Krig

Hvordan bekjempe rompirater

USA utvikler romvåpen som kan treffe ethvert mål på jorda i løpet av 5–10 minutter. Ifølge en ny dokumentar ser supermakten det som sin plikt å kontrollere rommet militært.

Posted on

Februar 2007. Russlands statsminister Vladimir Putin står på en talerstol: «Star Wars er ikke lenger en fantasi … det er en realitet. Selvfølgelig er en slik politikk en katalysator for et våpenkappløp. Slik Russland ser det, kan militariseringen av verdensrommet få uforutsette konsekvenser for det internasjonale samfunnet og framprovosere intet mindre enn en ny atomalder.»


Scenen er ikke hentet fra en roman av Tom Clancy. Den er fra Denis Delestracs dokumentarfilm Pax Americana and the Weaponization of Space (2009) som ble vist på NRK2 i oktober.




Opptaket med Putins advarsel er fra en tale han holdt under en konferanse for sikkerhetspolitikk i München i 2007, hvor han tok opp USAs planer om å kontrollere verdensrommet. Dokumentaren antyder at dette er en av de siste brikkene USA trenger for å oppnå Full-spectrum dominance – doktrinen om full kontroll over land, luft, hav, verdensrommet og kyberrommet. Ifølge offiserer fra det amerikanske luftforsvaret som blir intervjuet i dokumentaren, er det USAs plikt å sikre at alle satellitter kan operere uhindret i rommet. De mener at verdens nasjoner vil godta at USA inntar rollen som en slik garantist på samme måte som den amerikanske marinen beskytter internasjonal skipsfart mot pirater. Men hvorfor skal USA forsvare seg i verdensrommet og hvordan?

I Pax Americana påpekes det at det er rundt tusen aktive satellitter i omløp rundt jorden, og halvparten av disse er amerikansk eien-dom. Nedskyting av satellitter kan få fatale konsekvenser for både det sivile samfunnets infrastruktur og kommunikasjon og ikke minst USAs stridsevne. Harde tall understreker alvoret: Vi får vite at 71 prosent av alle bomber og raketter som ble brukt under bombingen av Baghdad i 2003, ble styrt med satellitter. Da Kina i januar 2007 demonstrerte at de kunne skyte ned en av sine egne satellitter med antiballistiske våpen, fikk USA en kraftig oppvåkning. Siden da har det amerikanske luftforsvaret jobbet i høygir for å få en liknende kapasitet, og i februar 2008 klarte også amerikanerne å skyte ned en av sine egne satellitter.


FORELØPIG ER DET KUN ANTIBALLISTISKE våpen, slik som USAs mye omtalte rakett-skjold, som kan fungere som et reelt romforsvar. I doku-mentaren blir imidlertid utvikling av rakettskjold karakterisert som «den mest langvarige svindelen i det amerikanske forsvarsdepartementets historie» av Joseph Cirincione, som har ni års erfaring fra forsvarskomiteen til Representantenes hus. Han mener det ikke lenger finnes noen fiendtlige stater som kan nå USA med ballistiske missiler og det egentlige formålet med å utvikle et rakettskjold er å skyte ned satellitter. Cirincione påpeker at fra og med Ronald Reagans overambisiøse stjernekrigsprogram på 1980-tallet, har hver eneste president gjennom årene satt av totalt 200 milliarder til rakettforsvar. Et kryssklipp av Obamas valgkampløfter om å demilitarisere verdensrommet, er en bekreftelse på at vi her finner nok et område hvor han har valgt å følge sine forgjengeres politikk.

Bortsett fra rakettskjold finnes også annen teknologi som også en gang i framtiden vil kunne tilby radikalt nye betingelser for romkrig. Et varsko på at ny våpenteknologi er i anmarsj, kom i mai i år da det ble kjent at en laserkanon laget av selskapet Raytheon hadde skutt ned fire ubemannede droner over Stillehavet. Våpenet er ment å integreres i Phalanx CIWS-systemet hvor det skal beskytte amerikanske marinefartøy mot artilleri og missiler. Nikola Teslas plan fra 1937 om å bygge et «telekraftvåpen» eller dødsstråle synes å være satt ut i livet.
Den eneste innsigelsen vi blir presentert er den ødeleggende mengden av romsøppel som ville bli dannet av istykkerskutte satellitter.

Om det er tenkelig at en liknende type våpen vil bli utplassert i verdensrommet, kan ikke dokumentaren svare på. Den kan heller ikke avdekke hvor langt USA eller andre romnasjoner har kommet i å utvikle alternative våpentyper. Men vi får innsikt i en rekke kontroversielle forskningsprosjekter som antagelig kan brukes like effektivt i krig som i fred. Det kan dreie seg om Starfire-prosjektet hvor det angivelig utvikles en laserstråle som lettere skal kunne måle avstanden til stjerner og omkretsende satellitter. Også mikrosatellittene Falcon SAT- 5 og XSS-11 mistenkes for å brukes til andre formål enn hva det amerikanske luftforsvaret oppgir. Denne teknologien utvikles ved Kirtland-basen i New Mexico, hvor det amerikanske luftforsvaret trener kadetter til romkrig. Blant våpen med mer skrekkinngytende effekt finner vi våpensystemet med navnet Prompt Global Strike. Ifølge journalisten Bill Gertz fra Washington Post skal det omfatte et system hvor bevæpnede satellitter kan ha kapasitet til å treffe et mål på kun 5–10 minutter. Gertz hevder at de raskeste interkontinentale missilene i dag kan nå mål på jorda innen en halv time med både atomvåpen eller konvensjonelle våpen.


DOKUMENTAREN GJENNOMGÅR på en grundig måte, rikelig illustrert med modeller bygget på statistiske data og ulike romvåpens rammende virkning, en rekke relevante problemstillinger knyttet til USAs vilje til å dominere verdensrommet. Regissøren har gjorten hederlig jobb med å få frem i offentlighetens lys hvordan USAs satsning på dominans i rommet, presser andre stater til å utvikle mottiltak, og hvordan det på sikt kan øke faren for atomkrig og internasjonale konflikter av katastrofale dimensjoner.

Pax Americana
preges imidlertid også av polariserte synspunkter. Det er få kilder som argumenter mot sannsynligheten for en romkrig. Den eneste innsigelsen vi blir presentert er den ødeleggende mengden av romsøppel som ville bli dannet av istykkerskutte satellitter. Tematikken kunne dessuten godt ha blitt utvidet. Som en dokumentarist med ambisjoner om å skildre «det neste store steget», burde Delestrac kunne strukket seg lenger i å ta opp hvordan den pågående utforskningen av solsystemet kan virke som et incentiv for utvikling av romvåpen.

I de siste årene har det vært antydninger til at stormaktene muligens også forbereder seg på å kjempe om ressurser og kontroll over andre kloder og deler av solsystemet. Kina og Japan har satt seg som mål å etablere en egen base på månen etter 2020. EU og USA er kommet enda lenger og kappes i skrivende stund om å utforske Mars. Sistnevnte planlegger en bemannet romferd til den røde planeten og asteroider nær jorden innen 2030. 23. oktober ble dessuten muligheten for opprettholdelse av framtidige månebaser tilsynelatende større. På bakgrunn av data analysert fra månestøv virvlet opp da en Atlas V rakett krasjlandet i krateret Cabeus i 2009, kunne NASA meddele at det er svært gode sjanser for at jorda på månen inneholder rikelige mengder vann.


HVIS VI FORUTSETTER at omfanget av planlagte våpensystemer er basert på rasjonelle og kalkulerte beslutninger, kan dette indikere at solsystemet vil være den neste slagmarken, hvor utvinning av råstoffer fra andre planeter og vitenskapelig utforskning må voktes av omkretsende våpensystemer. Det finnes selvsagt indikasjoner som taler imot dette. NASA har – i motsetning til kineserne og japanerne – gitt opp planene om å etablere baser på månen. Obama annonserte februar i år kutt i finansieringen av NASAs Constellation-program, hvor planen var at astronauter skulle vende tilbake til månen innen 2020.

Dette behøver imidlertid ikke å innebære at uforskningen av rommet rundt jorden vil avta. Det kan bety at private aktører overtar. Et velkjent eksempel er Richard Bransons selskap Virgin Galactic. Innen 18 måneder er det sannsynlig at de vil sende opp sine første romturister med en prislapp på 200 000 dollar per passasjer. Før kostet det 40 millioner dollar å kjøpe seg et sete på den russiske Soyuz-romfergen. NASA skal dessuten bygge et nytt fly kalt X-43A med en fart på fem ganger lydens hastighet – nok til å tilbakelegge strekningen Oslo–New York på en time. NASA utelukker ikke at flyet kan brukes kommersielt eller som et fartøy som kan brukes under Mars-ekspedisjoner.

Men uansett hva utfallet blir, er det rimelig å anta at det er realpolitiske hensyn som får en militærmakt til å etablere seg i et nytt geografisk område. USA har som eneste stat år etter år nektet å utvide avtalen om fredelig utnyttelse av verdensrommet fra 1967 til å inkludere forbud mot romvåpen, påpeker Noam Chomsky i dokumentaren. Veien videre er ifølge ham ytterst risikabel hvis USA fortsetter sin kurs. «Hvis vi begynner å utplassere våpen i verdensrommet, kan vi si farvel til planeten. Sjansene for å overleve vil da bli syltynne», mener Chomsky. Kanskje er det bare et par tiår før menneskeheten trår over denne terskelen.

© norske LMD


Pax Americana: The Weaponization of Space har blitt vist på en rekke prestisjetunge dokumentarfilmfestivaler. Foruten visning på NRK2 26. oktober, ble dokumentaren 27. september midtpunkt i en paneldebatt på Litteraturhuset i Oslo som handlet om romkrig og atomvåpen.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver