Hizbollahs maktoppvisning

Grensestasjonen Masnaa er i ferd med å åpnes igjen. Hæren har erstattet militsene som blokkerte all trafikk til og fra Syria – et tegn på at spenningene har sunket etter de korte kampene som satte Libanon i fyr. Veien stuper ned fra fjellet mot Beirut. Vanligvis er trafikken mellom de to landene intens og kaotisk, men den har ennå ikke tatt seg opp igjen. Det tar knapt en time å komme seg til den libanesiske hovedstaden.

Selv om alle de vi snakker med gjengir det samme hendelsesforløpet, er de langt fra enig om hvordan hendelsene skal fortolkes. Etter en tolv timer lang debatt, vedtok regjeringen 6. mai i år to dekreter: det ene bestemte at det skulle igangsettes en granskning av det «autonome» telekommunikasjonsnettet til Hizbollah («ulovlig, illegitimt og en aggresjon mot statens suverenitet»); det andre innebar at sikkerhetssjefen på flyplassen i Beirut, general Wafiq Choukeir, en sjiamuslimsk offiser som ryktes å tilhøre opposisjonen, skulle fratas sin stilling. Myndighetene besluttet også å internasjonalisere krisen ved å legge fram for Den arabiske ligaen og FN detaljene om «denne nye aggresjonen mot rettsstaten Libanon.»

Opposisjonen fordømte beslutningen, særlig Hizbollah og Amal (ledet av Nabih Berri) som dominerer det sjiamuslimske miljøet, så vel som general Michel Aouns Den frie patriotiske bevegelse. 8. mai innkalte Hizbollahs generalsekretær, Hassan Nasrallah, til pressekonferanse og fordømte «krigserklæringen mot Motstandsbevegelsen». Samtidig inntok militsene til Hizbollah, Amal og Syrias nasjonalsosialistiske parti (PNSP, sekulært) Vest-Beirut, et område som hovedsakelig er sunnimuslimsk. Flyplassen og havna ble blokkert. Etter korte kamper overga militsen til Framtidsbevegelsen (sunnipartiet til Saad Hariri og statsminister Fouad Sinora) seg. Trefninger forekom også i andre regioner: 70 personer ble drept før en skjør fred senket seg. I mellomtiden annullerte regjeringen de to dekretene. Militsene overlot banen til hæren, som ikke hadde grepet inn i kampene, og politikerne.

Flertallet og opposisjonen samlet seg i Doha 17. mai, under seglet til emiren og Den arabiske ligaen: på regjeringssiden var flesteparten sunnimuslimer og drusere, i tillegg til en kristen minoritet, på motsatt side massen av sjiamuslimer og god del av de kristne, noe vestlige medier ofte glemmer å nevne, og reduserer dermed opposisjonen til utelukkende å bestå av Hizbollah. 21. mai kom de fram til en avtale som innbærer at presidentembetet (som har vært ubesatt siden november 2007) skal gis til general og hærsjef Michel Suleiman, at det skal dannes en nasjonal samlingsregjering der opposisjonen får en vetorett, og en ny valglov som trer i kraft ved neste valg våren 2009. Forhandlinger om det svært følsomme temaet om Hizbollahs våpen er utsatt til et senere tidspunkt.

HVORFOR VEDTOK regjeringen disse to dekretene? Hvorfor tydde Hizbollah og allierte til vold? Hvorfor ble hæren stående på sidelinje? Hvorfor grep ikke USA og EU inn? Hva er rekkevidden av Doha-avtalen? Spørsmålene besvares svært forskjellig av de vi snakket med.

«Hizbollah påsto at de aldri skulle vende våpnene de kun sikter mot Israel, mot libaneserne,» sier en indignert journalist med tilknytning til regjeringen. «Vi vet nå at de løy.» Dette argumentet – Hizbollah er bare en milits og ikke et uttrykk for «motstand» mot Israel og USA – har blitt gjentatt av alle majoritetslederne og mediene som støtter dem. Ali Fayyad, medlem av Hizbollahs politiske fløy, svarer tilbake: «Konflikten dreide seg ikke om innenrikspolitikk. Vårt militære kommunikasjonssystem var en avgjørende faktor for vår seier mot Israel i juli–august 2006. Vi kan ikke akseptere at det nedbygges, noe som i praksis innebærer at vi avvæpnes. På den andre siden har vi aldri brukt våpnene våre for å tvinge gjennom vårt syn i innenrikspolitikken, for å skifte regjering eller endre valglovene.»

Det han ikke nevner er at partiet utvilsomt grep denne anledningen til å få slutt på en krise som hadde pågått i 18 måneder, paralysert landet og irritert Hizbollahs tilhengere. Dannelsen av en nasjonal samlingsregjering er et ledd i denne målsetningen. Hizbollah trakter ikke etter en sentral rolle i politikken, men ønsker å skape en fordelaktig kontekst for det organisasjonen betrakter som sin hovedoppgave: motstanden mot Israel og de amerikanske prosjektene i regionen.

Fouad Siniora og hans allierte vet at Hizbollahs våpen representerer en «rød linje». Hvorfor vedtok de dekretene til tross for de mange advarslene, særlig de som kom fra offiser fra de libanesiske sikkerhetsstyrkene, som sympatiserer med majoritetspartiene.¹ Walid Jumblatt, lederen for drusiske Det progressive sosialistpartiet (PSP) som ledet angrepet mot telekommunikasjonsnettverket til Hizbollah, og Saad Hariri, sjefen for Framtidsbevegelsen (sunni), «gjorde en dårlig beregnet, de trodde ikke Hizbollah ville svar med våpen,» forklarer en analytiker fra majoritetskoalisjonen. «De håpte at krisen vil vare lenger, slik at de dermed ville kunne starte forhandlinger og tvinge opposisjonen til å inngå kompromisser. De hadde verken regnet med sin egen maktesløshet eller svekkelsen av USAs posisjon i regionen.»
Tidligere minister for opposisjonen, Michel Samaha, deler dette synspunktet, men setter offentliggjøringen av de to dekretene i forbindelse med en plan laget av USA, Saudi-Arabia og Egypt i samråd med deres lokale allierte for å tvinge gjennom deres politikk i Libanon – landet Bush jr. har framstilt som «den tredje fronten i krigen mot terror» (etter Afghanistan og Irak). «Flere ting bekrefter dette: Samir Geageas, leder for partiet De libanesiske styrkene (maronitter), møtte Bush i midten av mars, Saudi-Arabia oppfordret sine statsborgere om å forlate landet, og Hizbollah ble gjentatte ganger anklagd for 'terrorisme'. 8. mai skulle FNs sikkerhetsråd samles for å høre på en rapport om Libanon fra Terje Rød-Larsen. Dette møtet skulle ende med en fordømmelse av Hizbollah, fordi de nektet å la seg avvæpne. Men alle disse beregningene hvilte på en overdrivelse at majoritetens styrke, og overbevisningen om at Hizbollah ikke ville bruke makt.»
For å dekke over egen skyld, økte flertallskoalisjonen kritikken av deres «venners» passive holdning. En rekke ekstravagante forklaringer sirkulerte: Libanon skal ha blitt ofret i de hemmelige forhandlingene mellom Washington og Teheran; USA som hadde lansert en storoffensiv mot Al-Qaida i Mosul (Irak), var på jakt etter godvilje i Damaskus.

SOM FLESTEPARTEN AV de politiske partiene, har general Aouns parti en tv-stasjon, OTV (Orange TV). Denne dagen viste den parallelt bilder av den syriske hæren da den forlot Libanon våren 2005 og den saudiarabiske ambassadøren som flyktet landet i mai 2008. Alle kommentatorene var enige: Riyad – som ikke anstrengte seg for, og enda mindre brukt penger på, å styrke Sinioras regjering og sunniene – led et knusende nederlag. Mediene kommenterte ironisk «dødskysset» som Bush på besøk i Israel sendt til Fouad Siniora: en muntlig støtte til en stat som i alle libaneseres øyne er skyldig i å ha ødelagt landet deres sommeren 2006. Hizbollahs deltakelse i den framtidige regjeringen er et stort nederlag for Washington. En intellektuell tilknyttet regjeringsflertallet spør: «Ønsker Vesten at Iran skal dominere Middelhavets østkyst?»

Hæren foraktes også av regjeringsmedlemmene som anklager den for å ha vært for passiv. Hærsjefen, Michel Suleiman, forsvarer seg selv slik: det var nødvendig «å unngå blodutgytelser og en enda større intern splittelse i de lavere rekkene».² Minst en tredjedel av troppene er sjiamuslimer og en ikke ubetydelig del av offiserene står nær opposisjonen, særlig Aoun. Enhver innblanding i kampene ville ha endt med oppsmuldringen av den siste institusjonen i landet som ennå fungerer.

Da Hizbollah bestemte seg for å løse krisen med makt «tok [organisasjonen] en stor risiko,» sier en kristen opposisjonsleder. «Fram til da hadde Hizbollah kun brukt politiske virkemidler, som å forlate regjeringen i november 2006; kreve at denne regjeringen gikk av og å reise en teltlandsby midt i Beirut i begynnelsen av 2007; og å ta til gatene. Men nå ville Hizbollah få fram et budskap: motstandsbevegelsens våpen lar seg ikke forhandle om, med fare for å framstå som en simpel milits og å øke spenningene mellom sunniene og sjiaene.»

I gatene i Vest-Beirut henger det kun noen få flagg fra Hizbollah, Amal og PNSP som vitner om «sjia-invasjonen». I butikkområdet Hamra har klesforretningene, matvarebutikkene, bankene og treningssentrene åpne igjen. Militæret er til stede over alt og setter opp sperringer rundt utsatte plasser, som den saudiarabiske ambassaden (midlertidig stengt), huset til Hariri-familien og det libanesisk-amerikanske universitetet, som er i ferd med å åpne igjen etter å ha vært stengt i nærmere to uker. På husveggene kan man lese følgende advarsel fra administrasjonen: «I respekt for alle, snakk ikke om politikk eller sikkerhetsproblemer.»

Stengingen av tv-stasjonen til Framtidsbevegelsen og dagsavisen Al-Mostaqbal, som eies av Saad Hariri, førte til store protester, særlig fra pressen. En journalist fra opposisjonen er også indignert, men nyanserer: «Under de tre dagene med kamphandlinger fryktet Hizbollah at disse mediene skulle hisse til borgerkrig. Når faren var over, kunne de gjenoppta aktiviteten uten noe press.»

SUNNIENE HAR GÅTT lei av lederne sine og uttrykker sin frykt for «sjiafaren», et fugleskremsel flere arabiske statsledere trekker fram. Vitner forteller om henrettelser under kampene, noe som forsterkes av ryktene som går. Likevel er antallet ofre (tilsynelatende) lavt. «Hvis kun menn fra Amal hadde vært med på angrepet, hvis Hizbollah ikke hadde vært til stede, ville minst tusen ha blitt drept og det ville vært massive plyndringer,» hevder en journalist tilknyttet majoritetskoalisjonen. Begge leirene, i Beirut som i Nord, begikk brudd på menneskerettighetene, mener Human Rights Watch. En journalist fra Al-Akhbar, en dagsavis nær opposisjonen, trekker fram «flere tilfeller av likskjending».

Autoriteten til Framtidsbevegelsen er svekket blant sunniene, fordi «Saad Hariri ikke har vært i stand til å organisere sunniene og forsvare dem, enda mindre bygge statsinstitusjoner,» forklarer Mohamed Baydun, tidligere minister for Amal som har sluttet seg til majoritetskoalisjonen. Enkelte som frykter sunniene, særlig i Nord-Libanon og i Tripoli, vender seg mot salafist-gruppene, og til og med mot Al-Qaida som har vært til stede i Libanon i to år.³ Erklærte ikke Al-Qaidas nestleder, Ayman Al-Zawahiri, at landet var «en akse» i kampen mot «korsfarerne og jødene»?

De kristne ble på stående på sidelinjen i konfrontasjonene. For Alain Aoun, Michel Aouns rådgiver, har de en blandet holdning til de siste tiders hendelser: «På den ene siden er de bekymret over maktbruken, på den andre siden gleder de seg over alliansen mellom Den frie patriotiske bevegelse og Hizbollah, som har sørget for ro i de kristne bydelene i Beirut, så vel som i fjellene.»

I løpet av fem dager var landet i spenning under Doha-forhandlingene der alle de politiske lederne deltok, med unntak av Hassan Nasrallah, som sjelden viser seg offentlig etter attentatet på den militære lederen, Imad Mghniyeh, i Damaskus 11. februar.
«Bli enige eller bli borte!» På veien til flyplassen vaiet noen demonstranter plakater med enda kortere slagord: «Kom ikke tilbake!» De «sa farvel» til deres ledere som dro til Doha og viste med det hvor lei befolkningen er av samtlige politikere. Rettsstaten, institusjonene, demokratiet, statens autoritet –prinsippene de alle hevder, bryter de alle sammen. På spørsmål om hvem av de politiske lederne som ikke stikker av med offentlige penger, er svaret enstemmig: «Lederne til Hizbollah og Den frie patriotiske bevegelsen». Å stikke penger under bordet er blitt en nasjonalsport etter Taëf-avtalen i 1989, som fikk slutt på borgerkrigen og brakte Hariri til makten. «De finnes ikke to leire i Libanon, de som er for demokrati og de som er for diktatur,» sukker en intellektuell. «Ingen av de politiske partiene har som mål å bygge en rettsstat. Vi er fanget av strategiene til de forskjellige regionale og internasjonale maktene. Vi kan drømme om å stå på sidelinjen, om å isolere oss, men virkeligheten innhenter oss regelmessig. Og drømmene er ofte ondskapsfulle.»

Hizbollahs gambling ses på som et nederlag for regjeringsflertallet som styres av Saad Hariri og er alliert med USA. Men denne ville «mai-uka» er sikkert og visst ikke siste gang landet får et tilbakefall, og nok en gang framstår en høytaler for alle de regionale konfliktene.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se Amn Al-Nas, Al-Akhbar, Beirut, 16. mai 2008.

2 L'Orient-Le Jour, Beirut, 18. mai 2008.

3 Se «Al-Qaidas nye slagmark?», norske Le Monde diplomatique, februar 2008. (…)