv en tvilsom manøver, men når man gjør dette ved å utsette lønnsmottakerne direkte for finansverdenens ustabilitet, og forsøker å overbevise dem om at det som trellbinder dem faktisk er til deres eget beste, da er det virkelig for ille. Alt for ille.
Lønnsmottakerne sitter fast i konkurransens skrustikke, som kun senker prisene under forutsetning at lønningene senkes også. De er blitt gjeldsslaver i samfunn der lån er like nødvendig som inntekt hvis man vil overleve. Og som for å sette kronen på verket tyranniseres de for egen regning, ettersom det er deres sparepenger som nærer et aksjemarked der alt som gjelder er evig profittjakt. Det blir nesten en estetisk opplevelse når alle de økonomiske krisene rammer nettopp dem, fordi det er de som må betale for vekststansen, og når de forbys å gjøre noe som helst med de økonomiske strukturene, fordi – og det verste er kanskje at dette faktisk er en velfundert begrunnelse – det er deres egne pensjoner det da vil gå ut over! Fellen er klappet sammen: Går vi til angrep på den økonomiske profittjakten, er det i virkeligheten de eldres pensjoner vi angriper.

RETT SKAL LIKEVEL være rett. Ikke alle liberalister er stokk dumme. Ikke alle liberalister gjentar i det uendelige markedets hellige trosartikler. Som så ofte ellers er det ikke den synligste støtten som hjelper mest. De vanlige økonomene, med sin noe enfoldige entusiasme, kan sørge for å fremstille markedet som et «naturvitenskapelig» fenomen styrt av «tilbud» og «etterspørsel», et fenomen som slik sett er fri for enhver form for ideologisk eller politisk baktanke. I virkeligheten dreier omformingen av kapitalismen seg om en rent politisk og rent ideologisk prosess. Representantene for denne klarsynte – og handlekraftige – kynismen driver politikk til fulle der økonomene hardnakket om og om igjen benekter at markedene styres av annet enn naturlige prosesser (det er den klassiske oppfatningen om markedets usynlige hånd). Kynikerne har forlengst forstått at det finnes en politisk økonomi knyttet til finanskapitalisering. Planen går ut på å trekke lønnssystemet inn i finansverdenens kvern, og det er en særdeles foruroligende plan. Finnes det noen bedre måte å helliggjøre kapitalmarkedene på, enn ved å gjøre lønnsmottakerne til solidariske tilhengere av disse markedenes «goder»? Å gjenoppbygge samfunnet ved hjelp av finansverdenen, er ikke det det samme som å gjøre lønnssystemet til en objektiv støttespiller for finanskapitaliseringen?

Selvfølgelig dreier det seg om en «solidaritet» der den ene parten gir langt mer enn den får igjen: mot en smule økonomisk drahjelp trellbindes lønnsmottakerne i all evighet. Og aksjetrelldommen styres av abstrakte mekanismer vi ikke riktig har oversikt over. Den er lett å glemme. Mens smulene er konkrete, selv om det bare er smuler, og det holder for å få folk til å tro at dersom vi går til angrep på finansverdenen, så er det lønnsmottakernes interesser vi rammer. Det er forståelig at noen mennesker, som Denis Kessler (forhenværende visepresident i den franske arbeidsgiverforeningen Medef, nå formann i det franske reassuranseselskapet Scor), som vi snarere vil plassere blant de kyniske enn blant de hysteriske, drømmer høylytt om at fellen skal klappe sammen så snart som mulig (foreløpig står den bare på spenn i Frankrike, på grunn av mangelen på pensjonsfond, den mest ondsinnede mekanismen til dette systemet). Da er det vanskeligere å forstå hvordan sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2007, Ségolène Royal, ganske sikkert oppmuntret av venstresidens ærverdige bidrag til finanskapitaliseringen, i det hele tatt kunne foreslå at hun skulle jobbe for en utvidelse av aksjebasert lønn og kapitalisering av pensjonene fra pensjonsreservefondet. Og det virker så langt ikke som om noen i PS faktisk er blitt seg bevisste hva dette innebærer. Men så er de da også opptatt med å feire 25-årsjubileum for den nye, stødige kursen de staket ut i 1983.

Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Det er refinansieringene som gjør det mulig for Fed å gi de private bankene likviditet.

Der man innvilges lav rente de to første årene, men må betale desto mer de 28 følgende årene.

Der lokalsamfunn kan finansiere egne behov ved å legge aksjer ut på markedet.

Se «Comment la finance a tué Moulinex», Le Monde diplomatique, fransk utgave, mars 2004.

Styring av aksjer og obligasjoner for kunder.

«Message à nos clients» (Melding til våre kunder), reklame fra Société Générale i økonomiavisen Les Echos, 4. februar 2008.

Le Figaro, 25. januar 2008.

CAC-indeksen på børsen i Paris sank fra 6922 den 4. september 2000 til 2403 den 12. mars 2003, med andre ord et fall på 65 prosent på to og et halvt år. Den 6. februar 2008 var CAC-indeksen på rundt 4800.

SLAM er et skatteforslag formulert av artikkelforfatteren, Frédéric Lordon. Overs. anm. Se Frédéric Lordon, «Enfin une mesure contre la démesure de la finance : Le SLAM» (Endelig et tiltak mot finansverdenens overdrivelser: SLAM); Le Monde diplomatique, fransk utgave, februar 2007.

Frédéric Lordon, «Comment protéger l'économie réelle» (Hvordan vi kan beskytte den egentlige økonomien), Le Monde diplomatiques internettsider, fransk utgave: www.monde-diplomatique.fr/2007/09/LORDON/15165.

Og fjernet av Bill Clinton i 1998?

Se Serge Halimi, «Verdens største bedrift», Le Monde diplomatique, nordisk utgave, januar 2006.

Kommisjonen for frigjøring av fransk vekst, ledet av Jacques Attali, ble opprettet av president Sarkozy 30. august 2007. Rapporten, som inneholder 316 forslag, ble levert 23. januar 2008.

Se Antoine Rémond, «Lønnssparing–et vulgært verktøy», Le Monde diplomatique, nordisk utgave, juni 2006.

FRR, det franske pensjonsreservefondet, ble opprettet av daværende statsminister Lionel Jospin i 1999, og fungerer i realiteten som et «kollektivt pensjonsfond».