Nyliberalisme til høyre og venstre

Sebastián Piñera kom til makten med løfter om forandring og brudd med fortiden. Glem den «gamle høyresiden» (arven etter general Augusto Pinochet), glem gammeldags politikk (ineffektiv og utdatert), milliardæren Piñera skulle styre landet «som et selskap». Dette lød forlokkende i første omgang, men etter jordskjelvet i januar 2010 og den påfølgende gjenoppbyggingen av kysten, begynner mange chilenere å tvile.

Lota er en gammel gruveby ved Stillehavets kalde havstrømmer, femti mil fra Santiago. Her kan man enda tydeligere enn i hovedstaden se hva prosjektet til Chiles nye president Sebastián Piñera går ut på.

Det er en solfylt formiddag, høysommer på den sørlige halvkule. Markedet i Lota syder av liv, de skrøpelige salgsbodene flommer over av dagens fangst: skjell, kråkeboller, alger, forskjellige typer fisk. Fra en flettekurv viser Maria fram noen flotte røkte sagskater mannen hennes har fanget ute på havet. Med et stort smil og armer ødelagt av hardt arbeid prøver hun å kapre kunder: «2000 pesos per stykk!» Rundt tjue kroner per fisk. Som dagen før og dagen før der igjen må hun ta til takke med en omsetning på rundt hundre kroner. Hun når aldri opp til gjennomsnittslønna, som ligger på rundt 3500 kroner i måneden. «Alle her jobber hardt», forteller hun. «Fisket er ikke som det var. Det blir mindre og mindre fisk.» Likevel har levekostnadene i Lota (og andre deler av den chilenske kysten) skutt i været det siste året. «Etter jordskjelvet skal jo ting bygges opp igjen!» sier Maria og smiler.


27. FEBRUAR 2010 ble Chile rystet av et kraftig jordskjelv. Noen timer senere feide en flodbølge over flere mil langs sørkysten. Det resulterte i 550 døde, store materielle skader og nesten 800 000 katastroferammede. Særlig i de fattigste regionene, deriblant Maule og Biobío, som Lota ligger i. Selv om Lota kommune har gjort et betydelig gjenoppbyggingsarbeid, er veiene fortsatt fulle av murbrokker som hindrer trafikken, akkurat som i regionshovedstaden Concepción. Sprukne bygninger ser ut til å kunne rase sammen over forbipasserende hvert øyeblikk.

13. april 2010 erklærte imidlertid president Piñera (som vant valget i januar samme år): «Vår hovedoppgave og regjeringens oppdrag er å arbeide for nasjonal enhet, gjenoppbygge landet, håndtere akutte problemer og hjelpe jordskjelvofrene.»

Maria bråvender, med kniven i hånden. Hun har satt fra seg kurven med sagskater og begynt å tilberede en (saftig) ceviche, marinerte skalldyr. Løftene fra regjeringen? «Deres gjenoppbyggingsplan er bare blablabla! De har forsømt oss.» Men det er jo byggeplasser i full aktivitet både her og der? To menn som har overhørt samtalen vår, kommer bort og peker på en åskam: «Nybyggene du ser der borte, de skal selges, de er ikke bygd for jordskjelvofrene. De som mistet hjemmet sitt, lever som tiggere, og alle bor i ørsmå krypinn. De fleste har verken strøm eller innlagt vann.»

Seks ganger tre kvadratmeter og treplater som eneste beskyttelse mot uvær: «Nødboligene» ser mer ut som skur. De er beregnet for fire personer, men huser som regel langt flere. Under mitt besøk tvinger et spørsmål seg fram: Hvordan kan tusenvis av mennesker tilbringe vinteren under disse forholdene? Ingen kan svare på det. «Og samtidig», skyter Maria inn, «har vi en håndfull veldig rike mennesker som ikke vet hva de skal bruke alle pengene sine til.»

Offisielt har gjenoppbyggingsplanen vært en suksess. Men de som er blitt overlatt til seg selv, er sinte. Da regjeringen delte ut 220 000 statstilskudd, dreide det seg i de aller fleste tilfellene om reparasjon av ødelagte hus, ikke nybygg. I slutten av februar 2011 var bare 12 503 boliger ferdigstilte. Førti prosent av familiene (ca. 1700) som fremdeles bor i de provisoriske leirene, medgir statssekretær i boligdepartementet Francisco Irarrázaval, har «kanskje ikke fått tilbud om noen løsning». En klassisk historie? Absolutt. Og her avdekker naturkatastrofen hva den chilenske presidentens prosjekt egentlig handler om – et prosjekt som baserte seg på framveksten av «en ny høyreside som brøt med diktaturepoken til Augusto Pinochet (1973–1990).2


SEBASTIÁN PIÑERA har ikke en helt tradisjonell høyrebakgrunn. «Da han bestemte seg for å tre inn i politikken», forteller journalisten Ernesto Carmona, «banket han aller først på døra til Det kristeligdemokratiske partiet (PDC)», et konservativt, men sentrumsorientert parti som faren hans var med på å stifte. «Han hadde flere grunner til å gjøre det: Han hadde stemt nei til Augusto Pinochet under folkeavstemningen i 1988 [om diktatoren skulle få sitte fram til 1997]. En stund sto Pi--era med ett bein i PDC, der han ikke fikk noe særlig spillerom, og ett bein godt plantet på høyresida, som ga ham større muligheter.»3

Han valgte til slutt det liberalistiske Partiet for nasjonal fornyelse (RN), framfor Den uavhengige demokratiske union (UDI), som hadde nære forbindelser til det katolske Opus Dei og militærdiktaturets mest trofaste støttespillere i sine rekker. Men når alt kommer til alt, var avstanden mellom Piñera og diktaturet til sjuende og sist ganske relativ. Chiles nåværende president var i 1989 rådgiver for Hernán Büchi, tidligere finansminister under Pinochet. Og Alliansen for forandring, som Pi--era stilte til valg for, besto ikke bare av liberalister, men også av konservative katolikker fra UDI.

8. januar 2010 uttalte Pi--era til avisen La Nación at «det er ikke en synd» å ha jobbet for Pinochet-regimet. Det henger kanskje sammen med at han selv gjorde det svært bra i denne perioden. Han beriket seg i «de mørke årene», først på eiendomsmarkedet, så i byggebransjen og deretter i banksektoren. Takket være støtte fra sin eldre bror, som var arbeidsminister for regimet og arkitekten bak privatiseringen av pensjonsfondene, unnslapp han fengselstraff etter en stor banksvindelsak som formuen hans til dels stammet fra.4

Senere kom oppkjøpet av flyselskapet Lan Chile (som han ble direktør for), før han spredte sine økonomiske interesser på flere nøkkelområder for å komme i rampelyset: I 2005–2006 kjøpte han den populære fotballklubben Colo-Colo og tv-kanalen Chilevisíon. Piñera ble fra da av regnet som en av verdens fem hundre rikeste menn. Amerikanske Forbes har rangert ham som den 51. mektigste mannen i verden. Bankkontoen hans har for øvrig ikke lidd av at han er blitt president. I løpet av hans første år i embetet har formuen hans vokst med rundt to hundre millioner dollar og ligger nå på 2,4 milliarder. Når enkelte surpomper kritiserer ham for rolleblanding, svarer Piñera at bare «døde og helgener» kan styre klar av interessekonflikter.5

Til tross for at han ble rik under diktaturet og kom til makten med støtte fra UDI, hevder Piñera at han representerer et brudd med den gamle høyresiden. Først og fremst fordi han er den første høyrepresidenten siden 1958 som har kommet til makten på demokratisk vis. Dessuten vil han endre politikken, og styre staten som et selskap. Som et av hans egne.


PI--ERAS «REGJERING AV DE BESTE» likner mer på et bedriftsstyre enn et ministerkabinett. Over halvparten av ministrene kommer fra næringslivet og har liten (eller ingen) politisk erfaring. Utenriksminister Alfredo Moreno skaffet seg «diplomatisk» erfaring i ledelsen av kjøpesenterkjeden Falabella da den ekspanderte til nabolandene, mens finansminister Juan Andrés Fontaine er direktør for Senter for offentlige studier (CEP), en høyreliberal tenketank knyttet til Matte-konsernet (skogsindustri, telekommunikasjon, finans), som eies av en av landets rikeste familier.

Pi--era innledet sitt presidentskap med massiv medieeksponering. Han tok personlig kontroll over regjeringens politikk, og tvang medarbeiderne sine til å henge med i det heseblesende tempoet. I flere uker fikk han hele landet og store deler av verden til å sitte som fjetret under redningsaksjonen for 33 gruvearbeidere som var innesperret i San José-gruven i Atacama-ørkenen. En operasjon han omtalte som «uten sidestykke i menneskehetens historie».

Det tok ikke lang tid før man begynte å snakke om «piñerisme»: «Forandringen» og «bruddet» skal altså ha skjedd. Og har det ikke murret litt blant de gamle duksene på høyresiden? I telegrammer fra USAs ambassade i Santiago, offentliggjort av Wikileaks, kryr det av anekdoter om krigen mellom «den gamle garde» og «magnaten». At noen politiske ledere er blitt innlemmet i presidentstaben – deriblant Andrés Allamand (RN) og Evelyn Matthei (UDI), som henholdsvis forsvarsminister og arbeidsminister – har ikke roet gemyttene.

Deler av den nye presidentens politikk, og ikke bare stilen hans, irriterer nemlig hans allierte. Det gjelder blant annet utdeling av universitetsstipend for å utdanne nye lærere, innskrenking av militærdomstolenes myndighet, utvidelse av svangerskapspermisjonen til seks måneder, tiltak for å bedre pensjonisters helse, oppfordring om å overholde minstelønnssatsene for ansatte i hjemmet, delvis relokalisering av et kraftverk etter miljøprotester, forslag om stemmerett for chilenere bosatt i utlandet, automatisk velgerregistrering og lansering av en «etisk familieinntekt» 11. mars 2011, som består av en (liten) omfordeling av ressurser, beregnet på en halv million mennesker som lever i ekstrem fattigdom. I utenrikspolitikken har Piñera anerkjent den palestinske staten – «fri, suveren og uavhengig» – i kjølvannet av flere andre latinamerikanske ledere, de fleste fra venstresiden.


DETTE ER «DET NYE HØYRE», ifølge Rodrigo Hinzpeter, innenriksminister og en av bedriftslederpresidentens nærmeste støttespillere. Det er et høyre som fører en «sosial og demokratisk» politikk og engasjerer seg i «nye problemstillinger», deriblant «menneskerettighetene, sammenhengen mellom utvikling og miljø, likevekt mellom økonomi og sosial rettferdighet».6 Et politisk program som skaper problemer for den parlamentariske opposisjonen, som ikke greier å formidle et alternativ. Parlamentsmedlemmene fra koalisjonen Concertation (mellom sosialdemokrater, sosialister og kristeligdemokrater) som satt med makten i Chile fra diktaturets slutt og fram til 2010, ender sågar ofte opp med å støtte høyreregjeringens prosjekter.

Brudd med den gamle høyresiden og en videreføring av sentrum-venstrepolitikken, altså? «Å videreføre de fleste politiske tiltakene som Concertation satte i gang», var faktisk et av løftene Piñera ga under presidentvalgkampen. Samstemmigheten mellom ham og forgjengerne var så stor at The Economist 19. desember 2009 konkluderte med at en seier til Piñera ikke ville ha så stor innvirkning på den praktiske politikken. Men skal denne harmonien tolkes i den retning at «den nye høyresiden» i Chile har flyttet seg til venstre? Kanskje ikke, for den chilenske venstresiden – med sosialistpartiet i spissen – har i flere år selv vært en pådriver for «kontinuitet».

Denne nyliberalistiske mutasjonen har venstresiden høstet lovord for blant kommentatorer som ikke er kjent for marxistisk heltedyrkelse, deriblant økonomen Guy Sorman. I 2008 forklarte Sorman at frihandelspolitikken i Chile – som ble tvunget igjennom av økonomer utdannet av Milton Friedman i USA («Chicago boys») etter statskuppet i 1973 – har vært så «effektiv» at «Chile nesten ikke har endret sine økonomiske spilleregler fra Pinochets styre i 1973–1990 og fram til sosialitiske Michèle Bachelet [2005–2010]».7

Ernesto Ottone og Sergio Muñoz Riveros – to tidligere kommunister som nå er rådgivere for Concertation – gir følgende analyse av den chilenske venstresidens konvertering til «økonomisk realisme»: «Etter hvert som de ble konfrontert med virkeligheten, forsto de at de måtte revurdere det gamle synet på kapitalismen som et gjennomført ondt system. […] Selv om det er vanskelig å innrømme det, må vi medgi at i visse spørsmål om moderne økonomi, befant [de gode læremestrene] seg på den andre siden av gata.»8

Ved å «krysse gata» har denne venstresiden bidratt til å forvandle Salvador Allendes land til en modell for den globale finansverdenen. I The Wall Street Journal og Heritage Foundations årlige rangering av «økonomisk frihet» har Chile lenge ligget i det øvre sjiktet (11 av 179 land), foran Norge (30), Frankrike (64) og like bak USA (9). Et hyggelig skatte- og avgiftssystem, pensjonsfond med god spredning, utstrakt privatisering av kollektive tjenester – deriblant innen utdanning og helse – samt frihandelsavtaler med USA og Kina.

«I Chile er underutviklingen et tilbakelagt stadium, og vi beveger oss nå med faste skritt mot å bli en utviklet nasjon», uttalte tidligere president Michèle Bachelet fornøyd 11. januar 2010. Flankert av finansministeren sin holdt sosialisten Bachelet et dyrebart vidundermiddel i hendene: Chiles innmelding i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling). Formålet til OECD, som ble grunnlagt i 1962 og har 34 medlemsland, er å stimulere til «demokrati og markedsøkonomi». Chile er det første søramerikanske landet som har fått innpass i denne eksklusive klubben.


EN NYLIBERALISTISK VENSTRESIDE og en utradisjonell høyreside? I mangel av reelle alternativer har Piñera blitt et symbol på forandring for mange arbeidsfolk i Chile. Iván er rundt tretti og jobber som gateselger i sentrum av hovedstaden. Midt i smogen fra Alameda (den mest trafikkerte veien i Santiago) og kakofonien fra los micros (kollektive busser) selger han søtsaker og sigaretter. «For meg betyr ikke denne regjeringen så mye fra eller til. Jeg stemte på Piñera, men det var først og fremst fordi han har klart seg bra her i livet. Og jeg håper at han vil gjøre det samme med landet, så vi kan nyte litt godt av det, vi også.»

Men presidentens snakk om samfunnsreformer har ikke hindret ham i å radikalisere nyliberalismen enda litt mer. Det viste hans håndtering av jordskjelvet. Gjenoppbyggingsarbeidet langs kysten – når det ikke er gjenstand for beviselig politisk nepotisme9 – ser ut til å basere seg på «sjokkdoktrinen», som Naomi Klein beskriver i sin bok med samme navn. Regjeringens forslag om en midlertidig skatteøkning for bedrifter og en avgiftsøkning for de store gruveselskapene, som ville gi mer enn tre milliarder dollar i statskassa i løpet av fire år, ble møtt med skepsis. De som nærte et lønnlig håp om en politisk snuoperasjon i keynesiansk retning, skulle etter hvert mistet sine illusjoner. De gruveselskapene (mange av dem multinasjonale) som frivillig deltar i denne tilleggsfinansieringen over to år, har nemlig fått garantier om at avgiftene, som er blant de laveste i verden, skal holdes på samme nivå fram til 2025! Samtidig var statens behov for frisk kapital en ypperlig anledning til å kreve nye privatiseringer av «ikke-uunnværlige» tjenester innen energi (kraftselskapet Edelnor) og vannrensing (Aguas Andinas). En lov om fleksibilisering av arbeidsforhold samt nye gruvekonsesjoner til utenlandsk kapital ble vedtatt i samme slengen. Til sjuende og sist fungerer gjenoppbyggingsfondet, ifølge økonomen Hugo Fazio, «som påskudd for å svekke staten og å føre offentlige verdier over på private hender.»10

Trass i noen protester fra «det gamle høyre» er altså ikke «det nye høyre» så hardhendt mot sine tradisjonelle støttespillere. «Denne regjeringen er næringslivets regjering.» Viviana Uribe tror ikke på fablene om en sosialt rettferdig og demokratisk høyreside. «Det er markedet som regulerer alt, og hvis man ikke aksepterer det, trykkes man ned umiddelbart», er hennes anklage. Lederen for Sammenslutningen til forsvar og fremme av folks rettigheter, som er tilknyttet Den internasjonale føderasjonen av menneskerettighetsligaer, vet hva hun snakker om. Dradd i ansiktet og mellom to sigaretter ramser hun opp kritikkverdige forhold: regjeringens elendige håndtering av problemene etter jordskjelvet, politiaksjoner mot frihetsbevegelsen, fallferdige fengsler (81 fanger mistet livet under en brann i San Miguel-fengselet), det labre engasjementet for å sikre rettferdighet for militærregimets ofre. Og som alltid, kriminaliseringen av Mapuche-folket.


I CA--ETE SØR I CHILE ble det nylig gjennomført en rettssak som er talende for politikken til «det nye høyre» i Wallmapu (Mapuche-område). 17 communeros sto tiltalt for ran, mordbrann og terrorisme med hjemmel i en unntakslov – kalt «antiterrorlov» – som stammer fra diktaturets dager. I strid med alle internasjonale normer åpner denne loven for bruk av «bevis» fra anonyme vitner som er kjøpt og betalt av påtalemyndigheten.11 Etter tre og en halv måned med demonstrasjoner og en langvarig sultestreik (86 dager) ble de fleste av de tiltalte løslatt.

Natividad Llanquilleo er talsperson for «de politiske Mapuche-fangene» (to av brødrene hennes er fengslet). Denne 26 år gamle jusstudenten er en typisk representant for den nye generasjonen som har vendt tilbake til lokalsamfunnet for å kjempe for mapuchene. Llanquilleo mener at selv om sultestreiken ikke førte til at alle krav ble innfridd, så bidro den i alle fall til at «folk begynner å forstå». Og framfor alt: Pi--era måtte gripe inn og megle.

Noe han for øvrig gjorde ganske bra. Også her skilte han seg ut ved å kreve at antiterrorloven ikke skulle brukes mot mapuchene, og at det måtte bli en slutt på dobbel rettergang, først militær og så sivil. Disse medieuttalelsene hindret imidlertid ikke at fire aktivister fra Coordinadora de Comunidades en Conflicto Arauco-Malleco (CAM) ble dømt i det Llanquilleo kaller «en politisk rettssak». En av de dømte er organisasjonens leder, Hector Llaitul, som kan bli sittende i fengsel i 25 år.

Arbeidsgiverorganisasjonen bekrefter at privat sektor tapte 333 000 arbeidsdager som følge av streiker i 2010. Det er en økning på 192 prosent sammenlignet med år 2000. Ifølge Central Unitaria de Trabajadores (CUT), Chiles svar på LO, var det første året med «nye høyre» et år der «arbeiderne, samfunnsborgerne og arbeidet for å styrke demokratiet tapte».12 CUT kritiserer de stadige prisøkningene og at minstelønnssatsene ikke heves så det monner. Prisen på gass er et spesielt brennbart spørsmål. En prisøkning førte tidlig i 2011 til opprør i hele Magallanes-provinsen i en uke, og regjeringen måtte til slutt gi etter. I februar 2011 viste en undersøkelse fra meningsmålingsinstituttet Adimark at 49 prosent av befolkningen var misfornøyd med Piñeras styre. Men det er foreløpig usikkert om det vil bygges en sosial og politisk front som er sterk nok til å få presidenten til å vakle. Selv er han allerede i gang med å forberede valgkampen i 2014 (der han ikke kan stille), ved å skyve fram de mest populære ministrene sine, og ser for seg et nytt mandat i 2018.

Venstresideprofilen Manuel Cabieses er en kraftig og jovial mann på over 75 år. På kontoret sitt i San Diego-gaten, der han driver tidsskriftet Punto Final i tykt og tynt, kritiserer han regjeringen, som han kaller «arvtakere etter diktaturet». Han mener det trengs en «ny venstreside», uavhengig av Concertation, selv om han er fullt klar over vanskelighetene som må overkommes: «Den perioden vi opplever nå, er tøffere enn den jeg opplevde i min ungdom, og det skyldes tjue år med avpolitisering og sosial fragmentering. Nederlaget den 11. september 1973 gjør seg fortsatt gjeldende.»

Oversatt av G.E.

1Centro de investigación periodístico. http://ciperchile.cl/tag/reconstruccion/

2«S. Pi--era: la nueva derecha que se desprende de la dictadura», El Mundo, Madrid, 16. januar 2006.

3Ernesto Carmona, Yo Pi--era, Mare Nostrum, Santiago, 2010.

4Ana Verónica Pe--a, «La historia no contada de los orígenes de la fortuna de Sebastián Pi--era», La Nación, Santiago, 19. april 2009.

5«Pi--era: ?Sólo los muertos y los santos no tienen conflicto de intereses?», Clarín, Buenos Aires, 9. april 2010.

6«Hinzpeter: sus definiciones y la nueva derecha», Capital, Santiago, november 2010.

7Guy Sorman, L?économie ne ment pas (Økonomien lyver ikke), Fayard, Paris, 2008.

8Ernesto Ottone og Sergio Mu--oz, Après la révolution. Rêver en gardant les pieds sur terre (Etter revolusjonen. Drømme uten å miste bakkekontakten), L?Atalante, Nantes, 2008.

9Van Rysselberghe (UDI), som styrte regionen Bio Bio, måtte gå av i april 2011 fordi hun hadde brukt gjenoppbyggingen på en gruppe innbyggere som ikke var rammet av jordskjelvkatastrofen (radio Cooperativa, 3. april 2011).

10Hugo Fazio, «La ?fórmula? de Pi--era para reducir el Estado», chilenske Le Monde diplomatique, mai 2010.

11Se dokumentasjon fra Amnesty international i Chile: «Conflicto Mapuche / Ley antiterrorista», www.amnistia.cl

12«La CUT frente al primer a--o de Pi--era», 11. mars 2011, www.cutchile.cl

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Default thumbnail
Forrige sak

Den ivorianske mediekrigen

Default thumbnail
Neste sak

Grønne bønner og blå reformer

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0