Mot slutten av 1800-tallet opplevde flere vestlige land en økning i politisk vold utført av mer eller mindre marginale arbeiderklassegrupper eller -miljøer som brukte eller ble påklistret merkelappen «anarkister». Etter hvert oppsto det i maktkretsene en forestilling om at det eksisterte en internasjonal organisert anarkistisk konspirasjon mot den etablerte orden, snarere enn at den politiske volden var isolerte aksjoner fra en undertrykt, sosialt ekskludert og utbyttet arbeiderklasse uten rettigheter.

Etter mordet på den franske statsministeren Sadi Carnot 24. juni 1894, og bombeattentater mot en rekke europeiske statsledere (Wilhelm 1 av Tyskland, den spanske kongen og kongen av Italia) mot ordensmakten (eksempelvis bomben som ble kastet under en demonstrasjon på Haymarket Square i Chicago som førte til at fire øyensynlig uskyldige anarkister ble dømt til døden), begynte forestillingen om «internasjonal terrorisme» å ta form. (…)