Katastrofenes politikk

I boka Sjokkdoktrinen viser Naomi Klein hvordan nyliberale ledere, organisasjoner og institusjoner har brukt kriser – naturkatastrofer, økonomiske kriser, kriger – som sjokkterapi for å påtvinge en rekke land nyliberalismens dogmer for statsstyring, det vil si mest mulig makt til multinasjonalt næringsliv. Boka har nå blitt gjort til film av Michael Winterbottom, i en tid da nyliberalismen, i det minste ideologisk, er diskreditert av en økonomiske nedgang som fort kan få katastrofale dimensjoner. Men er det sannsynlig at utfallet av «sjokkterapien» som nyliberalismen nå utsettes for, er mer statlig styring av samfunnets goder slik Klein ser for seg?

I BIOPOLITIQUE des catastrophes argumenterer den franske filosofen Frédéric Neyrat for at det de siste femti årene har oppstått en ny type «styring» av mennesker som har som styringsprinsipp «katastrofer av alle slag: økologiske, epidemiske, ’terroristiske’, politiske, økonomiske».¹ Ifølge Neyrat er ikke krise et tilstrekkelig begrep til å forstå denne nye politiske rasjonalitet som har blitt konstruert sakte men sikkert i løpet av et halvt århundre. Det er for vagt til å beskrive katastrofene, samtidig som denne rasjonalitet ikke befinner seg i en krise. Den sentrale komponenten i denne politikken er en banaliserende dramatisering av hendelser. Jo mer reelle eller innbilte trusler lar seg føle på kroppen, dess mer prekært føles behovet for forsvar og beskyttelse: «Dagens biopolitikk blir umiddelbart en paranoid immuniseringspolitikk,» som spiller på fantasien om en absolutt immunitet, total beskyttelse.

Pandemifrykten rundt «svineinfluensaen» i vår og fugleinfluensaen i 2005–2006 er et eksempel på funksjonsmåten til den politiske rasjonaliteten Neyrat mener er i ferd med å bli dominerende. For første gang i historien har menneskeheten blitt truet av pandemier som ikke eksisterer. Pandemifrykten var direkte knyttet til nyheten i oktober 2005 om at forskere i New York hadde klart å gjenskape den genetiske sekvensen til influensaviruset som forårsaket den pandemiske spanskesyken i 1918, som krevde mellom 50 og 100 millioner menneskeliv. Denne genetiske informasjonen gjorde at man kunne intervenere tidlig mot virus med genetisk likhet til spanskesyken, og man har bygget opp et globalt apparat for tidlig oppfanging, i stedet for å se på årsakene.

Nettopp informasjon om fiktive – framtidige eller mulige – trusler er, ifølge Neyrat, det som gjør det mulig å «regulere hendelser før de hender, avverge det som har skjedd og regulere det som vil skje». Politikkens domene blir slik redusert til fiksjoner, som tillater at man bygger opp en bioteknologisk, medisinsk, juridisk og politimessig infrastruktur med unntak fra personvernlover, kobling av dataregistre, utvidet overvåkning og utvidet forskning på og katalogisering av biologisk arvemateriale – det hele legitimert av argumentet om at det er nødvendig med en permanent unntaksregulering for å ta seg av ikke-eksisterende trusler og levere løftene om absolutt immunitet mot alle farer.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Den såkalte Tarnac-saken i Frankrike er – i likhet med en rekke andre terrorarrestasjoner i Europa – et tydelig eksempel på denne politiske rasjonaliteten. Ni personer tilknyttet et autonomt kollektiv på den franske landsbygda ble arrestert like før jul mistenkt for sabotasje mot toglinjer, men allerede før de ble arrestert for den angivelige sabotasjen, som politiet ikke har klart å presentere noen bevis for, var sentrale personer i kollektivet under overvåkning på grunn av det fransk politi kaller «preterrorisme». Bakgrunnen var blant annet bøker og tidsskriftsartikler de har skrevet, som politiet mener har antydninger av «terroristisk» tankegods, og at de hadde antisosial atferd som å ikke bruke mobiltelefoner.

DENNE «PREPOLITIKKEN» (både i betydningen preventiv og i betydningen førpolitisk) som Neyrat kaller «katastrofenes biopolitikk», er ikke en avart av nyliberalismen. Den er en egen rasjonalitet som ikke nødvendigvis har økonomisk profitt som mål, den kan snarere være et hinder, slik eksempelvis George W. Bushs forkjøpskriger bare marginalt lar seg forklare av en nyliberalistisk idé om å kapre irakiske oljefelt – størrelsen på operasjonen og ønskene som kom til uttrykk før og under invasjonen (skape et nytt Midtøsten og fiktive masseødeleggelsesvåpen), overskrider enhver økonomisk fornuft. «Prepolitikken» er snarere en utvidelse til det absurde av den konservativ-revolusjonære ideen om at for at alt skal forbli som det er, må alt forandres.