De farlige anarkistene

Mot slutten av 1800-tallet opplevde flere vestlige land en økning i politisk vold utført av mer eller mindre marginale arbeiderklassegrupper eller -miljøer som brukte eller ble påklistret merkelappen «anarkister». Etter hvert oppsto det i maktkretsene en forestilling om at det eksisterte en internasjonal organisert anarkistisk konspirasjon mot den etablerte orden, snarere enn at den politiske volden var isolerte aksjoner fra en undertrykt, sosialt ekskludert og utbyttet arbeiderklasse uten rettigheter.

Etter mordet på den franske statsministeren Sadi Carnot 24. Juni 1894, og bombeattentater mot en rekke europeiske statsledere (Wilhelm 1 av Tyskland, den spanske kongen og kongen av Italia) mot ordensmakten (eksempelvis bomben som ble kastet under en demonstrasjon på Haymarket Square i Chicago som førte til at fire øyensynlig uskyldige anarkister ble dømt til døden), begynte forestillingen om «internasjonal terrorisme» å ta form.

Denne ideen ledet til den første internasjonale konferansen om bekjempelse av anarkistene arrangert i Roma 24. november 1898. Under strenge sikkerhetstiltak slo de 21 deltakerlandene enstemmig fast at anarkismen ikke skulle betraktes som en politisk doktrine.¹

Etter hvert som arbeiderbevegelsen ble mer organisert rundt ikke-voldelig og parlamentarisk kamp for arbeidernes rettigheter og anerkjennelse utover 1900-tallet, forsvant «anarkistterroren» som merkelapp. Ikke desto mindre er anarkismens politiske og filosofiske innhold, som er like relevant i dag som på Proudhons tid (se neste side), fortsatt miskjent og blir eksempelvis brukt fra offentlig hold til å avvise demonstrantene i Hellas (se forsiden), og støttedemonstrasjonene i flere europeiske byer. Men det er i Frankrike at den ideologiske forfølgelsen av anarkismen for tiden er mest åpenbar.


TIDLIG PÅ MORGENEN 11. november omringer 150 politibetjenter, de fleste fra antiterroravdelinger, den lille landsbyen Tarnac i Limousin-regionen. Politiet gjennomsøker en bondegård like utenfor landsbyen og arresterer ni personer fra autonomikollektivet på rundt 20 personer som har slått seg ned i landsbyen og gitt nytt liv til den, med blant annet å gjenåpne landsbyens landhandel og kafe. De arresterte blir varetekstsfengslet anklaget for å planlegge «forbrytelser med terroristiske intensjoner» og å være tilknyttet en «terrorvirksomhet».

Forbrytelsen de såkalte «Tarnac 9» skal ha vært involvert i, er sabotasje av høyhastighetstoglinja (TGV) Paris-Lille 8. november. De skal ha hektet en metallkrok på strømlederne og dermed fått dem til å falle av idet første toget passerte. Sabotasjen var sikkert irriterende for et par tusen passasjerer som ble forsinket noen timer, men sto ikke i fare for å skade andre menneskeliv enn hvem det enn var som sto bak den. Dette får terroristanklagene til å virke mildt sagt overdimensjonerte i forhold til de faktiske handlingene, men som i andre europeiske land og i USA har nye terrorlover etter 11. september åpnet for «forkjøpsarrestasjon», og det er dette fransk politi har valgt å vektlegge, ved at to av de ni som opprinnelige ble varetekstfengslet, fortsatt sitter varetektsfengslet med besøksforbud.

De to det dreier seg om er Julien Coupat og kjæresten hans, Yildune Levy. Antiterrorpolitiet har særlig rettet oppmerksomheten mot Coupat, som de i en lekket politirapport beskriver som den «karismatiske ideologiske lederen» av «en hemmelig anarko-autonom struktur».²

Bevisene mot Coupat og Levy er ifølge forsvarerne syltynne: De skal ha vært i området da TGV-linja ble sabotert og hatt med seg en togtabell, det skal også ha blitt beslaglagt et par togtabeller på gården i Tarnac.³ Da Coupat og Levy ble arrestert hadde de allerede vært overvåket av fransk politiet etter at de hadde blitt anholdt i USA etter «et anarkistmøte» i New York i januar, og amerikansk politi hadde funnet «subversive skrifter» i en av ryggsekkene deres. Dette skal ha fått fransk politi til å bli oppmerksomme på at denne «hemmelige anarko-autonome strukturen […] som utfører operasjoner for å destabilisere staten gjennom voldelige aksjoner». ⁴

Men mye av grunnlaget for politiets «anarkistiske konspirasjonen» er knyttet til det anonyme skriftet, L’insurrection qui vient (Det kommende opprøret), som ble utgitt på forlag La Fabrique i mars 2007. Forlagsjefen Eric Hazan har benektet at Coupat har bidratt til dette kollektive skriftet signert «Den usynlige komiteen», som fransk politi forsøker å framstille som en terrorcelle. Skriftet ⁵ er et heller poetisk-filosofisk oppgjør med dagens parlamentarisk-kapitalistiske styresett, som blant andre drøfter situasjonisten Guy Debords kritikk av «skuespillsamfunnet», Frankfurterskolens forskjellige teser om seinkapitalismen (Adorno, Horkheimer) og den italienske filosofen Giorgio Agamben (tittelen henspeiler på hans La comunità che viene fra 1990). Og i en bisetning eller to nevnes blokade av tog som et politisk virkemiddel …


33 ÅR GAMLE Coupat, som har doktorgrad fra den prestisjetunge eliteskolen EHESS, har i sine akademiske studier arbeidet med videreutvikling av situasjonisme og anarkisme, og har blitt hyllet for sin nyskapende politiske tenkning, blant annet som redaktør for tidsskriftet Tiqqun. Overvåkningen og arrestasjonen av Coupat på bakgrunn av politisk-filosofiske skrifter, med togsabotasje som påskudd, virker å inngå i den franske innenriksminister Michelle Alliot-Maries ønske om å gjøre «ytre venstre» til en terrorkategori. Helt siden hun ble innenriksminister i begynnelsen av 2007 har hun advart om denne «trusselen». Eller som Giorgio Agamben, som kjente Coupat da han var doktorgradstudent, skriver i sitt støttebrev: «Den eneste mulige slutningen man kan trekke av denne dunkle saken er at de som engasjerer seg i aktivisme mot måten (som uansett er diskutabel) samfunnsmessige og økonomiske problemer i dag løses, må betraktes som potensielle terrorister.»⁶