Vi har hatt makten, nå vil vi ha pengene

Mens statene samlet i London forsøker å frata markedene kontrollen med verdensøkonomien, reiser et hundremilliardereurospørsmål seg: Hvorfor i himmelens navn betrodde de den til dem?

Det franske eksempelet er opplysende. Siden slutten av andre verdenskrig har finansieringen av økonomien foregått i tre akter dominert av tre aktører: staten, bankene og finansmarkedene. Under gjenoppbyggingen samlet staten inn penger fra offentlige institusjoner som Posten og Caisse des dépôts (en statlig finansinstitusjon), og delte dem ut etter prioriteter fastsatt av Planleggingskommisjonen.1 Det var «statskassens kretsløp», selve sinnbildet på en styrt kapitalisme hvor Børsen bare spilte en marginal rolle: I 1961 var den andelen av investeringene som var finansiert av markedene en tredjedel av andelen i 1913!

Annen akt begynner i 1966. Da delegerer staten finansieringen av økonomien til bankene, men subsidierer lånene til de sektorene som anses som strategiske (stål, forsvar, energi, elektronikk). Bedrifter som ønsker å foreta investeringer, tar opp lån i kredittinstitusjoner innenfor de rammene som er fastsatt av Banque de France (den franske sentralbanken), som er underlagt den politiske makten. Markedets rolle var fortsatt minimal – i 1977 tilsvarte kapitaliseringen av samtlige selskaper notert på Paris-børsen halvparten av IBMs på Wall Street.2

Disse to fasene hadde én ting felles: Direkte eller indirekte dirigerte staten kapitalen i samsvar med sin politiske vilje. Et brudd fant sted midt i 1980-årene da myndighetene bestemte seg for å trekke seg tilbake og samtidig støtte utviklingen av finansmarkedet. Bedriftene ble oppfordret til å finne kapitalen på børsen, det ble slutt på subsidierte lån og bankene skuttet seg i konkurransens iskalde vann. Denne tredje akten, som teppet gikk (endelig?) ned for da krisen begynte i 2007, har et spesielt trekk : Den var forfattet av en venstreregjering.

SOSIALISTER SOM GIR børsen den sentrale rollen i økonomien? Knapt noen forestilte seg et slikt scenario om kvelden 10. mai 1981 (da François Mitterrand ble valgt til president). Etter nasjonaliseringene i 1982 satt staten alene ved roret. Den kontrollerte bankvesenet, prisene, lønningene, valutahandelen. Finansmarkedene er regulerte, oppdelte, forbeholdt visse aktører og lite konkurransedyktige. «Denne organiseringen av markedet var et svar på fokuset på absolutt sikkerhet som lenge gikk foran et hvert annet hensyn,» forklarer Jean-Charles Naouri, som dengang var personlig sekretær for finansminister Pierre Bérégovoy.3

Sikkerhet? En verdi som ganske snart var foreldet. Fire år senere disponerte børsen i Paris over et deregulert og samlet kapitalmarked som var åpent for alle, som løp i hælene på London og Chicago med hensyn til de mest sofistikerte deriverte produkter. «Det koker på børsen. Kapitalen strømmer til,» triumferte den liberale essayisten Alain Minc. «Kort sagt er markedet endelig konge.» (L’Expansion, 18. april 1986). Det var flere grunner til at den sosialistiske regjeringen skjøv denne tunge pendelen i den politisk økonomien som i to århundrer har svingt mellom staten og markedet, i samme retning som Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA.

Den første grunnen har å gjøre med at det i 1971 ble uro i den internasjonale pengeordningen som man var kommet fram til i Bretton Woods etter andre verdenskrig – et fast valutasystem hvor statene binder sine valutaer til dollaren, som har gull som garanti. Stabiliteten i denne konstruksjonen forutsetter kontroll med kapitalstrømmen over landegrensene, for turister så vel som for banker og investorer. Men da president Nixon oppga pariteten mellom dollar og gull og lot valutaene flyte, dukket nye farer opp. En bedrift som for eksempel kjøpte materialer i dollar og solgte de ferdige produktene i franske franc, led tap hvis francen falt i verdi i forhold til dollaren. Derfor ble det allerede i 1972 skapt finansinstrumenter som gjorde det mulig å ta sine forholdsregler mot disse svingningene. Det vrimlet av kredittavtaler, opsjoner og andre deriverte produkter, stimulert av finansmatematikken. Helt til denne utviklingen støtte på lovhindringer som gjaldt i hvert enkelt land. Den politiske makten, som var under press fra pengemakten, sprengte dem. USA var opptatt med dette allerede fra 1975 av. I Storbritannia opplevde London Stock Exchange sitt «Big Bang» mellom 1983 og 1986.

I Frankrike strakte reformen seg over tid og gjaldt både bank og børs. Alle kredittinstitusjoner fikk samme status i januar 1984 for å fremme konkurransen. Børsliberaliseringen kom mellom 1985 og 1986. «Vi ville ikke gi inntrykk av at det var en stor bevegelse, for da hadde vi skapt frykt,» innrømmer Naouri. «Tvert imot gjorde vi det svært spredt, svært oppdelt, for at det ikke skulle oppstå en samlet motstand mot oss.»4 Faktisk var det ingen mangel på motstand. Fra militante sosialister, som var mer innstilt på et «brudd med kapitalismen» enn på børsspekulasjon. Og også fra Vekselmeglerselskapet, som hadde vært herrer over børsen i tre århundrer.

Konkursen i juli 1720 til det franske Ostindia-kompaniet, som var ledet av John Law, hadde satt sine merker – hundretusener hadde investert sparepengene sine i det. Ingen ønsket å gjenopplive feberen fra Rue Quincampoix der kompaniet hadde sitt hovedkontor, der eventyrere, handelsmenn, intrigemakere, geistlige, aristokrater, soldater, gledespiker og svindlere fikk kursene til stige i en dekadent stemning.

Statsrådet (le Conseil d’Etat) opprettet derfor i 1724 Bourse de Paris og ga den monopol på omsetning av verdipapirer. Av hver transaksjon tar vekselmeglerne en fast kommisjon. Det er bare de som har adgang til de faste plassene i Palais Brongniart (børsen) hvor aksjeprisene fastsettes ved offentlig auksjon. Kvinner, som var mistenkt for å utløse spekulativ beruselse og bruke sine forførerkunster til å avhende gjelden sin, fikk ikke adgang dit før 1967! Vekselmeglerne bærer tittelen «departementale tjenestemenn», en tvetydig status som reflekterer den «objektive allianse mellom børsene og staten»5, som ble grunnlagt under det førrevolusjonære regimet: For å finansiere sitt offentlige underskudd på markedene må statsmakten organisere deres måte å fungere på.

DETTE VAR IKKE førsteprioritet for regjeringen overtok makten i mai 1981. Men allerede i september måned så ministeren for økonomi og finanser, Jacques Delors, og hans viseminister for budsjettet, Laurent Fabius, for seg en børsreform. Målet, forklarte de medlemmene av den kommisjonen som hadde til oppgave å utforme disse planene, var «uten økning av pengemengden å ta seg av de finansieringsbehov som vokser eller må vokse for at den økonomiske politikken skal lykkes.» Uten økning av pengemengden, det vil si ved å støtte seg på innsparinger snarere enn på lån som er potensielt inflasjonsskapende. Parlamentet vedtok i januar 1983 skattelettelser for investeringer på børsen og grunnla et marked nummer to, hvor middels store foretak (TF1, Canal Plus) ville bli notert. 8. desember 1982 skrev Financial Times ironisk: «Midt oppe i alle sine gjenvordigheter om kontroll over økonomien, inntar regjeringen en fullstendig ’kapitalistisk’ holdning til den nødvendige utviklingen av børsen.» Men denne er fortsatt ett middel blant flere.

Etter den liberale vendingen (1983) blir denne et mål i seg selv. Den nye statsministeren, Fabius, og hans økonomiminister, Bérégovoy, endret prioriteringene: reduksjon av inflasjonen, beskjedne lønnskrav, nedskjæring av offentlige utgifter, økte marginer i næringslivet. Det er «konkurransedyktig disinflasjon». Alt følger av dette valget. Og alt danner en sammenheng. Disinflasjonspolitikken er samtidig årsak og virkning. Den driver staten og dens virksomheter til å skaffe finansiering uten å øke pengemengden, noe som er til fordel for formuer generelt og særlig for børsen. Den langsiktige realrenten, som i slutten av 1970-årene var negativ, passerte seks prosent i 1986. Gjelden og betjeningen av den kostet altså staten stadig mer. For å finansiere den trengte regjeringen et pengemarked hvor kapitalen sirkulerte fritt. Som staten ville også bedriftene hente sine ressurser der.

Fra en tradisjonell «gjeldsøkonomi» skulle man gå over til en ny og skinnende «finansmarkedsøkonomi», hvor overskuddet fra husholdene, pensjonsfondene og forsikringene dekket statens og bedriftenes behov uten frykt for inflasjonens ødeleggende virkninger. Men først måtte man nedbygge kontrollen med verdipapirhandelen, som var blitt fjernet i Storbritannia allerede i 1979. Den skrittvise opphevelsen av den mellom 1985 og 1989 åpnet kapitalens sluser. Strømmen av penger som flommet over de europeiske markedene, øvet et press mot kommisjonene som meglerne hadde tatt. De institusjonelle investorene (banker, forsikringsselskaper), som alltid hadde vært imot Vekselmeglerselskapets monopol, krevde sin del av kaken. Og presset regjeringen til å få søylene i Palais Brongniart til å vakle, særlig ved å vise til konkurransen fra London, hvor børskapitaliseringen i 1982 hadde et seks ganger større omfang enn i Paris.

Terningene var kastet. De var blitt ristet kraftig av statskassens direksjon, som peker på trusselen om et Frankrike brakt i miskreditt av devalueringer av valutaen og omfanget av landets gjeld. En hel tropp av unge høye statsfunksjonærer – deriblant Jacques Attali, Jean-Louis Bianco (generalsekretær i Elysée-palasset), François-Xavier Stasse (teknisk rådgiver) – lyktes i å overtale François Mitterrand til å deregulere markedene. «Venstresiden måtte gjøre det, for høyresiden ville ikke ha gjort det»6, skulle senere Pascal Lamy, rådgiver for statsminister Pierre Mauroy, komme til å si. Oppgaven falt på Bérégovoy og hans personlige sekretær (dirécteur de cabinet), Naouri.

ER LOVTEKSTEN teknisk og dårlig forstått av det store publikum? Desto bedre, man lar ikke annet enn et fordelaktig utkast komme ut til mediene. I sitt forord til Livre blanc sur la réforme du financement de l’économie, offentliggjort i 1986, setter finansminister Bérégovoy «monopolsituasjoner, nettverksprivilegier og avvikende prosedyrer» opp mot «større mobilitet i finansmarkedet og sterkere konkurranse». Liberaliseringen skulle komme til å markere venstresidens seier over muren av penger legemliggjort av Vekslermeglerselskapet. Men det er en nesten perfekt definisjon av nyliberalismen Bérégovoy øser ut over leserne: «Frankrike har lang tradisjon for planøkonomi og statlige inngrep. Næringslivet klager over den, men finner også ofte beskyttelse i den som verner dem mot sterk konkurranse. For meg som sosialist passer min forestilling om frihet dårlig sammen med denne tradisjonen. Staten må fastsette de generelle reglene som organiserer – og muliggjør – markedets måte å fungere på».7 Og disse ville pålegge andre aktører, også de politiske, den samme prinsippfastheten.
Inspirert av «den amerikanske modellen» snudde Bérégovoy opp ned på situasjonen på den franske børsen i løpet av mindre enn to år. I 1985 samlet et nytt utvalg av finansprodukter pengemarkedene (på kort og lang sikt) og åpner adgangen til dem for alle økonomiske aktører (hushold, bedrifter, banker). Denne åpningen gjorde det for eksempel mulig for bedriftene å reise kapital direkte på markedet ved å utstede obligasjoner. «Låntagerne vil heretter ha valget mellom finansiering gjennom bankkreditt i alle dens former eller utstedelse av verdipapirer til å dekke nesten alle forpliktelser,» skriver Naouri i Livre blanc. På samme tid innførte regjeringen statsobligasjonene Obligations assimilables au Trésor (OAT) – en lettomsettelig statsgjeld som ble høyt verdsatt av internasjonale investorer.

Med loven av 11. juli 1985 som innfører Framtidsmarkedet for verdipapirer (Matif), det første i sitt slag på det europeiske kontinent, og Opsjonsmarkedet i Paris (Monep) går Frankrike uten vanskeligheter inn i det spekulative finansvesens æra.8 Xavier Dupont, representant for Vekselmeglerselskapet fra 1984 av, forteller om sine utvekslinger av synspunkter med personene rundt Bérégovoy: «Vi forlot disse møtene forvirret og målløse. Vi hadde lenge trodd på markedsøkonomien og liberalismens gode egenskaper, og her gjorde representantene for våre tilsynsmyndigheter – og det på høyeste nivå – disse ideene til sine og utfordret oss til å gjennomføre våre egne verdier.»9

Vekselmeglernes monopol vaklet. Inføringen av informasjonsteknologi ved børsen førte til lavere omkostninger på transaksjoner og muliggjorde en global informasjonsutveksling. Aksjekursene, som tidligere ble fastsatt ved offentlig auksjon, ble nå dannet i sanntid. Cotation assistée en continu (CAC), som ble åpnet i juni 1986, og hvis segl sammenfaller med Vekselmeglerselskapets, ga sitt navn til den berømmelige indeksen CAC 40. Denne ble åpnet i i juni 1988 – samtidig som man vedtok EU-direktivet som innførte full frihet for kapitalbevegelser (gjeldende fra 1. juli 1990 for alle medlemsland unntatt Frankrike, som med stolthet satte det i verk allerede i desember 1989). Kapitaliseringen av den franske børsen, som i 1982 tilsvarte fem prosent av brutto nasjonalprodukt, representerte 20 prosent av den fire år senere.

Da høyresiden kom til makten igjen i mars 1986, brukte den «kapitalens store, samlede marsj» som venstresiden hadde skapt, til å legitimere privatiseringene ved å henvise til de folkelige aksjeeierne. «Så mye er under forandring,» jublet Bernard Tapie, dengang programleder for økonomi-showet «Ambitions» (TF1, 28 februar 1987). «Millioner av dere har allerede investert på børsen.» Krakket i oktober 1987 kjølte ned entusiasmen deres og ga en forsmak på risikoen som lå innebygget i en finansdrevet økonomi – som vi nå alle kan se virkningene av.

I KJØLVANNET av de sosialistiske reformene oppløste Jacques Chiracs regjering Vekselmeglerselskapet den 22. januar 1988. Et oligarki fordrev et annet. «Det finnes to ting i livet, makt og penger. Vi har hatt makten, nå må vi ha pengene,»10 skal Naouri ha erklært da han forlot økonomiministeriet i 1986. Noen måneder senere dannet han et investeringsfond. I 2008 hadde han den 38. største formuen i Frankrike.

Oversatt av E.N.
1 Kommisjon opprettet av De Gaulle i 1946 for å styre landets «økonomiske planleggingen». Nedlagt i 2006.

2 Dov Zerah, Le système financier français. Dix ans de mutations (Det franske finanssystemet. Ti år med endringer), La Documentation français, Paris, 1994. Jeg takker Paul Lagneau-Ymonet (Paris-Dauphine IRISSO), som åpnet doktorgradsarbeidet sitt om Paris-børsens sosiale historie for meg. En del av elementene i denne artiklen stammer derfra.

3 Ifølge L?Express 16. mai 1977

4 Økonomi-, finans- og budsjettministeriet, Livre blanc sur la réforme du financement de l?économie (Hvitbok om reform av måten økonomien finansieres på), La documentation française, Paris, 1986.

5 Sitert av Christiane Rimbaud, Bérégovoy, Perrin, Paris, 1994, s. 256.

6 Olivier Godechot, Les Traders. Essai de sociologie des marchés financiers, La Découverte, Paris, 2001.

7 Sitert av Rawi Abdelal; «Le consensus de Paris: la France et les règles de la finance mondiale» (Paris-konsensusen: Frankrike og de internasjonale finansreglene), Critique internationale, Paris, nr. 28, juli ?september 2005.

8 Leder av Pierre Bérégovoy i årsutgaven av Agefi, januar 1985, sitert av Comité pour l?histoire économique et financière de la France, Pierre Bérégovoy. Une volonté de réforme au service de l?économie, 1984 ? 1993, Ministère de l?économie, des finances et de l?industrie, Paris, 1998.

8 På et fremtidsmarked finner oppgjøret sted på et senere tidspunkt etter en pris som er fastsatt på forhånd. I opsjonsmarkedet kjøper man retten til å kjøpe eller selge et verdipapir på betingelser som er definert på forhånd. Hvis de kan brukes til å dekke risiko, er disse deriverte produktene blitt basis for en spekulasjon som søker gevinst i kurssvingninger snarere enn i den egentlige handelen.

9 Xavier Dupont, Salut la Compagnie! Mémoires d?un agent de change (Hei Vekselmeglerselskapet! En vekselmeglers erindringer), Albin Michel, Paris, 2002.

10 Sitert av Le Monde, 15. september 1997.

Fotnoter:
1