Hvor ble det av kritikken?

Det rådende økonomiske systemets herjinger skaper både stadig større protester i folket og flere lærde analyser. Men ingen helhetlig teori forbinder lenger disse to elementene i et større politisk prosjekt. De samfunnskritiske intellektuelle som Frankrike en gang var så kjent for, har imidlertid ikke forsvunnet. De er fanget innenfor universitetenes strenge institusjonelle grenser.

Overfylte gater, offensive slagord, løftede knyttnever. Protestene mot pensjonsreformene i Frankrike i høst skal ha mobilisert flere demonstranter enn under de forrige store demonstrasjonene mot velferdskutt i november-desember 1995. Og denne gangen ble ikke protestbevegelsen forstyrret av en splittelse blant de intellektuelle – mellom de som støttet makten og de som støttet demonstrantene.

En overfylt hall på togstasjonen Gare de Lyon. Bannere. Ansikter vendt mot en taler som ikke snakker høyt nok. Sosiologen Pierre Bourdieu henvender seg til jernbanearbeiderne. «Jeg er her for å vise vår støtte til alle de som i tre uker har slåss mot ødeleggelsen av en sivilisasjon forbundet med eksistensen av de offentlige tjenestene.» En internasjonalt anerkjent intellektuell side om side med arbeidere? Slike scener er blitt uvanlige etter 1970-tallet. Tirsdag 12. desember 1995 marsjerte to millioner demonstranter mot «reformen» av det franske trygde- og pensjonssystemet som daværende statsminister Alain Juppé gikk inn for. Streiken skapte en atmosfære av uventet forsoning. Lønnsmottakerne var tilbake igjen, de som filosofene, journalistene og politikerne trodde hadde strøket med under industriomleggingen på 1980-tallet. Og her var de samfunnskritiske forskerne, fast bestemt på å utkjempe idékampen på det økonomiske så vel som det sosiale feltet.

To opprop med vidt forskjellige toneleier avslørte dengang en splittelse blant de franske intellektuelle. Det første, «For en grunnleggende reform av trygdesystemet», hyllet Juppé for å «gå i retning av sosial rettferdighet». Undertegnerne kom fra kretsene rundt tidsskriftet Esprit, den liberale tenketanken Fondation Saint-Simon, fagforbundet CFDT, og generelt markedsvennlige venstrefolk. «Opprop fra intellektuelle til støtte for de streikende» samlet på sin side forskere, akademikere, aktivister fra fagforeninger og sivilsamfunn – grupper som inntil da ikke hadde hatt bånd til hverandre, men som sammen dannet en mangslungen blokk.

Hvordan er forholdet mellom produsentene av samfunnskritiske ideer, deres institusjoner og den sosiale bevegelsen femten år etter Bourdieus tale til jernbanearbeiderne? I bokhandlernes hyller, på folkemøter og samfunnsvitenskapelige seminarer, virker det som om to motsatte bevegelser lever side om side. På den ene siden blir den samfunnskritiske tenkningen stadig skarpere og mer utbredt, på den andre er den blitt mer spesialisert og tilpasset normene på universitetene.


MOBILISERINGEN I 1995 ga et nytt liv til uavhengig forlagsvirksomhet i Frankrike, med nye forlag som Raisons d’Agir (1996), Agone (1997), La Fabrique, Exils (1998), Max Milo (2000), Amsterdam (2003), Les Prairies ordinaires (2005) og Lignes (2007). Over tretti forlag jobber nå for å spre samfunnskritiske bøker.

Utover forskjellene og uenighetene har forlagskatalogene ett fellestrekk, nemlig en stor vekt på oversettelser. Uten den iherdige innsatsen til de ofte pengelense redaksjonene ville bøker som tidligere ble foraktet av forlagsindustrien forblitt utilgjengelige på fransk. For eksempel får bøkene til Howard Zinn og Noam Chomsky i dag stor distribusjon. Dette gjelder også for de kulturelle, historiske og sosiologiske analysene til det britiske «new left» på 1960- og 1970-tallet (Stuart Hall, Raymond Williams, Perry Anderson), de nymarxistiske verkene til Giovanni Arrighi og David Harvey, og studier av kjønn, seksualitet og identitet. For ikke å glemme nå velkjente tenkere som Judith Butler, Michael Hardt, Toni Negri, Slavoj Žižek.

Samtidig har et halvt dusin samfunnskritiske tidsskrift, til tider tilknyttet forlag,2 introdusert og drøftet disse tekstene. Et fellestrekk for disse forfatterne og deres kommentatorer er at så å si alle er tilknyttet høyere utdanning og forskning.

Som den britiske historikeren Perry Anderson bemerker, var «marxismens krise» i all hovedsak et søreuropeisk fenomen: «I Storbritannia og USA, i Vest-Tyskland og de skandinaviske landene eksisterte det ikke store kommunistpartier som kunne skape de samme forhåpningene eller forventningene som i etterkrigstiden.»3 Mens en rekke franske marxister forsvant på midten av 1970-tallet, la hovedsakelig britiske og amerikanske akademikere, særlig i kretsen rundt New Left Review, grunnlaget for en fornying av marxismen, men denne gang innenfor det akademiske elfenbenstårnet. Og det var ikke alltid lett å få oversatt verkene deres.

I 1997 forklarte Pierre Nora, redaktør hos storforlaget Gallimard, at han ikke ville gi ut den britiske historikeren Eric Hobsbawms Ekstremismens tidsalder4 fordi forfatteren fortsatt hadde en «tilknytning til revolusjonen». «I Frankrike og på dette tidspunktet passer det dårlig. Sånn er det bare, det er lite man kan gjøre med det,» mente Nora.5

Men med kapitalismens krampetrekninger og alterglobaliseringsbevegelsens oppsving har den ideologiske vekten blitt rejustert etter høyreglidningen på 80-tallet.6 Tidene har endret seg, arbeidet bærer frukt. Dette har enkelte kremmere fått med seg. Etter å ha oppdaget den kommersielle suksessen til krevende og samfunnskritiske titler utgitt av uavhengige forleggere, har storforlagene på ny forstått at kritikk kan være en liten gullgruve.

Et tegn i tiden er at Le Monde des livres (litteraturbilaget til dagsavisen Le Monde), som var nøye med å dekke over suksessen til de første bøkene i aktivistserien til Raison d’Agir, i november 2010 viet hele forsiden til «opprørsskrifter» og hyllet den opprørske stilen. Det som i går var presset ut i margen – kritikk av mediene, finanssektoren og den vestlige verdens hegemoni – er nå blitt en ettertraktet kommersiell sjanger.


PÅ BEGYNNELSEN AV 1930-TALLET beskrev Paul Niza et konservativt universitet befolket av «vakthunder».7 I den radikale oppblomstringen på 60- og 70-tallet, virket det som samfunnsvitenskap, samfunnskritikk og revolusjon gikk i hånd i hånd. Forbindelsen mellom disse to fenomenene viser en institusjon gjennomsyret av spenninger, støttet opp av et regime som det leverer pilarene til, men som også er i stand til å utklekke målbevisste revolusjonære. Denne motsetningen ligger til grunn for en tvetydig blanding av tiltrekning og frastøting mellom samfunnskritiske forlag og akademia. Idealtypen med en opprørsk mann i trettiårene, som har fullført doktorgradsstudier i samfunnsfag eller humanistiske fag uten å finne en plass innen forskning eller undervisning der han kan forene intellektuelt arbeid med politisk handling, tar ikke høyde for de ulike karrierene til «aktivistforleggerne». Dette idealet belyser likevel opphavet til et litterært miljø som faller mellom to stoler, mellom vitenskap og politikk.

Disse forleggerne leter etter vitenskapelig presisjon og prestisjetunge navn på universitetene. Men de forakter professorenes snevre syn på studieobjekter og utilgjengelige stil. De river seg i håret i møte med kravstore akademikere som er villige til å gå til rettssak for en kommaendring. Forsiktighet og interesse får forleggerne til å innlemme en forsker, foreleser eller doktorand som har ett bein i vitenskapen og ett i politikken (mellom produsent og forbruker) i sin serie for samfunnskritikk. Ut fra samme logikk er redaktørene for samfunnskritiske tidsskrift tilbøyelige til å ta med førsteamanuensiser eller doktorgradsstudenter i redaksjonskomiteene, til tider på bekostning av «organisk intellektuelle» fra ulike sosiale bevegelser, det vil si folk tilknyttet ulike fagforeningsgrupper, politiske eller sosiale organisasjoner.

Har de ulike variantene av samfunnskritisk tenkning like stor sjanse til å passere gjennom nåløyet når redaksjonskomiteene i de «engasjerte» tidsskriftene trekker fram de samme navnene som de vitenskapelige rådene i de vitenskapelige tidsskriftene? Sikkert og visst gir doktorgradsutdanningen en solid analytisk metode, et kunnskapskorpus og i enkelte tilfeller en kritisk sans. Men den innebærer også forsakelser, opplæring i høflighet og presedens, et incitament til vennetjenester, en oppfordring til å se alt «stadig mer komplekst» som følge av overspesialisering innenfor et fagfelt. Utdanningen åpner for kritikk, men avviser politikk, og utvisker villig vekk grensene mellom seriøst og pompøst. Den homo academicus som er gitt i oppdrag å forsegle den redaksjonelle skjebnen til en artikkel som kritiserer den bestående orden er ikke en nøytral observatør. I sin lesning har han/hun med seg sin stillings innsikter og fordommer.


ET LIGNENDE FENOMEN finner vi hos forfatterne. På 60-tallet fungerte de tyske, amerikanske, franske, italienske og britiske universitetene som møtesteder for radikal ungdom. Med det konservative tilbakeslaget og oppløsningen av de mange radikale smågruppene, trakk en rekke revolusjonære seg tilbake til høyere utdanning og samfunnsforskning som på den tiden rekrutterte stort. Da deres karrierer var over fikk en rekke studenter som var radikalisert i kjølvannet av streikene i 1995 posisjoner i akademia.

Riktignok forble de marginale innenfor universitetet. Men «i dag mer enn noensinne er de radikale tenkerne universitetsansatte, […] noe som vil ha innvirkning på teoriene de lager,» bemerker Razmig Keucheyan i sin internasjonale oversikt over samtidig kritisk teori, Hemisphère gauche. «Fullstendig integrert i universitetssystemet danner […] de på ingen måte et ’intellektuelt motsamfunn’ slik tilfellet kunne være på begynnelsen av 1900-tallet med lederskolen til de tyske sosialdemokratene, eller senere med Det franske kommunistpartiet [PCF].»8 Disse institusjonene etablerte en permanent kobling mellom politiske ledere, idéprodusenter og sosiale krefter.

I etterkrigstiden fikk PCF innpass på de høyere utdanningsinstitusjonene. De av de kommunistiske filosofene, historikerne og økonomene som klarte å få seg posisjoner, tok med seg marxistiske problemstillinger, begreper og terminologi. Og de rekrutterte nye medlemmer til et parti med stor intellektuell tiltrekningskraft. Svekkelsen av venstrebevegelsene og mindre utdanning innad i fagforeningene fordrev de siste «organisk intellektuelle»9 vekk fra arbeiderbevegelsen.

Løsningene – stiftelser, permanente komiteer, diskusjonsfora, tenketanker – som er satt i verk for å holde hjulene i gang utover de korte periodene med sosiale protester har ikke virket. I mellomtiden har tiltrekningskraften gått i motsatt retning. Og autoriteten til forskerne forfører selv kultiverte autodidakter – en skikkelse som har vært sentral i Frankrikes politiske historie – i så stor grad at også anarkistiske tidsskrift føler de må ty til førsteamanuensiser for å gi troverdighet til sitt temanummer om politisk undertrykking.

De intellektuelle mobiliseringene etter streikene i november-desember 1995 har rehabilitert ideen om en direkte forbindelse mellom kritisk teori og sosiale bevegelser. Gjennom tilgjengelige og rigorøse analyseverktøy har de gitt de som ønsker det en mulighet til å se verden slik den er, og ikke slik man ønsker den skal være. Sammen med suksessen til alterglobaliseringsbevegelsen, skapte denne utviklingen på begynnelsen av 2000-tallet en flom av bøker i krysningspunktet mellom aktivisme og vitenskap der forfatterne og politisk engasjerte akademikere utforsket hver eneste detalj i de nye protestbevegelsene.

Disse bøkene hadde et pretensiøst syn på de sosiale kampene samtidig som de legitimerte disse for journalistene (som dermed kunne støtte seg på eksperter for å kommentere og «debattere» dem). Men bøkene støtte raskt på den akademiske kritikkens begrensninger, dens blindsone, nemlig spørsmålet om strategi. Å organisere massene, velte samfunnsordenen, ta makten her og nå? Disse problemstillingene som revolusjonære på 1900-tallet og «bolivarianske» sosialister på 2000-tallet har til felles, kan ikke løses innenfor universitetsforskningen – selv om de en dag kan finne sin plass der. De krever statsstøttede intellektuelle som ikke er underkastet normene for akademisk anerkjennelse og fagfeltenes strenge institusjonelle rammer.

Økonomer, historikere, sosiologer, filosofer, demografer, statsvitere – kategoriseringen av kritikken gjenspeiler den akademiske arbeidsdelingen. Protestbevegelsene mangler på ingen måte eksperter som er i stand til å sette sin kunnskap opp mot teknokratenes autoritet. Men denne logikken med ekspertise og mot-ekspertise har sakte men sikkert forvist fra den offentlige scenen intellektuelle som følger eksempelet til Noam Chomsky og Edward Said10 og baserer sin politiske handling på universelle kategorier: rasjonalitet, likhet og frigjøring. Sammen med bortgangen til de store navnene innen fransk tenkning (Pierre Bourdieu, Jacques Derrida, Pierre Vidal-Naquet, Jean-Pierre Vernant) har forvisningen av denne typen intellektuelle lagt feltet åpent for mediekåte essayister som bruker det universelle til å markedsføre seg selv og gi råd til dagens fyrster.11


VED FØRSTE ØYEKAST kan det se ut som om den samfunnskritiske tenkningens grep om høyere utdanning og forskning samsvarer med forhåpningene til de politiserte studentene. Men å forene vitenskapelige forelesninger og politisk engasjement er nærmest umulig. De politisk engasjerte studentene utsetter dermed valget og setter sitt engasjement ikke bare mellom parenteser, men i anførselstegn: De analyserer protestene og deltar i demonstrasjonene for å observere. Når de skal skrive sine avhandlinger, må de distansere seg fra sine overbevisninger som nå er blitt studieobjekter. De må presentere seg som mindre politisk engasjerte for å virke «mer objektive», mer moderate for å framstå som «mer subtile», for her betraktes radikalitet som forenkling. Ubevisst krysser studentene en grense. Etter å ha forlatt et folkelig miljø til fordel for et lærd univers, skrev romanforfatteren Annie Ernaux at hun «skled inn i denne halvdelen av verden for hvilken den andre bare er dekor.»12 Andre slår følge med henne uten å legge merke til det.

Her overbeviser du deg selv om at du bidrar til frigjøringen av mennesket gjennom å sørge for å markedsføre overfor dine studiekamerater ulike verk om de sosiale bevegelsenes sosiologi. Du blir med redaksjonen til et «samfunnskritisk» tidsskrift – der det også finnes personer som en dag kanskje vil sitte i doktorgradskomisjonen din. Du videresender en invitasjon til en konferanse i Chicago der akademikere vil presentere for andre akademikere sine tanker om «Den globale krisen: en revurdering av økonomien og samfunnet». Du svarer på en oppfordring om å bidra med noe om temaet «Koloniarv, postkolonial protest: avkolonialisering av samfunns- og humanvitenskapen» til en konferanse ved Goethe Universität i Frankfurt som skal «illustrere den epistemologiske og metodologiske relevansen til et (feministisk) postkolonialt perspektiv i de ulike samfunnsvitenskapelige fagene».13 Som del av prosessen viser aktivister som har blitt aktivismeteoretikere seg mer disponert til å kladde på papir enn å traske på brostein. Eller gjøre deres forskning på politiske kampsaker til en trussel for ordenes snarere enn tingenes orden.


VIL OVERBEVISNINGEN om at politisk kamp og universitetskarriere lar seg forene, stå imot endringene som ryster et system splittet mellom noen få elitehøyskoler og den store massen av utdanningsinstitusjoner som har blitt sterkt svekket av reformer? Svekkelsen av undervisningsvilkårene kommer her i tillegg til studentenes allerede usikre posisjon på arbeidsmarkedet. Samfunnsvitenskapene som nådde et høydepunkt på 60- og 70-tallet opplever nå en brutal devaluering, noe nyutdannede doktorander kan fortelle alt om når de oppdager den falmede baksiden av et vitnemål de har ofret mye for. De har utvilsomt lært mye, men også forsaket mye: perioder med arbeidsledighet og småjobber for de mange som ikke får stipender, reising fram og tilbake til seminarer, gratisarbeid på laboratoriet eller for forskningsdirektøren, desperasjonen som får dem til å smette inn i sin avhandling en mengde fotnoter som hyller de «banebrytende» verkene til professorene i doktorgradskommisjonen, selv om disse kun har en vag kobling til temaet.

Man kjemper seg over hindrene med stadig mindre kraft. De som mislykkes på prestisjeinstitusjonene får en brå landing i yrkeslivet, prestisjen fordufter. På e-postlisten dukker det opp et frampek i form av følgende tilbud om praksisplass i september 2010 til en person med «mastergrad eller høyere: avgangsstudent i sosiologi/sosialantropologi med sans for vitenskapelighet»: «Groupe SEB søker etter en praktikant for selskapet CALOR for et Oppdrag innen Etnografisk Analyse av Hår (M/K). […] Praktikanten skal sammen med avdelingen Personlig Pleie utarbeide en oversikt over hovedprofilene (diameter, størrelse, form, osv.) så vel som problemstillinger i disse landene knyttet til hår, kroppsbehåring og hud.» I det ene øyeblikket tror man at man er Durkheims arvtaker, i det neste inspiserer man krølltenger.

Gapet mellom forventningene man får under studiene og yrkesmulighetene utdanningen gir, kan lede til resignasjon – eller revolt. Gjennom sin radikalitet og besluttsomhet antydet studentprotestene mot et usikkert arbeidsliv og innføringen av midlertidige arbeidskontrakter (CPE) vin-teren 2006 allerede en forskyvning av frontlinjen. Fra første semesterstudiet til doktorgraden virket det som om troen på frelse via høyere utdan-ning plutselig hadde kantret. I vinterværet så det ut som om universitetsområdene hadde gjenfunnet sin politiske funksjon. Enkelte folkemøter, som ikke lot seg påvirke av presset fra mediene, viste at samfunnsvitenskapene besitter redskap for å utarbeide generelle krav, i samarbeid med fagbevegelsen. En uventet variant av «den kollektive intellektuelle» som Bourdieu ønsket seg?

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Se Sophie Noël, «La petite édition indépendante face à la globalisation du marché du livre: le cas des éditeurs d?essais ?critiques?» (De uavhengige småforlagene i møte med globaliseringen av bokmarkedet: tilfellet med utgivere av ?samfunnskritisk? sakprosa), i Gisèle Sapiro (red.), Les Contradictions de la globalisation éditoriale, Nouveau Monde, Paris, 2009.

2 Blant andre Agone, Contretemps, Lignes, Mouvements, Multitudes, La Revue internationale des livres et des idées (som sluttet å komme ut i 2010) og Vacarme.

3 Perry Anderson, In the Tracks of Historical Materialism, Verso, London, 1983, s. 76-77.

4 Boka ble til slutt oversatt til fransk av franske Le Monde diplomatique og forlaget Complexe i 1999. Boka ble utgitt første gang på norsk i 1997 av Gyldendal.

5 Serge Halimi, «Maccarthysme editorial», franske Le Monde diplomatique, mars 1997.

6 François Cusset, La Décennie. Le grand cauchemar des années 1980 (Tiåret. Det store marerittet på 1980-tallet), La Découverte, Paris, 2006.

7 Paul Nizan, Aden-Arabie, Maspero, Paris, 1960 [1931] og særlig Les Chiens de garde (Vakthundene), Agone, Marseille, 1998 [1932].

8 Razmig Keucheyan, Hémisphère gauche. Une cartographie des nouvelles pensées critiques (Venstrehalvkulen. En kartografi over ny sam-funnskritisk tenkning), La Découverte, 2010, s. 28-29.

9 Antonio Gramscis begrep for intellektuelle med forbindelse til spesifikke samfunnsgrupper, i motsetning til tradisjonelle intellektuelle som ser på seg selv som en egen gruppe.

10 Se Edward Said, Representations of the Intellectual: The 1993 Reith Lectures, Pantheon, New York, 1994.

11 Bernard-Henri Lévy, Jacques Attali og Alain Minc har seg imellom gitt ut mer enn 63 bøker de siste femten årene.

12 Annie Ernaux, La Place, Gallimard, Paris, 1983, s. 96.

13 Et eksempel plukket opp høsten 2010 fra e-postlisten historicalmaterialism@yahoogroups.com.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

I Badious hule

Default thumbnail
Neste sak

Grensebesettelsen

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0