/

Revolusjon med nål og tråd

De store vestlige klesmerkene tiltrekkes av Asias laveste lønninger, og få skatter og avgifter. Tekstilarbeiderne har imidlertid blitt bevisst utbyttingen og streiker stadig oftere for å få en lønn som det går an å leve av. EU og de store klesmerkene vil derimot ikke snakke om forholdene i fabrikkene som leverer billige klær til Europa.

Vågale syklister, vaklevorne og overlessede lastebiler, busser som tyter over av passasjerer, motorsykler med hele familier overskrevs. Dag og natt, den eneste veien som knytter Dhaka til landets nordlige del er aldri tom. På begge sider av den humpete riksvei 3 går det kvinner og unge jenter. Med jevne og resignerte skritt minner de om en religiøs prosesjon. Rekkene går i oppløsning etter hvert som kvinnene forsvinner inn i de bebygde områdene der konfeksjonsfabrikkene reiser seg som gigantiske maurtuer.

Hver morgen finner tre millioner mennesker veien til de fire tusen fabrikkene i hovedstadens industribelte. Over tre fjerdedeler av dem er kvinner: Denne billige arbeidskraften vekker appetitten til de store vestlige klesmerkene. Wal-Mart, H&M, Tommy Hilfiger, GAP, Levi Strauss, Zara, Carrefour, Marks & Spencer har alle flyttet produksjonen sin hit eller er til stede med innkjøpskontorer.

Tekstilindustrien som krever få investeringer men mye arbeidskraft, er blitt en av de økonomiske bærebjelkene i Asia. Mange land i regionen innleder sin industrialisering gjennom denne industrien. Bangladesh kastet seg ut i det på slutten av 1970-tallet, før tekstilindustrien fikk en boom på 1990-tallet. De første kvinnene som lot seg lokke, var skilte eller forsmådde kvinner, eller enker. Med barna på armen flyktet de fra en miserabel situasjon på landsbygda til Dhaka. Disse utsatte kvinnene uten inntekter var ikke lenger redde for bebreidelser fra tradisjonalistene som så på denne kvinnelige flukten fra landsbygda som en trussel mot det patriarkalske og muslimske samfunnet.

Andre fulgte etter, kvinner som drømte om en bedre framtid, kvinner som ville unnslippe arrangerte ekteskap eller gi sine barn muligheten til å få utdannelse. På den måten har klesindustrien bidratt til å omskape samfunnet gjennom frigjøring av de fattigste kvinnene. Mens de kvinnelige tekstilarbeiderne ble uglesett på 1970-tallet, har dette snudd. Nå er det de som setter vilkårene for ekteskap og tilbys medgift.


DEN ØKONOMISKE KRISEN gikk hardt ut over mange tekstileksporterende land, men Bangladesh sto seg godt. Zillul Hye Razi, handelsrådgiver for EU-delegasjonen i Bangladesh, forteller at «mange bedrifter valgte å slå seg ned her, fordi arbeidskraften er blant den billigste i verden». Lønningene holdes på laveste nivå, og det faktum at det store flertallet av de ansatte er kvinner, er ikke helt uten betydning i denne sammenheng.

Bangladesh er den tredje største leverandøren av klær til EU (etter Kina og Vietnam), og slår sin gigantiske nabo India. Tekstilindustrien står for 13 prosent av landets BNP, og 80 prosent av eksporten. Industrien har vært en redning for det ulykksalige landet som har verdens største befolkningstetthet (1100 innbyggere/km2) på et territorium uten naturressursene til nabolandet Burma, og med kystlinje til den syklonutsatte Bengalbukta. Miljøkatastrofene forsterker flukten fra landsbygda og urbaniseringseksplosjonen, med den usikkerheten og fattigdommen det fører med seg. Omgitt av gigantene India og Kina har Bangladesh små forhåpninger for framtiden. Landets politikere beriker seg som best de kan før undergangen: International Transparency1 klassifiserer landet som et av de mest korrupte i verden.

Regjeringens skjødesløshet er en stor belastning på befolkningen. Hele 40 prosent lever under fattigdomsgrensen (1,25 dollar dagen), det gir landet en 146. plass av 182 land på indeksen for menneskelig utvikling (HDI).2 En dyp uro har grepet hele befolkningen. Protestbevegelsene som til tider ryster landet, viser dette. Sultopptøyene i 2008 er så langt et av de mest markante. Tekstilarbeiderne – som utgjør nesten 40 prosent av arbeidskraften i industrien – gjør ofte opprør i forargelse over gapet mellom lønningene deres og fortjenestene som innkasseres av klesprodusentene og -eksportørene. De sistnevnte beskyttes av Sammenslutningen tekstilprodusenter og -eksportører i Bangladesh (BGMEA). I mai 2010 brøt det ut demonstrasjoner som mobiliserte mer enn femti tusen arbeidere. Demonstrasjonene pågikk i flere måneder, og ble systematisk slått ned av hæren, noe som førte til flere titalls døde og hundrevis av sårede.

Arbeiderne krevde at lønningene ble økt til 5000 taka (380 kroner) i måneden, i stedet for den vanlige lønnen på 1662 taka (127 kroner), som kompensasjon for økte priser på basismatvarer. Til sammenligning tjener arbeiderne i Vietnam minst 600 kroner, og i India 896 kroner.3 Demonstrantene krevde også at arbeidsgiverne respekterte arbeidslovene: en ukentlig fridag, fødselspermisjon, lønn for alle faktiske arbeidstimer og overtid, samt respekt for fagforeningsrettigheter.


REENA ER UROLIG. Hun fingrer med det fargerike stoffet i khamiz’en – en lang tunika som bæres sammen med en en vid bukse, salwar . Hun møter oss på natta, og vil være anonym. Hun forteller at hun «i tolv år arbeidet fra åtte om morgenen til midnatt». «Jeg tjener 2600 taka i måneden (knappe 200 kroner). Med det skal jeg brødfø mine tre døtre, mine svigerforeldre, og mannen min, som er uten fast arbeid. I tillegg må jeg gi 50 taka til arbeidsformannen for ikke å bli oppsagt, for jobbene er svært ettertraktet.»

Arbeidstiden er på 80 timer i uka, mens loven sier 48 timer og en fridag. Når bestillingene strømmer på fra de store utenlandske selskapene, må arbeiderne ofte sitte krumbøyde over maskinene sine 18–19 timer i strekk. Overtidsarbeidet, som det altfor ofte ikke betales for, utføres sjelden frivillig.

Statsminister Sheikh Hasina har uttrykt medfølelse med tekstilarbeiderne overfor parlamentet. Hun skjemtes over de «utilstrekkelige» og «umenneskelige» lønningene.4 Tonen hardnet imidlertid til da arbeiderne nektet å vende tilbake til arbeidet etter at en lønnsøkning ble bekjentgjort 29. juli 2010. Etter krav fra fabrikkeierne satte hun inn hæren for å få slutt på «anarki og hærverk». Industriherrene messet stadig om at de ikke var i stand til å innfri arbeidernes krav, fordi Bangladesh ikke er like konkurransedyktig som de andre tekstilgigantene (Vietnam og Kina) på grunn av høyere produksjonskostnader som følge av mangelfull energiforsyning og infrastruktur. Mangler som til sjuende og sist rammer pyramidens nederste del: de ansatte.

Avtalen som ble inngått 29. juli ble utarbeidet av et råd som offisielt besto av representanter for arbeidstakerne og -giverne. Den setter minstelønnen til 3000 taka i måneden – 230 kroner. Økningen var langt fra tilstrekkelig for tekstilarbeiderne, som fortsatt er de dårligst betalte i Asia. Organisasjonen Asia Floor Wage mener 760 kroner (10 000 taka) er det minste man kan overleve på – 5000 taka er knapt nok til en person uten familieforpliktelser. Noen frykter forøvrig at denne nye lovgivningen ikke blir mer respektert enn de foregående. Mange fabrikker nøler med å sette den ut i livet. Murringen mot de lave lønningene varer ved, og blod fortsetter å flyte i Dhakas forsteder. I desember 2010 ble fire drept under voldelige demonstrasjoner.


UNDER FORHANDLINGENE hadde ikke streikelederne og uavhengige delegater noe de skulle ha sagt. Med arrestasjoner og trusler ble de holdt unna samtalene inntil de ble erstattet av nikkedukker. Bangladesh i 1967 ratifiserte ILO-konvensjonen fra 1948 om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten, forteller lederen for fagsammenslutningen BTUF, Faiezul Hakim:

«Men det er svært få arbeidstakerorganisasjoner som får offentlig godkjenning. De som får det, står i ledtog med regjeringen og arbeidsgiverne. De øvrige hangler av gårde i skyggenes dal under navn av ’arbeiderforeninger’, og trakasseres til stadighet. Arbeiderne advares sterkt mot å bli medlemmer.»

Mishu Moshrefa, som leder Garment Workers Unity Forum (GWUF), er den første kvinnen i spissen for en organisasjon som kjemper for tekstilarbeidernes kår. Populariteten hennes irriterer regjeringen. Hun har gjentatte ganger blitt fengslet (sist i desember 2010), beskyldt for å samarbeide med fremmede makter, og er blitt hindret i å snakke med utenlandske medier.

Bangladesh selger en milliard t-skjorter i året til EU, som tar imot 85 prosent av landets tekstilproduksjon. Bangladesh nyter godt av WTOs generelle tollpreferansesystem (GSP), et system som gir de minst utviklede landene tollfri adgang til blant annet EUs indre marked. Overfor oss relativiserer EU-delegasjonen de dårlige arbeidsforholdene. De nekter for at de ønsker å gi Bangladesh kommersiell immunitet, men foretrekker å bruke gulrot heller enn pisk:

«Vi øver ikke noe formelt press, det ville vært kontraproduktivt. Vi driver heller rådgivning,» sier handelsrådgiver Hye Razi. Han understreker at sektoren «har en enorm økonomisk og sosial betydning for landet, for tre millioner arbeidere, hovedsakelig kvinner som er blitt familieforsørgere mens familiene er blitt igjen i landsbyene. Om man mener at arbeidskraften utbyttes, og ønsker å endre på det, må man ikke miste av syne de mange menneskene som vil kunne rammes og miste arbeidet».


DE GJENTATTE STREIKENE har gjort industrien sårbar. Dette skremmer vettet av fabrikkeierne, for importørene venter ikke lenge med å finne en annen leverandør om det oppstår leveringsproblemer. Praksisen med sourcing gjør at ordrene ikke konsentreres om et land, men spres etter de enkelte landenes pris og kompetanse. Slik unngår de store merkene å bli skadelidende av ulike tilfeldigheter som kan ramme produksjonen i et land.

For å berolige vestlige forbrukere har de mest kjente merkene laget etiske regler. Ifølge tekstilarbeideren Reena er det bare juks og bedrag: «Når en utenlandsk kjøper besøker fabrikken, må vi lyve om arbeidstiden, og de yngste må lyve om alderen. Jeg er nødt til å kvittere på lønnsslippen min, selv om jeg bare mottar en del av beløpet. Så snart kjøperne har rundet gatehjørnet river de fra oss vannflaskene, som er svært dyre her.» Utsendingen fra tekstilavdelingen til den franske supermarkedkjeden Auchan unnviker spørsmålene våre, mens Razi vedgår at «endringer framtvunget av kjøperne sannsynligvis ville gitt et større pusterom til både arbeidsgiverne og arbeiderne».

I tillegg til kjøperne har vi et utrolig puslespill av underleverandører som gjør båndene mellom eiere og arbeidere uklare, og får etikken til å koke vekk i kålen. Arbeidernes sikkerhet er det første som nedprioriteres. Hvert år blir flere fabrikker ofre for flammenes rov, med tragiske utfall i overbefolkede og forfalne bygninger. Den siste brannen fant sted i utkanten av Dhaka 14. desember 2010, i en fabrikk som tilhører Hameen-gruppen, en underleverandør til H&M og Carrefour. Brannen krevde 28 liv. Dette var slett ikke et enkelttilfelle, forteller Carole Crabb fra Clean Clothes Campaign. De store merkene, arbeidsgiverne og den bangladeshiske regjeringen skyver ansvaret over på hverandre.

Rubayet Jesmin, EU-spesialist for økonomiske saker i Dhaka, legger ikke fingrene imellom: «Ansvaret hviler på fabrikkeierne, kundene deres, og til sjuende og sist, på forbrukerne. Når de kjøper en genser som koster 50 kroner, burde de skjønne at den er produsert av mennesker som arbeider under elendige forhold!»

Oversatt av L.H.T.


Fotnoter:
1 Ifølge organisasjonens siste klassifiseringer i 2010, er Bangladesh på 134. plass av 178 land.

2 Opplysningene er hentet fra FNs program for utvikling (tall for 2009).

3 Tall fra Campagne Vêtements Propres.

4 The Daily Star, Dhaka, 28. juli 2010.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0