Muslimbrødrenes turbokapitalisme

Det muslimske brorskapets tro på de frie markedskreftene er mer i tråd med nyliberalismen enn med den kapitalismen som ble utviklet under Hosni Mubarak. Dette kan man se hos Brorskapets nestleder Khairat El-Shater fra den mest konservative fløyen, eller hos den søkkrike Hassan Malek, som debuterte i næringslivet i kompaniskap med El-Shater og i dag leder en rekke selskaper med over 400 ansatte innen tekstil, interiør og handel.

Portrettintervjuet med Malek i Bloomberg Businessweek kunne hatt tittelen «Brorskapets etikk og kapitalismens ånd», for det virker som om han parafraserer den tyske sosiologen Max Webers klassiske verk om protestantismen og kapitalismen. Familien Malek «er del av en fremadstormende generasjon religiøse konservative i den muslimske verden, som ser det som sitt kall å lykkes i forretningslivet og politikken,» forklarer magasinet. «Som Malik selv sier det: ’Jeg har ingenting annet i livet mitt enn arbeidet og familien.’ Disse islamistene er en stor utfordring for sekulært styre i land som Egypt – ikke bare på grunn av deres konservatisme, men også på grunn av deres arbeidsmoral, besluttsomhet og tilsynelatende avholdenhet fra latskap og synd,» skriver Businessweek. «’Kjernen i Brorskapets økonomiske visjon, hvis vi skal definere den på klassisk vis, er turbokapitalisme,’ sier Sameh Elbarqy, tidligere medlem av Brorskapet.»



Ser til Tyrkia

Denne turbokapitalismen viser seg i valget av økonomieksperter i forsamlingen som skal utforme Egypts nye grunnlov. Denne er i all hovedsak dominert av Brorskapet og salafistene, og boikottes av den liberale opposisjonen og venstresiden. Nettavisen Ahram Online gir oversikten: «Tareq El-Dessouki er forretningsmann og parlamentariker for det salafistiske Nour-partiet. Han leder det nye parlamentets økonomikomité, en av hans oppgaver er å løse konflikter med saudiarabiske investorer i Egypt. 80 år gamle Hussein Hamed Hassan er en ekspert på islamsk økonomi og har hatt lederstillinger i Den internasjonale islamske bank, Dubais islamske bank, den islamske banken Al-Sharjah og Den internasjonale union av islamske banker. Maabed Ali El-Garhi leder Den internasjonale komiteen for islamsk økonomi (han har også viktige funksjoner i Emirates Islamic Bank og på børsen i Dubai). Ibrahim El-Arabi er en forretningsmann med tette bånd til Det muslimske brorskap og medlem av Kairos handelskammer. Hussein El-Qazzaz leder et konsulentselskap og er venn av presidentkandidaten Khairat Al-Shater.2 I kontrast til den næringslivsvennlige gruppen som skal utforme den økonomiske politikken, er det blant de hundre medlemmene Brorskapet har foreslått bare arbeiderrepresentanter.»3

I intervjuet med Businessweek kom det tidligere Brorskapsmedlemmet med et godt poeng: Det knytter seg ikke usikkerhet til Brorskapets tilslutning til Mubaraks kapitalisme, men til om det klarer å bryte med dens verste sider. «Det gjenstår å se hvorvidt kompiskapitalismen som kjennetegnet Mubarak-regimet forandres med næringslivsvennlige brorskapsledere som Malek og Al-Shatir. Selv om Brorskapet tradisjonelt har arbeidet for å bedre de fattiges kår, ’vil fattige arbeidere og bønder lide på grunn av denne nye klassen forretningsmenn,’ sier Elbarqy. ’Et av de største problemene med Brorskapet nå – som de har til felles med Mubaraks gamle parti – er ekteskapet mellom makt og kapital.’»4

Det største hinderet for Brorskapets samarbeid med den egyptiske kapitalismen, nemlig undertrykkelsen de møtte under Mubarak, er der ikke lenger. Muslimbrødrene forsøker nå å etterligne islamistene i Tyrkia med en forening for forretningsmenn, Egyptian Business Development Association (EBDA),5 rettet særlig mot små og mellomstore bedrifter. Etter mønster fra det tyrkiske Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) og Recep Tayyip Erdogans regjering, ønsker Brorskapet og Mohammed Mursi å representere alle interessene i den egyptiske kapitalismen, uten å ekskludere det gamle regimets samarbeidspartnere, som av ren nødvendighet fremdeles er en viktig gruppe, særlig på toppen.



Tiår med nepotisme

En god illustrasjon er Mursis reise til Kina i august, hvor han hadde med seg 24 forretningsmenn. Den nye presidenten ønsker, slik som de vestlige statsoverhodene, å være handelsreisende for hjemlandets næringsliv. Flere bedriftsledere med bånd til det tidligere regimet ble også invitert med.

Blant dem var Mohamed Farid Khamis, eieren av Oriental Weavers, som hevder å være verdens største produsent av fabrikksydde gulvtepper. Khamis tilhørte politbyrået i Mubaraks Det nasjonaldemokratiske parti og parlamentsmedlem. Et annet medlem av politbyrået, med antatte bånd til Gamal Mubarak (sønnen), var også med til Kina, nemlig Sherif Al-Gabaly, styremedlem i Det egyptiske industriforbund og eier av kunstgjødselkonsernet Polyserve.6

I likhet med Erdogan i Tyrkia må Mursi forholde seg til alle de ulike delene i sitt eget lands næringsliv samtidig som han må sikre landets rolle i den globale økonomien. Forskjellen mellom Det muslimske brorskap og det tyrkiske AKP – og følgelig mellom Erdogan og Mursi – er ikke så mye den relative vekten til småborgerskapet og middelklassen i de to partiene som egenarten til regimet de forvalter interessene for. Tyrkia er et framvoksende marked med en industri- og eksportbasert økonomi, mens Egypt er en renteniststat med et kapitalistisk system som i all hovedsak er bygd på handel og spekulasjon, og svært preget av flere tiår med nepotisme.



Avhengig av økonomisk hjelp

Reisen til Kina skulle fremme egyptisk eksport, for å redusere et handelsunderskudd på sju milliarder dollar. Egypterne forsøkte også å overbevise kinesiske aktører om å investere i Egypt, uten stort hell. Kontinuiteten fra Mubarak til Mursi viser seg i landets fortsatte avhengighet av kapital fra Golfrådets medlemsland – med den lille forskjellen at Qatar har overtatt rollen til Saudi-Arabia som det nye regimets største kreditor, i tråd med Brorskapets forbindelser til emiratet. Qatar har gitt Egypt et lån på to milliarder dollar og har forpliktet seg til å investere 18 milliarder dollar over en femårsperiode i petrokjemi, industri, turisme og eiendom, samt oppkjøp av egyptiske banker. Mursi har også bedt om et lån på 4,8 milliarder dollar fra Det internasjonale pengefondet (IMF), og antydet at han vil gå med på fondets strenge betingelser og budsjettkrav.

En forsmak på fondets betingelser fikk vi fra IMF på G8-toppmøtet i mai 2011: «700 000 egyptere kommer inn på Egypts arbeidsmarked hvert år. Å absorbere disse og redusere antallet arbeidsledige vil kreve en mer dynamisk økonomi. Dette krever modige tiltak, mange av disse vil måtte implementeres av regjeringen som kommer på plass etter valget senere i år. De viktigste reformutfordringene inkluderer å øke konkurransen slik at markedene blir mer åpne for nasjonale og internasjonale investorer; etablere et næringslivsklima som tiltrekker seg og holder på private investeringer og støtter opp om små bedrifter; reformere arbeidsmarkedet; og redusere budsjettunderskuddet, inkludert å redusere sløsing med generelle subsidier. […] Fortsatt finansiering utenfra vil være ønskelig i flere år framover, inkludert fra privat sektor.»7



Svermeriske slagord

De nye lånene kommer til å forgjelde landet ytterligere. Betjening av gjelden står allerede for en fjerdedel av statsbudsjettet, samtidig som statens utgifter er 35 prosent høyere enn inntektene. Når landet øker gjelden og samtidig holder på en nyliberal politikk, betyr dette at den egyptiske staten vil måtte kutte lønningene i offentlig sektor og ytelsene til pensjonister og de fattigste. I september i fjor forsikret Mursi en delegasjon amerikanske forretningsmenn om at han ikke vil kvie seg for å gjennomføre strenge reformer for å få fart i økonomien.8 Dette antyder at sosiale protester og krav fra arbeidere vil bli slått hardt ned. Myndighetenes vilje til å svekke fagforeningen og de stadig hyppigere oppsigelsene av fagorganiserte, peker også i denne retningen.

Mursi, hans regjering og Muslimbrødrene leder Egypt mot en økonomisk og sosial katastrofe. De nyliberale oppskriftene har allerede vist at de ikke klarer å trekke landet ut av den onde sirkelen av underutvikling og avhengighet. Tvert i mot har situasjonen bare blitt verre. Den politiske og sosiale ustabiliteten etter opprørene mørklegger utsiktene til vekst i private investeringer. Man må være svært naiv for å tro at Qatar vil bøte på de stusselige offentlige investeringene.

På Mubaraks tid kunne de fattige søke tilflukt i veldedighet og «opium for folket». I flere tiår sa Brorskapet at «islam er løsningen», for å skjule at de ikke var i stand til å formulere et økonomisk program som skilte seg fra makthavernes. Sannhetens time er nå kommet. Forskeren Khaled Hroub mener at «i perioden som står for døren, vil slagordet ’islam er løsningen’ og den religiøse retorikken bli stilt på prøve i et offentlig forsøk i folkets laboratorium. Det kan ta tid, og vil kunne prege en hel generasjon. Men det synes uunngåelig at når de arabiske folkene går gjennom denne historiske perioden, vil de gradvis gå bakenfor identitetsspørsmål og bli bevisste den reelle politiske, sosiale og økonomiske virkeligheten. Opinionen kommer ikke lenger til å falle for utopier og svermeriske slagord, men ta virkeligheten på alvor og vurdere de politiske bevegelsene på bakgrunn av deres politiske programmer.9



Troverdig løsning

Det er selgerne av dette opium for folket som er kommet til makten. Men den bedøvende virkningen av løftene deres vil avta med tiden. I motsetning til for eksempel Iran har ikke Egypt store nok oljeinntekter til å kjøpe velvillighet eller underkastelse i en stor del av befolkningen. En av de mest framtredende franske orientalistene, Maxime Rodinson, satte ord på problemet for mer enn 25 år siden: «Den islamske fundamentalismen er en midlertidig bevegelse i en overgangsfase. Det kan være den vil vare i tretti eller femti år til – jeg vet ikke. Der hvor den ikke er ved makten, vil den forbli et ideal, om ikke frustrasjonen og misnøyen som fører folk over til ekstremisme, skulle oppstå. Først etter en lang periode med geistlig styre vil man få avsmak for det: I Europa tok dette svært lang tid! Vår tid vil nok lenge forbli preget av islamske fundamentalister. Om et fundamentalistisk islamsk regime åpenbart skulle mislykkes, også på et nasjonalistisk plan, og ende i et åpenbart tyranni, vil det kunne få svært mange mennesker til å søke en annen løsning som fordømmer disse defektene. Men dette krever en troverdig løsning som skaper entusiasme og mobiliseres – og det vil ikke bli enkelt.»10

Oversatt av E.J.L.




Fotnoter:
1 «The economic vision of Egypt’s Muslim Brotherhood millionaires», Bloomberg Businessweek, New York, 19. april 2012.

2 Al-Shater var det muslimske brorskaps førstekandidat til presidentvalget. Da hans kandidatur ble nedstemt, ble han erstattet av Mohammed Mursi.

3 «One sure thing: a pro-market Egyptian Constitution», Ahram Online, Kairo, 4. april 2012.

4 «The economic vision of Egypt’s Muslim Brotherhood millionaires», se over.

5 Se «Senior Brotherhood member launches Egyptian business association», Egypt Independent, Kairo, 26. mars 2012.

6 «Mubarak era tycoons join Egypt President in China», Ahram Online, 28. august 2012.

7 «Economic Transformation in MENA: Delivering on the Promise of Shared Prosperity», innlegg av IMF ved G8-møtet i Deauville (Frankrike), 27. mai 2011, www.imf.org.

8 Se «Egypt vows structural reforms, meets US executives», Associated Press, 9. september 2012.

9 Khaled Hroub, Fi Madih al-Thawra: al-Nahr dud al-Mustanqa’ (Lovprisning av revolusjonen: Elva mot sumpen), Dar al-Saqi, Beyrouth, 2012, s. 119.

10 «Maxime Rodinson: sur l’intégrisme islamique. Entretien inédit réalisé par Gilbert Achcar» (Maxime Rodinson om islamsk fundamentalisme. Et upublisert intervju av Gilbert Achcar, Mouvements, nr. 36, Paris, november-desember 2004.