Den politiske voldens spiral

Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.

«I dag ser jeg, bak hver døde, en person, et individ. Alle disse ofrene, selv de indirekte, bærer jeg med meg. For jeg var blant dem som foreslo, vedtok og utstedte dødsdommene. Mitt ansvar er juridisk, politisk og moralsk. Jeg påtar meg alle tre.» Slik slutter La Prima Linea, en film basert på selvbiografien til Sergio Segio, en av grunnleggerne av den italienske gruppa med samme navn som deltok i den væpnede kampen på slutten av 1970-tallet. Da han ble løslatt i 2004, etter å ha sonet en straff på 24 år, la Segio til: «Vi trodde vi hadde rett, mens vi tok feil. Men på den tiden visst vi det ikke.» Også historiene om tyske Rote Armee Fraktion (RAF), franske Action directe, Illich Ramírez Sánchez (bedre kjent som «sjakalen Carlos») og Den japanske røde armé har blitt til kinofilmer.2 Forlagene gir ut gamle aktivisters memoarer, og pressen kvier seg ikke lenger med å spørre dem om deres fortid. Litt som om den tidvis kritiske dommen de i dag feller over sin fortid, samt mange år i fengsel, åpner for en empati som tidligere ble fordømt.

Denne mer forstående tilnærmingen deles ikke av alle. I Italia har Brasils avvisning av utleveringskravet mot Cesare Battisti, tidligere medlem i Væpnede proletarer for kommunismen (PAC), medført stor oppstandelse. Og franske myndigheters opphevelse av den åpne soningen til Action directe-grunnleggeren Jean-Marc Rouillan etter et intervju i 2008,3 så vel som bekymringsmeldingene fra ulike innenriksministere og deres «eksperter» om en «venstreekstremistisk oppblomstring», viser at ikke alle sår er leget. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Jugonostalgi

Neste sak

Klasseforakt i spareknivenes Storbritannia

Mer Terrorisme

Illusorisk om islamisering

To nye bøker har vekket nytt liv i den franske debatten om hva som får unge muslimer til å begå vold i islams navn. Dessverre overser bøkene innsiktene fra politisk sosiologi og holder fast på utdaterte idéhistoriske forklaringer.

Dyster rivalisering mellom IS og Al-Qaida

Al-Qaida påtok seg ansvaret for angrepet mot Charlie Hebdo og kom i medienes søkelys igjen etter å ha blitt fortrengt av Den islamske stats raske ekspansjon i Irak og Syria. Organisasjonene har samme mål og råskap, men vidt forskjellige strategier.

Fædrelandskærlighed og næstehad

Det religiøse i den antimuslimske racisme er ligesom i antisemitismens tilfælde blot udenværker. Det er biopolitik, det drejer sig om, at få magt over den andens liv og legeme. Så det kan styres og gøres føjeligt, udelukkes fra fællesskabet, folkelegemet, nationen. Multikulturen er i sin praksis ikke fusionel, den spreder det menneskelige anliggende til enkelthandlingernes etiske domæne uden at påberåbe sig fællesværdier. Friheden er med andre ord ikke en ideologisk værdi, men en daglig praksis.

Fra Guantánamo til Tarnac

Fransk politi arresterte i november flere medlemmer av et autonomt kollektiv i den lille landsbyen Tarnac. Selv om myndighetene mangler konkrete bevis, sitter fortsatt «den karismatiske ideologiske lederen» Julien Coupat varetektsfengslet. Er rettssalene i den vestlige verden i ferd med å bli scener der fantasiforestillinger får fritt spillerom på bekostning av konkrete bevis?

0 kr 0