Den politiske voldens spiral

«I dag ser jeg, bak hver døde, en person, et individ. Alle disse ofrene, selv de indirekte, bærer jeg med meg. For jeg var blant dem som foreslo, vedtok og utstedte dødsdommene. Mitt ansvar er juridisk, politisk og moralsk. Jeg påtar meg alle tre.» Slik slutter La Prima Linea, en film basert på selvbiografien til Sergio Segio, en av grunnleggerne av den italienske gruppa med samme navn som deltok i den væpnede kampen på slutten av 1970-tallet. Da han ble løslatt i 2004, etter å ha sonet en straff på 24 år, la Segio til: «Vi trodde vi hadde rett, mens vi tok feil. Men på den tiden visst vi det ikke.» Også historiene om tyske Rote Armee Fraktion (RAF), franske Action directe, Illich Ramírez Sánchez (bedre kjent som «sjakalen Carlos») og Den japanske røde armé har blitt til kinofilmer.2 Forlagene gir ut gamle aktivisters memoarer, og pressen kvier seg ikke lenger med å spørre dem om deres fortid. Litt som om den tidvis kritiske dommen de i dag feller over sin fortid, samt mange år i fengsel, åpner for en empati som tidligere ble fordømt.

Denne mer forstående tilnærmingen deles ikke av alle. I Italia har Brasils avvisning av utleveringskravet mot Cesare Battisti, tidligere medlem i Væpnede proletarer for kommunismen (PAC), medført stor oppstandelse. Og franske myndigheters opphevelse av den åpne soningen til Action directe-grunnleggeren Jean-Marc Rouillan etter et intervju i 2008,3 så vel som bekymringsmeldingene fra ulike innenriksministere og deres «eksperter» om en «venstreekstremistisk oppblomstring», viser at ikke alle sår er leget.

Denne nye interessen er likevel svært beskjeden sammenlignet med flommen av skriverier om «islamsk terrorisme», som inntil nylig la beslag på størsteparten av debatten om politisk vold. I 2007 påpekte Andrew Silke, programleder for terrorismestudier ved University of East London, at siden 11. september 2001 hadde en ny bok om temaet blitt utgitt hver sjette time i den engelskspråklige verden.4 I tillegg har vi utallige avisartikler, mer eller mindre sannferdige vitnesbyrd fra «angrende» radikale muslimer og tidligere etterretningsagenter, samt hundrevis av akademiske artikler og verk. Flesteparten framhever en «ny terrorisme» som visstnok er så forskjellig fra tidligere tiders politiske vold at nesten ingen tar seg bryet med å sammenligne dem.


TERRORISTOLOGI

Dette papirskredet har så langt vært skuffende. Silke påpeker at 80 prosent av forskningen utelukkende er basert på andrehåndskilder (bøker, tidsskrifter, tv, aviser), at kun én prosent bygger på intervjuer og at ingen systematiske intervjuer har blitt utført blant jihadister.5 Denne avstanden til terrenget leder til en overfortolkning av islamistenes offentlige utsagn, som om årsakene til engasjementet kan leses direkte fra det lederne påstår. Ikke desto mindre, årsakene til en konflikt (nasjonalisme, religion, klasse, osv) blir ofte først synlig i etterkant, når en aktør har vunnet en posisjon med tilstrekkelig autoritet til å komme med et legitimt synspunkt. For eksempel ble den religiøse komponenten i den algeriske frigjøringskrigen nærmest utvisket etter uavhengigheten, mens de franske etterretningstjenestene mente den var vesentlig da krigen pågikk.

Med unntak av enkelte eksperter på muslimske samfunn, studerer flesteparten av forskerne den islamske radikalismen som et fenomen i seg selv og for seg selv, med tette skott til andre samfunnsvitenskapelige felt. De har dermed gitt nye keiserlige klær til en «terroristologi», med store likhetstrekk til fortidens «kremlologi» som forega å forklare Sovjetunionen ut fra partiledernes taler og fortolkning av forfremmelser og nedrykk.

Vanskene med å utføre intervjuer forklarer ikke alt. Den prioriterte analysetypen må settes i forbindelse med analyseprodusentenes sosiale bakgrunn, så vel som deres sosiale posisjoner, i skjæringspunktet mellom den akademiske verden, etterretningstjenestene (som de tilhører eller har nære bånd til), offentlige organer (i nasjonale eller internasjonale kommisjoner, tenketanker) og mediefeltet. Det dreier seg dessuten om å bistå politiske beslutninger overfor en påstått spesielt farlig trussel så vel som å være oppmerksom på konfliktdynamikken.

For å forstå «politisk vold» må man først stille seg kritisk til fenomenets tilsynelatende enhetlige form. De punktmessige forbindelsene som kunne eksistere mellom militante i Italia og Action directe, eller mellom RAF og libanesiske LARF,6 betydde verken at disse var forbundet av en «rød tråd», slik det var vanlig å hevde i samtiden (det vil si styrt av Sovjetunionen), eller at målene var de samme. På samme vis er det absurd å tro at identiske motiver driver de stridende i algeriske GSPC og indonesiske Jemaah Islamiyah bare fordi disse to gruppene plasserer sine aksjoner under Al-Qaidas banner.

Like kunstig er det å bruke samme merkelapp på de gruppene med et titalls eller et par hundre radikaliserte individer som det her dreier seg om, og militariserte politiske organisasjoner med stor sosial og territorial forankring, som Hamas i Palestina, FARC i Colombia og PKK i Tyrkia – selv om EU klassifiserer disse som terrororganisasjoner.


FRYKTEN FOR NYE FASCISTREGIMER


Et godt utgangspunkt for å analysere politisk vold er utvilsomt å se på voldens kontekst, på hvilke organisasjoner som utøver den og løpebanene til de militante. «Voldsbølgene» i Europa og Japan fra slutten av 60-tallet til slutten 80-tallet henger først og fremst sammen med at store sosiale bevegelser gikk i stå. Den gradvise tilbakegangen til disse bevegelsene drev et visst antall aktivister mot væpnet konfrontasjon. På samme vis henger framveksten av jihadist-grupper på 90-tallet sammen med at islamske politiske bevegelser ble hindret fra å kjempe om makten med politiske midler (særlig i Algerie, Egypt og Saudi-Arabia).7

Radikaliseringen har antatt ulike former. I Italia var det hovedsakelig elementer i arbeiderklassen som ble radikalisert. På slutten av 60-tallet var fabrikkene (spesielt Pirelli og Siemens) åsted for store sosiale konflikter. Den «væpnede propagandaen» utspilte seg i dette terrenget. De første aksjonene – ødeleggelse av formennenes biler eller kidnapping av sjefer – gjenspeilte de væpnede gruppenes sosiale sammensetning. Blant de 1337 personene som ble dømt for å tilhøre Brigate Rosse var 70 prosent arbeidere, ansatte i tertiærnæringer eller studenter. Prima Linea, som besto av arbeidsledige og studenter, hadde også en god del arbeidere blant de 923 medlemmene som ble straffeforfulgt.8

I Tyskland var det særlig studenter og folk fra det intellektuelle småborgerskapet som lot seg rekruttere til RAF. Sosiologen Norbert Elias har vist at framveksten av en utenomparlamentarisk opposisjon på slutten av 60-tallet skyldtes en «sosial generasjonskonflikt» merket av et motsetningsforhold mellom svært politiserte unge menn og kvinner som var avskåret fra politiske posisjoner, og de eldre som hadde lagt beslag på disse.9

En annen grunn til at disse to landene fikk så store radikale bevegelser, var at frykten for nye fascistiske regjeringer var større her enn andre steder, tjue år etter andre verdenskrig. «Med attentatet på piazza Fontana ble en ting klart for oss: De gjorde seg klar til å gå til angrep,» forteller Mario Moretti, en av de sentrale lederne i Brigate Rosse.10 Bomben som eksploderte 12. desember 1969 i landbruksbanken i Milano (16 drepte, hundre skadde) viste faren for en utvikling i autoritær retning. Dette forteller også Segio: «Jeg vokste opp med ideen om at de forberedte et statskupp, slik som i Hellas og Chile, og at de kom til å drepe oss. De hadde, dessuten, allerede begynt.» Faktisk sto høyregrupper bak mesteparten av attentatene og den politiske volden mellom 1969 og 1975 (95 prosent i 1969–1973, 85 prosent i 1974 og 78 prosent i 1975).11 Først senere økte den væpnede venstresiden aktiviteten: Nær 80 prosent av de dødelige attentatene som tilskrives venstregrupper eller som de selv har påtatt seg skylden for, fant sted mellom 1978 og 1982.

I Tyskland anklaget de unge generasjonene de som satt med den politiske makten for – direkte eller indirekte – å ha vært ansvarlige for at Hitler kom til makten. De mente, forklarer Elias, «at tendensen til å bruke fysisk vold, som i tilfellet med Weimar-republikken hadde ledet til et despotisk regime basert på rå makt, på ny kunne bli en realitet i Bonn-republikken [Vest-Tyskland]. […] De fikk en stor del av sin revolusjonære eller reformistiske energi fra ideen om at bak den ytre fernissen av en parlamentarisk flerpartistat satt det allerede en ny diktator med sine tropper og ventet på det rette øyeblikket og at politiet i Forbundsrepublikken utgjorde fortroppen.»


VOLDENS SLEKTSLINJER

Situasjonen var en annen i Frankrike. Vichy-regimet vekket lite nostalgi. Den høyreekstreme mobiliseringen for å bevare Algerie fransk mislyktes. Fellesprogrammet som ble inngått i 1972 mellom Sosialistpartiet (PS), Kommunistpartiet (PCF) og De venstreradikale (MGRS) ga et utløp for endringsiveren samtidig som den også åpnet veien for personlig reform. Det ytre venstre mistet sin kraft etter hvert som usikkerhetene skapt av hendelsene i mai–juni 1968 forsvant og det politiske spillet stabiliserte seg. La Ligue communiste (dannet i 1969, oppløst …/
/…
i 1973 etter et angrep på en høyreekstrem demonstrasjon) forlot ideen om gatekamp for heller å «arbeide i fabrikkene». Gruppen skiftet navn til Ligue communiste révolutionnaire (LCR) og gikk gradvis tilbake, noe som ledet aktivister interessert i voldelige aksjoner ut i villrede. Gauche prolétarienne (Proletarisk venstre), som ble forbudt i 1970, oppløste seg selv i 1973 etter å ha nølt med å gå i en mer radikal retning – særlig med bortføringen av en Renault-sjef etter mordet på den militante arbeideren og maoisten Pierre Overney. I motsetning til Italia og Tyskland var det svært få venstreaktivister i Frankrike som gjennomførte væpnede aksjoner. Enkelte maoistgrupper dukket opp: Brigades internationales (1974–1977) påtok seg ansvaret for attentater mot flere representanter for utenlandske regjeringer (Bolivia, Uruguay, Spania, Iran og Mauritania), Noyaux armés pour l’autonomie populaire (Napap, Væpnede kjerner for folkets autonomi) ledet i 1977 en rekke aksjoner mot offentlige institusjoner og større selskaper, den mest kjente var mordet på Jean-Antoine Tramoni, vakten hos Renault som drepte Overney.

I 1979 oppsto Action directe da Napap slo seg sammen med GARI (Internasjonalistiske grupper for revolusjonær handling), som på begge sider av Pyreneene sloss mot Franco-regimet i Spania. Jean-Marc Rouillan var en nær venn av den spanske anarkisten Salvador Puig Antich, som Franco-regimet henrettet i 1974. Han forteller pompøst om dette i sine memoarer: «Vi viderefører tre tiår med geriljakamp, vi fortsetter å spinne den tynne tråden som knytter oss til en saga, til en hær i filler og sandaler, til et håp som skrives med store bokstaver i bly og krutt.»

En moralsk legitimitet og mye praktisk kunnskap ble overført i disse slektslinjene. Å organisere en væpnet aksjon, forfalske papirer, rane banker for å finansiere kampen var noe de allerede hadde erfaring med. En rekke av våpnene til Brigate Rosse kom fra partisanerlagre fra andre verdenskrig (deriblant en av mitraljøsene som ble brukt under den fatale kidnappingen av den tidligere italienske statsministeren Aldo Moro). Action directe overtok våpen som spanske republikanere hadde tatt med seg til eksilet i Frankrike. Når det gjelder de transnasjonale jihadistene kommer vi ikke utenom krigen mot Sovjetunionen i Afghanistan, en krig som sosialiserte en hel generasjon militante til strid og satte i omløp alt mulig slags materiell (våpen, eksplosiver, penger, osv) og kompetanse.

Likevel er det bare et lite mindretall som går fra ord til handling. La oss først som sist unngå de forenklende forklaringene om at vold er uttrykk for en patologisk subjektivitet eller en dødsdrift. «Terroristene, de fanatiske så vel som de rekrutterte, setter sin død i dødens tjeneste fordi de er blitt overbevist, i det minste i rekrutteringsøyeblikket, av en nihilistisk negasjon som ikke lover dem annet enn å få delta i ødeleggelsen av en forhatt verden,» skriver filosofen Hélène L’Heuillet.14 Denne formuleringen er påfallende lik ytringene til det argentinske diktaturets skribenter, som i 1978 mente den væpnede motstandsbevegelsen var «like lidenskapelig opptatt av døden som tragedienes helter» og at motstandskjempernes «sosiale oppførsel flørter med en kjærlighet til døden».15


LIVET I DEKNING


Voldelig engasjement er først og fremst et kollektivt fenomen: De isolerte individene som radikaliserer seg selv – tidligere gjennom ulike skrifter, i dag via ulike nettfora – og skrider til handling, er ekstremt sjeldne. Så sjeldne at etterretningstjenestene definerer dem som psykiatriske tilfeller. Gruppen spiller altså en avgjørende rolle og den fremste gruppen er familien. I langvarige konflikter er det ikke uvanlig å finne flere generasjoner engasjert i væpnet kamp, for eksempel hos baskiske eller irske nasjonalister så vel som hos sikher, kurdere og palestinere. Action directe-medlemmet Claude Halfen forteller for sin del: «Jeg kom fra en motstandsfamilie, […] mine besteforeldre ble fratatt statsborgerskapet. De fikk det tilbake igjen i 1927 og plutselig, i 1941, ble de igjen statsløse, jaget og jaktet. Jeg vokste dermed opp med ideen om at i et gitt øyeblikk var verdighet det samme som å ta til våpen mot en illegitim makt, og mot dennes vold.»16 Familiens minne om strid oppmuntret på et vis til den politiske volden og legitimerte den.

Også vennskapsrelasjoner spiller en viktig rolle. Solidaritet mellom unge som har vokst opp i samme strøk er noen ganger gruppens lim. Dette var for eksempel tilfellet med Khaled Kelkal (involvert i bombeattentatene i Frankrike i 1995) og enkelte av kommandogruppene til ETA og IRA. Små sammensveisede gjenger kan også føre til gradvis radikalisering av individer via felles forestillinger om samfunnet og verden. Tidligere venner eller de minst overbeviste trekker seg unna mens kjernen blir enda mer sammensveiset av sine overbevisninger.

Det er ikke de hemmelige organisasjonenes propaganda som tiltrekker de framtidige medlemmene. Som Silke skriver: «Individene ble ikke radikalisert som følge av en Al-Qaida-rekruttørs anstrengelser, men snarere var prosessene allerede i gang nærmest uavhengig av de etablerte jihadistene».17 De unge mennene som sto bak attentatene i London 7. juli 2005 hadde et nokså distansert forhold til religion og de ba om støtte fra Al-Qaida-lederne først da de var i ferd med å realisere prosjektet.

Ferden mot voldelig handling for en ideologisk radikalisert gruppe er likevel verken systematisk eller nødvendig. To andre ofte uløselig sammenblandede faktorer må som regel inntreffe: handling fra offentlige myndigheter og at gruppen går i skjul. Politisk vold er faktisk nesten aldri verket til bare en gruppe aktører. Volden er relasjonell: utenrikspolitikken overfor enkelte land, ulike former for krig, tvang, tortur, intensivert overvåking, kontrolltiltak som oppleves som sjikanerende eller diskriminerende, teller like mye som strategiene og taktikkene til de radikale organisasjonene. I Nord-Irland fikk den vilkårlige fengslingen i 1971 av nær to tusen personer mistenkt for terrorisme flere hundre unge nasjonalistiske arbeidere til å melde seg inn i IRA.18

Et ekstra skritt tas når gruppen går i dekning, ofte for å unngå ordensstyrkene etter mindre forbrytelser. Engasjementet blir da -totalt: De involverte må skifte navn, identitet, bryte med alt det (og de) de kjenner. «I dekning avhenger overlevelse av hvor raskt du kan forflytte seg, hvor raskt du permanent kan skifte liv,» forteller Moretti. «Til slutt […] blir du et spøkelse, et eksistensielt synspunkt. Ikke fordi du blir uvirkelig for deg selv; kameratene er svært virkelige og båndene til dem blir enda mer intense. Men det er for de andre at du ikke lenger kan eksistere.»19 Vitnesbyrd fra enkelte av ektefellene og kjærestene til de som sto bak attentatene i Madrid 11. mars 2004, viser denne prosessen om gruppens gradvise lukking om seg selv, inntil de brøt fullstendig med selv de nærmeste.20

Sikkerhet blir et sentralt element i livet i det skjulte, som i stor grad er gjennomregulert. I 1975 oppdaget etterforskerne i et skjulested i den italienske byen Pavia en manual med tittelen «Sikkerhetsregler og arbeidsmåte», med et tidsskjema som regulerte ned i den minste detalj Brigate Rosse-medlemmenes dagligliv, om mat, klær, telefonbruk og selv seksuelle relasjoner. I 2006 fant spanske Guardia Civil en lignende manual for ETA. Men disse reglene overholdes ikke alltid: Arrestasjoner etter en kjærlighetseskapade eller kontakt med en syk mor har ikke vært uvanlig. I 1971 ble alle dekkleilighetene til Den revolusjonære venstrebevegelsen (MIR) i Chile avslørt da døddrukne militante var involvert i en bilulykke: I bilen fant politiet som strømmet til åstedet, strøm- og gassregninger med adressene deres på.21


NEGATIV SPIRAL


Behovene bestemmer strategien: Å skaffe seg våpen, nye skjulesteder, lage falske papirer, skaffe penger (gjennom blant annet bankran), forberede framtidige operasjoner, eller begynne på ny etter en arrestasjonsbølge. I så stor grad at enkelte taktiske valg framstår som uforståelige, selv for de største sympatisørene. Det dreier seg mindre om manipulering fra de hemmelige tjenestene, slik man av og til leser og som godt kan eksistere, enn om negativ spiral det nesten er umulig å unnslippe.

«Det var ikke nok å innse at vi var kjørt opp i et hjørne for å vite hva skulle gjøre,» forteller Moretti. For det første fordi erfaringene fra livet i dekning gjør det vanskelig å gi slipp på de som blir tatt. Av lojalitet eller nødvendighet må det planlegges angrep på fengsler (som Rovigo i Italia, som Prima Linea angrep i januar 1982), gisseltaking (som RAFs okkupasjon av den vesttyske ambassaden i Stockholm i 1975 eller kapringen av et Lufthansa-fly i 1975) eller kidnapping av kjente skikkelser (Brigate Rosses bortføring av Aldo Moro eller RAFs av Hans Martin Schleyer, sjef for den vesttyske arbeidsgiverorganisasjonen). Fortsatt kamp virket også som en måte å gjøre fengselslivet lettere.

Logikken i hvordan disse gruppene fungerer og beskytter seg selv tvinger dem til å rekruttere svært selektivt, den forbyr dem å nå en kritisk masse som kanskje kunne latt dem skape tilstrekkelige styrkeforhold til å innlede politiske forhandlinger. «Hvis du ikke åpner et brudd i motstanderens frontlinje, kommer du bare med tomme ord,» analyserer Moretti. «Hvilken betydningen hadde vår strategi om vi ikke lenger kunne stole på vedvarende taktiske forhandlinger, ved å inntvinge det ene, forhandle om det andre, oppnå noe for de vi representerte?» Spiralen med stadig mer brutale aksjoner, om enn det dreier seg om represalier mot ordensstyrkene eller angrep mot statens representanter, forsterker demoniseringen av de skjulte grupper, og øker avstanden mellom disse og de sosiale bevegelsene de forventer støtte fra. Dette åpner vanligvis for en repressiv eskalering, i form av unntakslover. Slik at de eneste gjenværende alternativene for de militante er flukt, fengsel eller døden.

De væpnede smågruppene vil alltid ha mulighet til å ramme staten – via dens representanter eller symboler – men de klarer aldri å svekke den, selv ved å øke graden av dødelig vold, som med attentatene 11. september 2001. I denne forstand møter denne aksjonsmåten de samme hindringene som aksjonspropagandaen anarkistene preket på slutten av 1800-tallet. Angrepet på maktens representasjoner kan bli positivt mottatt i relativt store miljøer, men den får dem ikke til å bli med i kampen. Derimot utløser den en nådeløs undertrykking, som langt overgår reaksjonene på lignende «upolitiske» forbrytelser.

Da Action directe-medlemmet Joëlle Aubron ble løslatt i 2004 på grunn av alvorlig sykdom oppsummerte hun denne spenningen slik: «Vi var mange som trodde, stolte på en glød som ikke kom. Hypotesen vår feilet. […] Likevel fordømmer jeg det ikke. […] Fordi denne fordømmelsesutpressingen har vært for tilstede i disse 17 årene i fengsel.»22

Oversatt av R.N.




Fotnoter:
1
La Prima Linea (Frontlinjen), regi: Renato De Maria, 2009. Basert på Segios selvbiografi Miccia corta. Una storia di Prima Linea (Kort lunte ? en fortelling om Prima Linea), Derive Approdi, Roma, 2005.

2 Der Baader Meinhof Komplex (Uli Edel, 2008), Ni vieux ni traîtres (Pierre Carles, 2005), Carlos (Olivier Assayas, 2010) og United Red Army (Koji Wakamatsu, 2008).

3 I intervjuet sa han: «Prosessen med væpnet kamp, slik den oppsto i kjølvannet av mai 68, i dette enorme utbruddet/vilje av frigjøring, eksisterer ikke lenger. Men som kommunist, er jeg fortsatt overbevist om at væpnet kamp er nødvendig i et øyeblikk i den revolusjonære prosessen.» l?Express, Paris, 30. september 2008.

4 «The rise and rise of terrorism studies» Guardian, London, 3. juli 2007.

5 Andrew Silke, «Holy Warriors: Exploring the Psychological Processes of Jihadi Radicalization», European Journal of Criminology, 5 (1), London, 2008.

6 Marxist-leninistisk geriljagruppe som var aktiv i den libanesiske borgerkrigen (1975?1990). Militært inaktiv etter 1990.

7 Se Gilles Kepel, Jihad. Expansion et déclin de l?islamisme, Gallimard, Paris, 2000.

8 Tall hentet fra Paolo Persichetti og Oreste Scalzone, La Révolution et l?Etat. Insurrections et contre-insurrection dans l?Italie de l?après-68, Dagorno, Paris, 2000.

9 Norbert Elias, «Conflits de générations et célébrations nationales : analyse et perspectives», Cultures & conflits, Paris, nr. 81-82, 2011.

10 Mario Moretti, Brigate rosse. Une histoire italienne, éd. Amsterdam, Paris, 2010.

11 Donatella Della Porta og Maurizio Rossi, Cifre crudeli : Bilancio dei terrorismi italiani, Istituto Cattaneo, Bologne, 1984.

12 Norbert Elias, «Conflits de générations ?», se over.

13 Jean-Marc Rouillan, De mémoire (2). Le deuil de l?innocence : un jour de septembre 1973 à Barcelone, Agone, Marseille, 2000.

14 Hélène L?Heuillet, Aux sources du terrorisme. De la petite guerre aux attentats-suicides, Fayard, Paris, 2009.

15 Sitert av Gabriel Rot, «La construcción del sinsentido», argentinske Le Monde diplomatique, Buenos Aires, mai 2011

16 Fra Ni vieux, ni traîtres, se over.

17 Andrew Silke, «Holy warriors ?», se over.

18 Paddy Hillyard, «The ?war on terror?: Lessons from Ireland», European Civil Liberties Network, 2005.

19 Mario Moretti, Brigate rosse, se over.

20 Se «11-M. El relato», El País, Madrid, 8. juli 2007.

21 Enérico García Concha, Todos los días de la vida. Recuerdos de un militante del MIR chileno, Cuarto Propio, Santiago, 2010.

22 Libération, Paris, 28. august 2004.