Nord-Amerika

Jødisk lobbykonkurranse

Barack Obamas forsøk på å få i gang fredsprosessen i Palestina og Israel har blitt midlertidig stoppet av at den israelske høyreregjeringen nekter å stoppe utbyggingen av bosetninger på Vestbredden. Utsiktene ser ikke gode ut for Obama, men han kan få uventet hjelp fra den jødiske lobbyen i USA. De konservative «haukelobbyene» har nemlig fått konkurranse fra J Street.

Posted on

Da Barack Obama i juli i år møtte 16 ledere fra ulike amerikanske jødiske organisasjoner, besto gjestelisten av gamle kjenninger. Blant de inviterte var ledere og formenn (og noen forkvinner) for veletablerte haukaktige grupper som Conference of Presidents of Major American Jewish Organisations, Anti-Defamation League (ADL), American Jewish Committee, og selvfølgelig den innflytelsesrike lobbygruppa American-Israel Public Affairs Committee (AIPAC). Men til stede var også Jeremy Ben-Ami, daglig leder av den nye jødiske fredslobbyorganisasjonen J Street.

Den invitasjonen falt ikke i alles smak. I publikasjoner som sympatiserer med jødiske organisasjoner som står for et mainstream og ofte nykonservativt syn, er J Street knapt mer populær enn Hamas. I magasinet Commentary har Noah Pollak beskrevet organisasjonen som «forkastelig», «uærlig» og «anti-israelsk». James Kirchick i The New Republic har gitt den tilnavnet «Surrender Lobby», mens Michael Goldfarb i The Weekly Standard har hevdet den er «underdanig» over terrorister og «fiendtlig innstilt» til Israel. Slik språkbruk viser klart panikkfølelsen hos de som frykter at opprettelsen av J Street, samtidig med Obamas utnevnelse til president, kan innebære begynnelsen på slutten for deres (nærmest) ubestridte maktposisjon i debatten om den amerikanske midtøstenpolitikken.


HVORFOR AVVIKER USAS syn på Palestina/Israel-konflikten så sterkt fra resten av verdens, og særlig fra USAs allierte i Europa? USAs langvarige relasjoner til Israel har vært landets dyreste, både i tap av liv og rent økonomisk. Forholdet koster amerikanske skattebetalere tre milliarder dollar i året i form av militær og økonomisk støtte. I tillegg vekker det vrede i store deler av den muslimske verden, og nører opp under anti-amerikanske voldshandlinger verden over. Ingen andre land (med unntak av Israel) ser konflikten slik USA gjør det, med palestinerne som irrasjonelle angripere og Israel som den krenkede part. Men samme hvor kostbar og kontroversiell politikken har vært, har den blitt ført videre, fra den ene administrasjonen til den andre, fra den ene Kongressen til den andre.

Blant amerikanerne som støtter Israels harde linje, finnes et sterkt innslag av kristne evangelister. Disse nekter simpelthen å se at det foreligger et problem. Deres argument er at Europas upartiskhet er styrt av tradisjonell europeisk (kristen) antisemittisme, og et ønske om å blidgjøre oljerike araberland. Videre påstår de at de «antisemittiske mediene» i Europa alltid tar stilling for den svakere part (i dette tilfellet palestinerne), og dermed har en pro-palestinsk tilbøyelighet. De er fast overbevist om at USA ikke er problemet – det er resten av verden som har et problem.



M.J. ROSENBERG, TIDLIGERE ISRAEL POLICY FORUM Dette er en liten del av forklaringen på hvordan det har seg at Israels støttespillere alltid vinner fram i Kongressen. En annen grunn er AIPAC og tilsvarende organisasjoner. De har stor makt og innflytelse i Kongressen, uten konkurranse fra andre utenrikspolitiske lobbygrupperinger. I den senere tid har de riktignok opplevd noen tilbakeslag. To tidligere AIPAC-medarbeidere, Steve Rosen og Keith Weissman, ble i 2005 anklaget for spionasje til fordel for Israel (saken ble senere henlagt). John Mearsheimer og Stephen Walt rettet skarp kritikk mot AIPAC i boka The Israel Lobby and US Foreign Policy i 2007.2

Men man kunne se bevis på deres styrke da Charles «Chas» Freeman ble nødt til å trekke seg som kandidat til vervet som leder av Obama-administrasjonens National Intelligence Council. Det ble hevdet han var for «arabervennlig» i sitt syn på Palestina-problemet. Han ble utsatt for en hard hetskampanje, en skribent anklaget ham til og med for å stå i ledtog med pedofile. AIPAC hevdet de ikke hadde noe med dette å gjøre. Det er kanskje tilfelle, men pressgruppa har så mye makt at den kan motarbeide presidentens ønsker selv uten en kampanje. Som Jonathan Freedland skrev i The Guardian 18. mars i år: Selv om man la bort «myten om en israelsk lobby», så «var virkeligheten ille nok». De som så det som nødvendig å bli kvitt Freeman, gjorde det fordi de var oppriktig opptatt av hvem som ble satt til å analysere amerikanske etterretningsdata. De frykter at hvis feil person velges, så kan det forpurre et amerikansk eller israelsk angrep på Iran (slik det ble gjort i National Intelligence Estimates rapport for 2006, hvor det bekreftes at Iran ikke lenger hadde et militært atomprogram). De ønsket også å gjøre det klart overfor enhver ærgjerrig statstjenestemann at det kunne få konsekvenser å ha et annet syn på Israel enn deres, selv om denne personen ikke hadde noen innflytelse på politikken. Det «pro-Israelske fellesskapet» forlangte Freemans hode på et fat, og det fikk de. AIPAC kan altså velte presidentens planer uten engang bry seg med å sta stilling til dem.


DET FINS MANGE gode grunner til hvorfor AIPAC er så mektige og hvorfor amerikanske jøder er lydhøre for deres meninger om hvem som bør få uttale seg på deres vegne om USAs midtøstenpolitikk. Men oppslutning om AIPACs harde linje er ikke en av dem. Ifølge en måling J Street nylig utførte, støtter 76 prosent av amerikanske jøder tostatsløsningen i tråd med avtalen man nesten ble enig om under forhandlingene på Camp David og i Taba for åtte år siden.3 Dette synet blir konsekvent fordømt av AIPAC. Lobbyorganisasjonen har ikke kommentert Binyamin Netanyahus utnevnelse av rasisten Avigdor Lieberman som utenriksminister. Da amerikanske jøder fikk høre om Liebermans valgparoler, nemlig at arabiske innbyggere i Israel skulle undertegne en troskapspakt, og hans trusler mot arabiske representanter i Knesset, gikk 69 prosent imot disse mens 31 prosent støttet dem ifølge J Street .
Mens AIPAC har en overvekt av nykonservative, er amerikanske jøder liberale. De støttet demokratene like trofast som enhver annen velgergruppe under siste valg, omlag fire mot én stemte på Obama. Resultatet er paradoksalt. Organisasjoner som AIPAC, som blir finansiert av liberale amerikanske jøder, inngår strategisk samarbeid med konservative republikanere for å sverte liberale demokrater.

J Streets nye linje overfor Kongressen og den jødiske befolkningen i USA kommer til rett tid. M.J. Rosenberg, som nylig trakk seg fra det «dueaktige» Israel Policy Forum, påpeker at AIPAC er dominert av «en langt eldre gjeng»: «Barna og barnebarna deres har ikke samme syn. Siden den andre verdenskrig begynner å bli langt tilbake i tid, er det vanskeligere å skremme de unge til å støtte Israel. De vil støtte Israel hvis de har tro på Israel og hvis Israel appellerer til dem. Men slik skremselstaktikk (’skriv ut en sjekk for ellers blir det et nytt holocaust’) fungerer ikke overfor mennesker under 60. De som demonstrerte mot Vietnam-krigen på 60-tallet, biter simpelthen ikke på snakket om at ’Hitler kommer tilbake’.»

Rosenberg bemerker at «Israel har hatt en dalende stjerne hos amerikanske jøder siden 1977, da Begin ble statsminister. Den gang var det Leon Uris’4 Israel som gjaldt. Med kibbutzen som symbol, ble landet framstilt som et sosialistisk paradis. Det bildet er helt endret nå.»

Mens Israel fortsatt er langt mer populært i den amerikanske befolkningen enn palestinerne (en undersøkelse utført av Global Attitudes Project ved Pew Resarch Centre under kampene på Gaza-stripen kom fram til at 49 prosent av amerikanerne følte mer sympati med Israel enn med palestinerne, og bare 11 prosent foretrakk palestinerne), kommer denne sympatien sterkere til uttrykk hos konservative (7 mot 1), enn blant de som kaller seg liberale (3–2).


J STREET ØNSKER å ta i bruk de samme effektive markedsføringsmetodene som aktivistgrupper som MoveOn og Obamas presidentkampanje. De vil endre jødenes politiske innflytelse i Washington og gjenspeile hva amerikanske jøder egentlig er opptatt av. Det er for tidlig å vurdere i hvilken grad de har lykkes, men så langt vokser de på en måte som setter alle tidligere forsøk i skyggen. Litt over halvannet år etter opprettelsen har organisasjonen etablert et organisasjonsapparat med et budsjett på 3 millioner dollar og 22 medarbeidere. Det er langt unna AIPACs budsjett på 76,6 millioner dollar, men er en lovende start. En million dollar ble samlet inn under valgene i 2008 for å få valgt inn kongressmedlemmer som er for fred i Midtøsten.

J Street koordinerer sine bestrebelser med andre mindre organisasjoner som i 2009 har blitt hardt rammet av en drastisk nedgang i pengestøtten til organisasjoner som står til venstre for sentrum. Noen av disse har de innlemmet i sin egen organisasjon for å samordne innsatsen til ansatte og støttespillere. Det første landsmøtet 25–28. oktober omfattet elleve fredsaktivistgrupper (deriblant de mer etablerte Americans for Peace Now, Israel Policy Forum og New Israel Fund). J Street sluttet seg sammen med Union of Progressive Zionism i oktober i fjor, noe som ga dem tilgang til et lite, men svært engasjert nettverk av studenter som jobber for fred. Det antydes også at de gjør seg klar til å ta over Brit Tzedek, som hevder å ha 48 000 frivillige.
I de politiske miljøene i Washington fikk de en betydelig økning i troverdighet da de engasjerte Hadar Susskind, en veteran fra det israelske forsvaret og inntil nylig visepresident og lokalleder for hovedstrømsorganisasjonen Jewish Council for Public Affairs, det jødiske samfunns paraplyorganisasjon for nasjonale saker. Disse bestrebelsene, sammen med tungtveiende støtte fra tidligere israelske generaler og etterretningsoffiserer gjør de nykonservatives hets av «de røde» (araberne) både i og utenfor media vanskeligere å svelge, og også mindre effektiv. Noen spår at J Street også vil ta over Israel Policy Forum. I avisen The Forward ble det nylig meldt at sistnevnte er på randen av kollaps. Organisasjonen holder seg så vidt i live fra måned til måned med bare to medarbeidere. Donasjonene har falt kraftig, i 2007 kun lå de så lavt som 1,7 millioner dollar.


KORT TID FØR Israels forrige statsminister, Ehud Olmert, ble tvunget til å trekke seg (og senere også ble tiltalt) spådde han at «om arbeidet med en tostatsløsning bryter sammen, vil Israel stå overfor samme kamp for politiske rettigheter som i Sør-Afrika». Om det skulle skje, «er det ute med staten Israel».

Nøyaktig i hvilken grad Obama vil lykkes når det kommet til stykket – med å hjelpe Israel til å unngå sin skjebne, og med å kunne gi palestinerne et rimelig håp om selvbestemmelse og en uavhengig status gjennom å kreve de nødvendige og vanskelige territoriale avståelsene – kan meget vel avhenge av hvordan disse inntil nå enslige svalene vil lykkes.

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Organisasjonens navn J Street står for en «manglende stemme» ? bokstaven «J» mangler i Washington DCs alfabetiske gatenett.

2 Boka skapte heftig debatt etter artikkelen «The Israel Lobby» i London Review of Books 23. mars 2006.

3 Camp David-toppmøtet mellom Ehud Barak, Yasser Arafat og Bill Clinton fant sted i juli 2000, møtet i Taba i januar 2001.

4 Forfatteren av bestselgeren Exodus. Paul Newman spilte hovedrollen i den populære filmatiseringen av Otto Preminger. Boken (og filmen) tok navn etter skipet som transporterte overlevende fra nazistenes dødsleirer fra Frankrike til Palestina.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver