Mer innovasjon og konkurranse

Det finnes ingen alternativer, de må skapes.

«I førti år har jeg antatt med gode bevis at den fungerte særdeles bra,» innrømmet tidligere amerikansk sentralbanksjef Alan Greenspan i slutten av oktober. «Hovedskurken» bak den pågående finansnedsmeltingen krøp til korset og vedkjente at hans «verdensanskuelse, [hans] ideologi» hadde sin feil. Og konsekvensene av den feilslåtte ideologien, advarte han, er en «finans-tsunami». Selv ble disse små setningene hans akkompagnert av ikke ubetydelig fall på de fleste børsene i verden.

Det interessante i finanskrisen er den sentrale funksjonen ideologien – det vil si ideologi i Marx’ forstand, en tilslørende representasjon av virkeligheten – har for spekulasjonsøkonomien og kapitalismen i sin helhet. Ikke bare har vi i det siste fått høre til det kjedsommelige hvor «psykologisk» hele systemet er, men noen går så langt som å gjøre «psykologien» til grunnfundamentet, slik Financial Times understreket da det på lederplass 10. oktober ble påstått at «tiltro er det høyeste fellesgode». Finanssystemet og kapitalismen som sådan er som Slavoj Zizek påpeker i stor grad baserte på «troen på andres tro» (se Zizeks artikkel på neste side). Markedsideologien virker først og fremst å ha en performativ funksjon, det er troen på den som er «verdiskapende›. Og denne troen har fram til nå blitt sikret av at systemet konstant har blitt presentert som om det hvilte på naturlover, popularisert med metaforen «den usynlige hånd».1 Den pågående kollapsen får den liberalistiske teorien til å framstå som om den er rammet den vitenskapelig barnesykdommen å tro at det ikke er noe feil med teori, men verden, ergo må verden konstrueres i teoriens bilde, noe som øyensynlig har vært det store prosjektet de siste tretti årene.

Selv om Greenspan vedgår at han har et vaklende verdenssyn, er tsunami-metaforen hans fortsatt godt plassert innenfor markedsideologien: Vi har med en «naturkatastrofe» å gjøre. Men det dreier seg (i utgangspunktet) om en virtuell eller irreell tsunami, slik som den franske filosofen Alain Badiou påpeker (se Badious artikkel på denne siden). I den grad det er en naturkatastrofe, er det en film om denne katastrofen.

Innebærer ikke utsagnene til disse representantene fra vår tids presteskap at den drivende kraften i systemet er troen på representasjonen? At kapitalismen ikke fungerer uten denne trosbaserte overbygningen? At hvis den forsvinner, så vil hele samfunnet gå til grunne?


HVIS VI TAR BADIOU PÅ alvor, finnes det faktisk en katastrofefilm som tilnærmet perfekt framstiller denne ideologiens funksjon, nemlig forårets publikumsuksess Die Hard 4.0. Kort oppsummerte er plottet at en nerdskurk ved navn Matthew Farrell har tilgang til alle datanettverkene som styrer det amerikanske samfunnet, og han ønsker å bruke denne tilgangen til å få det amerikanske samfunnet til å kollapse. Skurken begynner med trafikklysene, med alt av trafikkaos, påkjøringer og kollisjoner det medfører, før han går til verks mot strøm- og vannforsyningene. Dette er selvfølgelig en plage for samfunnet, og Bruce Willis (aka John McClane) må trø til med spektakulære hollywoodske handlinger som blant annet inkluderer surfing på en jagerflyvinge. Men sistnevnte er ikke det minst oppsiktsvekkende i filmen: Det kommer når skurken skal utføre siste ledd i sin umåtelig ondsinnede plan, nemlig å slette alt data på Wall Street. Først da vil den virkelige katastrofen være et faktum og samfunnet bli sendt tilbake til steinalderen, som filmen eksplisitt sier. Altså, strøm, vann og generell infrastruktur kan et samfunn klare seg uten, men ikke børsen!

Filmen framstår som antitesen til det Marx hevder i Grundrisse, at i en høyt utviklet kapitalisme er kapitalistene blitt overflødige, fordi produksjonen er blitt både mekanisert og immateriell (basert på fri sirkulasjon av kunnskap, ideer osv.). For å realisere et sosialistisk samfunn trengs det dermed bare å fjerne overbygningen, fordi produksjonen ikke er avhengig av den. Die Hard 4.0 framstår som en oppdatert versjon av Altas Shrugged – Ayn Rands (Greenspans gode venn og forbilde) roman hvordan det amerikanske samfunnet kollapser når lederne stikker av i protest – som tar konsekvensene av at det kapitalistiske samfunnet ikke lenger drives av innovative enkeltpersoner («men of mind» som Rand kaller dem), men av et system av ideologiske aksiomer (eksempelvis «den usynlig hånd»). Finanskrisen tilbakeviser tydelig denne hypotesen. I likhet med ideologien virker de innovative mennene i dagens finanssystem, som har oppfunnet alle de flotte finansproduktene, ikke bare overflødige, men også nokså skadelige.

Nå når det blir vanskelig for markedets ideologiprodusenter å framstille seg som arvtakerne til den klassiske liberalismens (Hobbes, Locke, osv.) frihetskamp mot føydalsamfunnet bare for å forsvare vår tids føydalherrer, blir spørsmålet om verden kan leve uten ideologien i denne forstand, det vil stengt tatt si uten Wall Street?

Nå når Thatchers «det finnes ingen alternativer» virker å ha blitt til en reell påstand, fordi kapitalismen i dagens form tydeligvis ikke er et alternativ, er det kanskje på tide å ta dens selverklærte dyder på alvor: nemlig konkurransen fortreffeligheter og innovasjonen. Det vil si å ikke begrense disse til å gjelde produksjon av forbruksvarer eller ideologi. For hvordan skal et system som nærmest religiøst fronter konkurransens fortreffelighet, som sier at alt forfaller uten konkurranse, klare seg selv eller kunne forbedres uten konkurranse? Eller utkonkurreres? For å få til virkelig samfunnsmessig utvikling må innovasjon og konkurranse tas opp på et systemplan. Krisen bør en gang for alle vise at historien ikke er over, at sivilisasjonen på ingen måte har nådd høydepunktet, at det er mulig og nødvendig å skape nye alternativer til den rådende kapitalismen.

© norske LMD



1Den forestillingen om markedet som selvregulerende «naturlov» i et lukket system av produksjon og forbruk, stammer fra de nyklassiske økonomene (William Stanley Jevons, Léon Walras, Maria Edgeworth og Vilfredo Pareto) på midten av 1800-tallet som basert sin økonomisk teori på Herman von Helmholtz? (1821?1894) termodynamiske prinsipp om energikonservering i lukkede systemer, som senere i samme århundre ble utdatert av nyere forskning. Se Robert Nadeau, «The Economist Has No Clothes», Scientific American, mars 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Slutt å gjør noe, snakk!

Default thumbnail
Neste sak

Uro i fransk koloni

Andre saker om Leder

Med en gang

Mye tyder på at koronakrisen, som finanskrisen i 2008, vil tjene de

Monstrene

For snart tretti år siden sa Fredric Jameson at det er lettere

Default thumbnail

Nytteløs Brexit

EUs knefall for USA er ingen overdrivelse. Det viser de europeiske regjeringenes

Default thumbnail

Grønn frikobling

Forutsetningen for en reell grønn politikk er å frikoble den fra økonomisk

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.