En hyllest til hånlatteren

Høsten 1999 tok Günter Grass imot Pierre Bourdieu i sitt hus i Lübeck. Den tyske forfatteren og den franske sosiologen gikk gjennom samtidens sosiale og intellektuelle tilstand. Med dystre miner. Plutselig ble det liv i dialogen.

Bourdieu: «De sier til oss: ’Dere er ikke morsomme’. Men tidsalderen er virkelig ikke morsom! Virkelig, det finnes ingenting å le av.»
Grass: «Jeg har aldri gitt inntrykk av at vi lever i en morsom tid. Den infernalske latteren, som slippes løs med litterære midler, er også en protest mot den sosiale tilstanden.»1Mikhail Bakhtin, L’Oeuvre de François Rabelais et la culture populaire au Moyen Age et sous la Renaissance, Gallimard, Paris, 1965. Hvis ikke annet er oppgitt er sitatene hentet herfra og oversatt til norsk.

Grass som var godt kjent med Gargantua og viddet til François Rabelais, trakk bevisst fram protestaspektet i den hånlige holdningen. Advarsel: den «infernalske latteren» har ingenting til felles med underholdingen til de som selger et øyeblikks avkobling, eller den kyniske kaklingen mellom folk med stilltiende avtaler, og heller ikke med den kritiske latteren til folk som bygger seg et rykte ved å ruinere de mektiges anseelse. Det dreier seg om den opprørske latteren, en latter som har en tusenårig lang tradisjon.

Når kan latteren bli et redskap for de undertrykte? Når den har et fundament i folket, når latterutbruddet slipper løs et helt verdenssyn og snur opp ned på relasjonene i den rådende samfunnsordenen. Disse tre momentene analyserte litteraturhistorikeren Mikhail Bakhtin i sitt berømte essay om François Rabelais, «Rabelais og den folkelige kulturen i middelalderen og renessansen», som ble publisert på midten av 1960-tallet.

I hele det middelalderske Europa opplevde humorkulturen en voldsom utvikling. Verken føydalmaktens kontroll over kroppene eller Kirkens makt over sinnene klarte å forhindre kollektive feiringer. Karneval, pandemonium, banketter, komiske fester med røtter i de romerske saturnalia og opptog som parodierte den katolske religionsdyrkelsen mobiliserte massene. Kjemper og dverger, monstre og klovner strømmet ut på torgene og satte rytmen for livet på landet (innhøstingsfest), årstidenes gang, før og etter fasten.

I andre spøker som var mer eller mindre knyttet til Kirken – som dårefesten, eselfesten, påskelatteren – krevde geistlig deltakelse. Her valgte man en «dårepave» mens utkledde prester sang obskøniteter og diakoner spiste blodpølser på altaret. Her holdt soknepresten den berømte «eselmessen» foran den firbeinte gjesten og avsluttet med et tredobbelt eselskrik i stedet for det vanlige «amen».

DISSE UOFFISIELLE, MEN tolererte festene varte til sammen flere uker i året, og opptil tre måneder i de store byene. En sikkerhetsventil? Sikkert og visst. Men de kan ikke reduseres til det. For «de virker å ha konstruert ved siden av den offisielle verden, en annen verden og et annet liv, der alle menneskene i middelalderen mer eller mindre ble blandet sammen, en verden der de levde på bestemte datoer. Det ga verden en dualitet,» forklarer Bakthin. Det var ikke bare en intern subversjon av makten, men flyktige iscenesettelser av en utopi, i en historisk epoke da utviklingen til de økonomiske og sosiale kreftene ikke ga utsikter til en omveltning av samfunnsordenen.

Denne andre verdenen var aldri så håndgripelig som under karnevalet, knutepunktet i middelalderens komiske kultur. Den offentlige plassen var karnevalets sted. I motsetning til den moderne gata, fantes det der alltid et potensielt publikum, en verden som alltid allerede var det. Lærde og idioter, bønder og kjøpmenn, håndverkere, unge og gamle, menn og kvinner, alle deltok i karnevalet. Karnevalet «ignorerte alle skiller mellom skuespillere og tilskuere». Man så ikke på, man levde det. Og «i løpet av festen kunne man bare leve i tråd med dens lover, det vil si frihetens lover.»

Samtidig som den gjør narr av institusjonene og de herskende, oppfinner den karnevaleske latteren nye sosiale relasjoner. Så lenge festen varte var de sosiale barrierene og hierarkiene mellom deltakerne av alle samfunnslag utslettet til fordel for en egalitær og fri kontakt. Til disse nye relasjonene svarte et nytt språk formet av grovheter og banning. Det hele skapte et representasjonssystem som overdrev kropp, spising, drikking og seksualitet. Mens de offisielle festene feiret fortiden for å sikre den rådende ordenen, lo karnevalet av samtiden og forespeilet en frodig framtid av overflod.

Verdenssynet i disse folkelige festene adlød omveltningens logikk. Man sang hyllester til burleske helter med fysiske og moralske karaktertrekk som plasserte dem som de rake motsetningene til den offisielle kanon. Travestier, bak-fram-kostymer. Alt dette som i den rådende ordenen konnoterte det høye (intellekt, himmel, alvor, strenghet, høytidelighet) ble bokstavelig talt snudd på hodet og ført mot det som Bakhtin kaller «det materielt og kroppslig lave». Det lave er innvoller, kjønn, jord, kroppsfunksjoner for destruksjon, reproduksjon og vekst. Det høye cerebrale ble senket ned mot buken og jorden ble brukt til å gravlegge de dominerende kategoriene, samtidig som man sådde frøet for en ny vekst. Faktisk er den karnevaleske latteren «tvetydig: den er glad, på kanten til lykkelig, men samtidig hånende og sarkastisk, den både benekter og bekrefter, gravlegger og gjenoppliver.»

Den karnevaleske omveltningen sikter særlig på den alvorlige holdningen. I middelalderen var denne forbundet med den offisielle kulturen, som var dominert av en ideologi som preket (for folket) askese, forsoning, lidelse og guddommelig vrede. Den var gravalvorlig. «Den alvorlige tonen ble holdt fram som den eneste formen som kunne uttrykke det sanne, det gode, og alt det som var viktig, betydelig.» Om dette fortsatt er tilfellet i dag – akademikeren, sjefen, politikeren søker legitimitet i alvoret – er det ikke lenger naturlig. I det gamle Hellas griselo dikterne og filosofene. Sokrates gjorde latteren til et pedagogisk verktøy, Aristofanes gjorde den til et politisk våpen. I middelalderen forviste autoritetene latteren fra alle «forhøyede» manifestasjoner av ånd. Dette har Umberto Eco vist i Rosenes navn, der intrigen kretser rundt et klassisk teologisk spørsmål: Lo Jesus?

Ved å overføre det «høye» alvoret til det «lave» språket overskrider det karnevaleske verdenssynet den guddommelige vreden og frykten for kosmisk kataklysme. «Alvoret undertrykte, terroriserte, fastlenket. Det løy og var listig, det var grådig og gjerrig. På de offentlige plassene kastet man under festene den alvorlige tonen som en maske foran et veldekket bord, og man hørte dermed en annen sannhet.» En burlesk og fri sannhet, sannheten til en «omvendt verden».

DENNE SEIEREN OVER redselen ble ledsaget av en frigjøring av sinnet. Ved å løse opp alvorsknuten, frigjorde de folkelige humorformene «den menneskelige bevisstheten, tekningen og forestillingsevnen som ble tilgjengelig for nye muligheter». For nye rystninger som ikke nøyde seg med en flyktig reversering av maktens symboler, men en reell omveltning av samfunnsordenen. Streiken erstattet karnevalet som verksted for utopier, og streiken var i stand til å materialisere utsiktene til «en fullstendig annerledes verden, en annen verdensorden, et annet liv».

På midten av 1600-tallet gikk lufta ut av den folkelige komiske kulturen i Europa, den ble fortrengt til privatsfæren da de offentlige plassene ble kvelt. Den mister sin positive rolle. Uten tvetydighetene reduseres karnevalet til underholdning, overdrivelsen til karikatur, fornærmelsen til enkel negasjon. Men før den sank hen befruktet den groteske realismen den klassiske litteraturen. Rabelais, Shakespeare, Cervantès hadde alle blitt «karnevalisert».

«Hele feltet til den realistiske litteraturen de tre siste århundrene er bokstavelig talt tilgriset av den groteske realismen,» bemerker Bakhtin. Det ser vi i dårefesten Victor Hugo beskriver på de første sidene i Ringeren i Notre-Dame, i Tolvskillingsoperaen til Bertolt Brecht og Blikktrommen til Günter Grass. Er latteren en protest mot de sosiale vilkårene våre? Demonstrasjonen, der folket inntar den offentlige plassen og gjør narr av makten -– masker, karikaturer, humoristiske slagord – bærer også med seg en karnevalesk bestanddel. Hvem sa at den destruktive, men samtidig fornyende hånlatteren ikke lenger utbasunerer et budskap om nye tider?

Oversatt av R.N.