Stadioner uten supportere

Idrett er ikke lenger allemannseie i USA. En ny segregering er i ferd med å organiseres på stadionene. De rike skilles fra de fattige, som fortrenges til de bakerste setene. Samtidig er det de vanlige skattebetalerne som må betale for at de rike kan boltre seg på nye stadioner spesiallaget for dem.

Velgerne i den nordlige delstaten Minnesota har gitt USA noen av landets mest progressive stemmer – som Hubert Humphrey, Walter Mondale og Paul Wellstone. Og delstaten kan skryte av noen av de mest omfattende helsetjenestene og tiltakene for å bekjempe fattigdom i USA. Men Minnesota har likevel sluttet seg til rekken av delstater som bygger nye baseballstadioner som har færre seter for vanlige publikummere og flere luksusplasser for de rike. Det gamle stadionet fra 1982 var på ingen måte foreldet, men det hadde bare fasiliteter til å ta imot knappe 250 næringslivstopper og andre mennesker med dype lommer som ønsker å underholde sine forretningsforbindelser. Det nye stadionet vil få selskapslokaler, vestibyler og losjer med plass til 3000, og sørge for mat og drikke til de velstående, men det vil ha plass til 15 000 færre supportere. Dette kommer nesten utelukkende av at de billige setene øverst på tribunen er fjernet. Vi ser stadig flere tegn på at overklassen ønsker å holde på avstand det de oppfatter som en ubehøvlede, hooliganaktige atferden til de på de billigere setene. Om profesjonell idrett en gang samlet nasjonen på tvers av klasseskiller, rettes den nå stadig mer mot ønskene til de rike.

Kjensgjerningen at mange av disse stadionene bygges i områder som allerede er godt overvåket og er forbeholdt de lokale og transnasjonale elitene – «turistbobler» er en mye brukt term – viser tydelig hvem de er ment for.1 PETCO Park i San Diego ble plassert ved siden av bydelen Gaslamp Quarter som allerede huset en underholdnings- og turistboble. Det flotte stadionet Camden Yards, som ble bygd for å huse Baltimore Orioles, ligger kun ti minutters gange fra byens Inner Harbor, et glansa slør Baltimore bygde for å skjule byens forfall. Disse turistboblene – som fungere som «gated communities» for underholdningsindustrien – holder næringslivsklassen og turistene atskilt fra den gjengse beboeren som lever og jobber i en by med falleferdige boliger og skoler og økende fattigdom. Selv om økonomene sjeldent er enig seg i mellom, er det en utbredt konsensus om at nye idrettsarenaer ikke bidrar særlig til den økonomiske utviklingen i disse fattige byene.2 Snarere tvert i mot, de vender oppmerksomheten bort fra de reelle problemene og tilbyr nye sirkuser og trygge omgivelser for de velstående.

På selve stadionene er det satt opp enda flere hindre for å beskytte de øvre klassene fra de andre, selv fra middelklassen. For det er overklassen disse nye palassene er bygd for. Som en artikkel i USAs ledende baseballavis skrev, blir disse stadionene «bygd for å ta imot næringslivssjefer som liker ideen om å gå på en kamp så lenge de ikke trenger å omgås den typen folk som går på kampene.»3 Private losjer beskytter Hugo Boss-dressene. Ikke bare er setene i disse områdene langt dyrere, de har også egne matboder og toaletter som de andre ikke får bruke.

 

FOR MANGE AMERIKANERE var det en gang en tradisjon å kjøpe billige billetter på de øverste setene, for så å flytte ned til de dyrere plassene hvis de var ledige. Dette er ikke lenger mulig. Min eldre bror og jeg pleide å speide etter disse tomme setene langs første og tredje «base», som vi på ingen måte hadde råd til. Dette var svært vanlig. Hvis noen med billetter til disse setene dukket opp, flyttet vi oss uten noe oppstuss. På de nye stadionene er de forskjellige feltene skilt fra hverandre med bevoktede dører, man må vise billett for å komme inn på de luksuriøse feltene som har luftavkjølte losjer med storskjermer som viser kampen, private toaletter, betraktelig bedre mat til høyere priser og selv egne parkeringsplasser med privat adgang til stadionet. De gode setene nederst på tribunen forblir tomme og det beste en familie på fire – som ikke ønsker å betale mer enn 100 dollar (ca. 500 kroner) kun for seter – kan håpe på, er plassene bakerst i bussen. Sa jeg bakerst i bussen? Unnskyld, jeg mente selvfølgelig bakerst på tribunen.

Å gå på disse nye stadionene koster langt mer billetten, fordi de tillater ikke medbrakt mat. Vesker sjekkes for å konfiskere mat som ikke har blitt kjøpt på stadionet. Når man tar med utgiftene til mat og parkering (15 dollar i Milwaukee!), vil en familie på fire bruke 200 dollar, og det uten å ha kjøpt suvenirer eller supportutstyr som hatter og baller. Å forby glass av sikkerhetsmessig hensyn er forståelig, men familier pleide å ta med seg smørbrød til stadionet. De få stadionene som tillater medbrakt mat, begrenser dette til bestemte områder ment for familiepikniker, som har en annen inngangsport slik at rikingene skal unngå å omgås vanlige familier. Baseballstadionene var aldri de «smeltediglene» entusiastene liker å tro. Men jeg husker jeg gikk på kamper i Philadelphia og luktet uvanlig mat på tribunen og så folk som ikke lignet på meg. På de nye stadionene kommer dette til å bli en sjelden opplevelse.

Jeg husker også at hjemmesupporterne i Philadelphia ropte på bortelagets spillere og uttrykte visse kritiske bemerkninger til dommerne. Dette var lidenskapelige supporterne som til tider skrek obskøniteter og ofte drakk litt for mye. Ifølge et av nettsidene som tilbyr informasjon om fasilitetene på hvert stadion, står det at Philadelphias nye stadion synes å «tiltrekke seg en bedre klasse av supportere».4 Med andre ord: «hooliganene» har blitt fjernet! Dagens amerikanske overklassesupportere er svært forskjellige fra fortidens supportere og stadionene gjenspeiler det. Tidligere generasjoner av supportere kom for å se kampen og å heie på hjemmelaget.

Baseballtilhengere holdt oversikten over spillernes prestasjoner i løpet av kampen og diskuterte strategi. Tilhengerne av amerikansk fotball resiterte statistikk og lot som de ropte ut ordre til quarterback’ene. For næringslivseliten – som ser på det å gå på kamp som en måte å underholde en kunde og ro i land en forretningsavtale – er ikke kampen i seg selv særlig interessant. Siden slike publikummere lett kjeder seg, har de nye stadionene blitt gjort til om fornøyelsesparker. Det finnes en rekke ting å gjøre foruten å se på kampen og nyte god mat i tilbaketrukne omgivelser. Vestibylene inneholder museer for sportsmemorabilia og lagets historie. Det finnes også interaktive områder dere tilskuerne for en ekstra penge kan gå inn i en «batting cage» og slå baller som blir kastet med samme farten som profesjonelle spiller til hverdags må slite med. Du kan også kaste ball på forskjellige mål og måle farten på kastet ditt. Disse privilegiene og småkonkurransene er motgift til kampens kjedsomhet. Kanskje ville en moderne Zola skrevet en roman med tittelen Au Bonheur des Hommes [etter Zolas Au Bonheur des Dames som kvinnene som lot seg fascinere av de første stormagasinene i Paris på 1860-tallet], som omhandlet disse rike mennene på jakt er opplevelser og fantasiforestillinger i de moderne sportspalassene.

 

BYGGEKOSTNADENE TIL disse underholdningspalassene for de rike betales av alle skattebetalerne, selv om mange i serviceklassen ikke har råd til å ta med familien på kamp med alt inkludert, med hamburgere og brus. Gjennomsnittsamerikaneren – inkludert disse som lar seg forføre av idrett og heier på hjemmelaget – ville ikke betale prisen for et nytt stadion. Og de folkevalgte var klar over dette. I Minnesota gjennomførte de to ledende avisene mer enn tjue meningsmålinger i løpet av et tiår, ikke en eneste indikerte at skattebetalerne var villige til å betale for et nytt stadion. De ville gjerne øke skatten for å få bedre helsetjenester, bedre skole, veier eller renovere det gamle stadionet, men de var ikke interessert i å betale for et nytt. Dessuten avholdt både Minneapolis by og St. Paul folkeavstemninger der folket ettertrykkelig avviste forslaget fra borgermestrene og lageieren (den rikeste mannen i delstaten) om at skattebetalerne skulle finansiere stadionet. Da velgere i disse byene ble spurt om de ville akseptere nye skatter for å bygge stadionet, valgte et overveldende flertall å si nei. Velgerne har begynt å innse at disse nye colosseumene er underholdning for de få, og ikke lenger brød og sirkus for de mange. Og flere enn sportstilhengerne ekskluderes. Men de folkevalgte i Minnesota og i mange andre amerikanske delstater har alltid funnet måter å omgå folkets stemme på, og dermed har nye skatter blitt godkjent av delstatsparlamentet og Minnesotas guvernør.

Oversatt av R.N.