Historisk sjanse for kurderne

Erbil, hovedstaden i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak, er en by i rivende utvikling. De gamle murhusene viker plass for kjøpesentre, hoteller og leilighetskomplekser. I drabantbyene er helt nye bydeler klare eller under oppføring. De skal huse den nye kurdiske middelklassen. Butikkene selger byggematerialer, møbler og elektroniske apparater. De brede gatene er fulle av SUV-er. Irakere fra hele landet kommer hit for å handle og hygge seg. Libanesiske gründere, tyrkiske kjøpmenn og indiske hotellarbeidere kommer for å tjene penger.

Stabilitet og oljepenger har forvandlet irakisk Kurdistan fra støvete provins til et ettertraktet sted for folk fra hele regionen. Men velstanden har også en bakside. Oljeavhengigheten har fått myndighetene til å forsømme landbruket: Mesteparten av maten blir nå importert. Og de sosiale forskjellene øker.

Historien har ikke vært nådig mot kurderne. Etter Det ottomanske rikets fall ble de glemt da de europeiske stormaktene trakk opp de nye grensene. Uten egen stat ble de spredt over fire land: Irak, Iran, Syria og Tyrkia. Den kurdiske nasjonale bevegelsen var svak på den tiden, men marginalisering, diskriminering og undertrykking fikk den til å vokse gradvis, om enn i ryk og napp: «Problemene er delvis kurdernes eget ansvar,» sier historiker Jabar Kadir. «Interne splittelser har røtter i gamle kurdiske emirater og klantilhørigheter som er tatt med inn i partiene.» Men Kadir gleder seg over at «for første gang i moderne tid har kurderne fått en historisk mulighet. Det startet med Iraks invasjon av Kuwait i 1990 og den kurdiske intifadaen i kjølvannet av den. USAs flyforbudssone ga kurderne pusterom og beskyttelse mot sentralmaktens herjinger. De kunne velge et eget parlament selv om forholdene fortsatt var vanskelige.»

I 1991 inngikk de irakiske kurderne for første gang en ny type allianse, med supermakten USA. I 2003 førte invasjonen av Irak og slutten på Baath-diktaturet til at peshmergaer, kurdiske militære styrker, kunne bevege seg sørover og overta deler av Saddam Husseins våpenarsenal. Da den irakiske grunnloven offisielt anerkjente den autonome kurdiske regionen i 2005, økte forventningene og kravene blant kurderne i nabolandene. Dannelsen av den autonome kurdiske regionale regjeringen (KRG), som har en offisielt anerkjent peshmerga, gjorde regionen til tyngdepunktet for all kurdisk politikk og en ny politisk aktør i Midtøsten.

Da amerikanske styrker kastet Saddam Husseins regime, var de irakiske kurderne den eneste organiserte politisk-militære kraften i landet. Dermed kunne de spille en viktig rolle for invasjonsstyrkene og utgjorde kjernen i Iraks nye hær. Det er derfor et stort antall embetsmenn og politikere i Irak har kurdisk opprinnelse, deriblant president Jalal Talabani, utenriksminister Hoshyar Zebari og forsvarssjefen, general Babaker Zebari.



Oljen er navlestrengen

Men disse maktposisjonene i Bagdad omsettes ikke i reell politisk innflytelse for kurderne. Det ble tydelig da konflikten mellom statsminister Nuri Al-Maliki og KRG tilspisset seg i november 2012. I juli 2012 etablerte Al-Maliki en ny militærstyrke kalt Djila. Anført av general Abdelamir Zaydi ble et stort antall soldater og stridsvogner satt inn i områdene sør for Kirkuk og nå i mars i Sinjar-provinsen, der befolkningen hovedsake-lig er kurdere og yezidier. KRG reagerte med å utplassere flere tusen peshmerga-soldater. Frykten for en ny konflikt mellom den irakiske hæren og kurdiske krigere er fortsatt til stede, og intense forhandlinger mellom partene har ikke gitt noen løsning.

Irakisk-kurdiske politikere framstiller sin region som en trygg havn for minoriteter – en noe idylliserende framstilling. Men i bydelen Ainkawa i Erbil har de kristne bevart sitt tradisjonelle levesett. Mens kurdiske pesh-mergaer tidligere kjempet mot ulike kristne grupper, skapte undertrykkingen under Baath-regimet samhold mellom kurdere, assyro-kaldeere og yezidier. I Kirkuk er det imidlertid fremdeles spent mellom myndighetene og politiet (dominert av kurdere) på den ene siden og den turkmenske og framfor alt arabiske befolkningen.

Striden om Kirkuk er en arv fra Baath-tiden, da regimet i Bagdad forsøkte å arabisere i hele dette strategiske området som rommer over ti prosent av Iraks olje- og gassressurser. 300 000 kurdere, så vel som assyro-kaldeere og yezidier, ble fordrevet fra hjemmene sine, og arabiske stammer bosatte seg der. Noen av de nye bosetterne var fra Anbar, andre var sjiamuslimer fra Sør-Irak. Etter USAs invasjon rykket peshmergaer inn og tok kontroll over disse områdene. Artikkel 140 i den nye grunnloven påbyr «oppretting» av uretten som ble begått og oppfordrer de arabiske bosetterne til å vende tilbake til sine opprinnelige regioner, samt kompensasjon for den fordrevne kurdiske befolkningen og hjelp til å vende tilbake til sine hjem. Denne prosessen skal etterfølges av en folketelling og en folkeavstemning om hvorvidt regionen skal inkluderes i Kurdistan eller ikke. Folkeavstemningen skulle opprinnelig vært gjennomført i 2007, men er utsatt inntil videre.

Situasjonen i Kirkuk er betegnende for konfrontasjonen mellom arabere og kurdere, mellom Bagdad og Erbil.2 Erbil inngår i de omstridte landområdene som strekker seg sørover til provinsene Salahuddin og Diyala. Her er politiet under kurdisk kontroll. Den politiske makten har Kurdistans patriotiske union (PUK), som ledes av Jalal Talabani, mens den irakiske hæren også har styrker her. Enhver troppeforflytning i omstridte områder fører til protester i Erbil, der de ser med økende bekymring på de gigantiske våpenavtalene Bagdad er i ferd med å forhandle fram med Moskva.

I tillegg til landområder strides KRG og Bagdad om peshmergaenes status. KRG mener at disse væpnede gruppene må betraktes som en del av det nasjonale forsvaret; de må finansieres og bevæpnes over statsbud-sjettet, samtidig som de bevarer sin autonomi. De irakiske myndighetene er uenige og vil at peshmergaene skal underlegges sentralkommandoen og ikke opptre som en uavhengig hær.

Striden handler også om olje og gass. Ifølge grunnloven skal KRG forvalte 17 prosent av statsbudsjettet, som hovedsakelig består av oljepenger.3 Oljen er hovedkilden til velstanden i den autonome kurdiske regionen, men også den eneste navlestrengen som knytter de kurdiske områdene i Irak til den arabiske delen av landet. Myndighetene i Bagdad anklager styresmaktene i Erbil for å bryte spillereglene fordi de eksporterer olje og gass via Tyrkia uten å sprøyte inntektene inn i statsbudsjettet. Men disse ressursene er uansett begrensede, ettersom produksjonen i den kurdiske regionen er mindre enn 300 000 fat per dag.



Godt forhold til Iran

Det som gjør det så vanskelig å finne en løsning på disse konfliktene, er delvis den økende uviljen mellom statsminister Al-Maliki og KRG-president Masoud Barzani. Barzani spilte en nøkkelrolle da den parla-mentariske opposisjonen forsøkte å kaste Al-Maliki i juni 2012. Det mislyktes, men førte til gnisninger mellom de to. I Erbil rettes det kraftig kritikk mot statsministeren. «Al-Maliki er ikke valgt av det irakiske folket,» sier Fallah Mustafa, utenriksminister i KRG. Forsvarssjefen Fouad Hussein, som har nære bånd til Barzani, istemmer: «Al-Malikis kontor er en problemfabrikk.»

Det skal godt gjøres å undervurdere frykten militært press fra den irakiske hæren vekker i den kurdiske minoritetsbefolkningen. Helt siden den irakiske staten ble grunnlagt i kjølvannet av første verdenskrig, har kurderne blitt undertrykt av makthaverne i Bagdad. Undertrykkingen ble verre etter 1963, da Baath-partiet kom til makten med sin totalitære arabiske nasjonalisme. Undertrykkingen antok folkemorddimensjoner under krigen mot Iran (1980–1988): Ingen her har glemt at 5000 kurdere ble gasset i hjel i Halabja.

I dag har kurderne nye grunner til å være redde: Enhver væpnet konflikt i Kirkuk-regionen vil skade KRGs økonomi, stanse investeringer og skremme vekk multinasjonale selskaper. «Bagdad misunner oss vår trygghet og velstand,» sier Fouad Hussein. «Men situasjonen i Basra og Nasiriyah er også stabil, så hvorfor fikser de ikke problemene med strøm- og vannforsyningen og bygger sykehus og skoler, i stedet for å kjøpe F16-fly?»

Presset fra sentralregjeringen har likevel bidratt til å forene de kurdiske grupperingene som har lang tradisjon for splittelse. Selv president Talabani, som alltid er villig til å forhandle med arabiske parter, har sett seg nødt til å kritisere irakernes oppførsel, krevde tilbaketrekking av styrkene og en oppløsning av Djila-kommandoen. Samfunnet er også blitt sveiset sammen igjen, på tross av økt avstand mellom en overklasse som er blitt rik veldig raskt, takket være oljeinntektene, og resten av befolkningen: I mars 2011, under den arabiske våren, var det demonstrasjoner utenfor KRG-bygninger både i Sulaymaniyah og Kut.

Konflikten med Bagdad har også ført til en uventet tilnærming mellom Erbil og styresmaktene i Tyrkia. Tyrkerne var imot invasjonen av Irak i 2003 av frykt for at Saddams fall ville føre til en kurdisk stat i Nord-Irak, og at dette ville inspirere den store kurdiske befolkningen i Tyrkia. Denne har vært spesielt gjenstridig siden 1984, da Kurdistans arbeiderparti (PKK) ble stiftet. Den siste tiden har imidlertid forholdet bedret seg merkbart.

Kurdistans internasjonale handel går via Tyrkia, og tyrkiske selskaper investerer tungt i Kurdistan. De ønsker å tjene penger på oljen i Kirkuk-området, som i realiteten er kontrollert av kurdiske myndigheter, selv om den irakiske hæren også er tilstede.4 Tyrkia var først svært negative til KRG, men har tatt inn over seg den nye situasjonen og anser Barzani som en troverdig samtalepartner. Tyrkia har tradisjonelt vært opptatt av den turkmenske minoriteten i Irak, men framstår i dag også som forsvarer av selvstyre for de irakiske kurderne. Mens internasjonale medier fokuserer på Irans innflytelse i Irak, er makthaverne i Bagdad først og fremst bekymret over Ankaras økende innflytelse på flere viktige politikere. Denne innflytelsen gjelder også sunnimuslimske politikere: Tidligere visepresident Tarek Hashemi har for eksempel søkt tilflukt i Tyrkia, etter anklager om bånd til terrorister.



Spredt i Syria

Det spente forholdet mellom styresmaktene i Bagdad og KRG setter president Talabani i en vanskelig situasjon. Presidentens dårlige helse gjør at han ikke lenger kan være politisk «brannmann». Hans PUK, det nest største kurdiske partiet etter Kurdistans demokratiske parti (KDP), har alltid hatt et godt forhold til Iran. Dermed havnet partiet i den nye Teheran-Bagdad-alliansen, mens KDP gradvis har nærmet seg Tyrkia.

Framtiden til kurderne i Irak avhenger også av krigen i Syria. «Vi står overfor en gyllen anledning,» sier Behjet Bashir, Det syriske kurdiske partis representant i Erbil, og smiler bredt. «Vi må forberede oss godt, for vi kommer neppe til å få en slik anledning igjen.» Så legger han til: «Det er flere mulige utfall i Syria, men selv i det verste av dem vil kurderne seire. De vil i det minste få styre sine egne regioner selv.»

De syriske kurderne ser faktisk ut til å kunne høste fruktene av revolusjonen i landet. Også de er blitt undertrykt av et Baath-regime. Inspirert av arabisk nasjonalisme anerkjente det ikke deres identitet, marginaliserte dem politisk og økonomisk, fratok rundt 100 000 syriske kurdere statsborgerskap, og fikk arabiske stam-mer til å bosette seg i kurdiske områder. Etter opptøyene i Dayr az-Zawr i 2004, utløst av en krangel mellom fotballsupportere, satte regimet i gang en nådeløs undertrykking av den kurdiske befolkningen. De ble også fratatt kulturelle rettigheter som morsmålsundervisning, mens andre minoriteter i samme område, som armenere og assyrere, fikk starte sine egne skoler. Myndighetene forbød også offentlig feiring av Nowruz, kurdisk nyttår. Navn på byer og tettsteder ble arabisert, og henvisninger til kurdisk identitet ble fjernet fra skolebøkene.5

Samtidig som det syriske regimet behandlet sin egen kurdiske befolkning som annenrangs borgere, snak-ket de gjerne med væpnede kurdiske grupper i nabolandene, for å øke presset på makthaverne i Bagdad og Ankara. Talabani stiftet sitt parti i 1975 i Damaskus, der han bodde i mange år. Men det er et annet parti, fra nord, som har fått sterkest fotfeste blant kurderne i Syria: PKK.

De kurdiske områdene i Syria har ikke vært noe arnested for revolusjonen. Det var riktignok noen de-monstrasjoner i Qameshli – den største kurdiske byen – men de fortsatte ikke inn i den væpnede fasen av revo-lusjonen. I august 2011, da opposisjonsgrupper dannet Det syriske nasjonalrådet (SNC), ønsket kurdiske aktiv-ister en høytidelig anerkjennelse av deres lidelser opp gjennom historien samt garantier om kulturell identitet og politisk selvstyre. SNC betraktet disse kravene som sjåvinisme og ba kurderne om å slutte seg til revolusjonen med forsikringer om at alle slike problemer ville bli løst i et framtidig demokratisk Syria. Det at SNC ble lansert i Istanbul og at Den frie syriske hær (FSA) har sitt hovedkvarter i den tyrkiske provinsen Hatay, fikk imidlertid PKK-sympatiserende syriske kurdere til å mistenke opposisjonen for å la seg manipulere av Tyrkia.

Makthaverne i Damaskus har på sin side vært varsomme med å åpne en ny front i nordøst. I 2011 utstedte de 300 000 statsborgerskap til kurdere og løslot en rekke politiske fanger. Undertrykkingen av kurdiske poli-tiske aktivister fortsatte imidlertid, blant annet med drapet på Mashaal Tammo i oktober 2011 i hans hjem i Qamishli.

Historisk sett har kurderne i Syria aldri krevd selvstyre overfor makthaverne i Damaskus, ettersom de bor nokså spredt. Dette har gjort dem mottakelige for påvirkning fra mektigere kurdiske bevegelser i nord (Tyrkia) og i øst (Irak). Det første partiet i Syria som påberopte seg kurdisk identitet, var Det demokratiske enhetspartiet (PYD), som har bånd til PKK og nøt godt av PKKs forankring i Syria.6



Kurdiske krigere mot syriske opprørere

PKK ble stiftet i 1978 av kurdiske studenter i Ankara og innledet en væpnet kamp mot Tyrkia etter statskuppet i 1984. Partiet fikk støtte fra styresmaktene i Damaskus, hvor dets historiske leder Abdullah Öcalan holdt til i mange år. Partiet etablerte treningsleirer i den libanesiske Bekaa-dalen, som da var under syrisk kontroll, og kunne rekruttere fritt blant kurdere i Syria: Unge kurdiske menn som sluttet seg til PKK, ble fritatt for verneplikten. Anslagene varierer, men mellom sju og ti tusen syriske kurdere skal ha mistet livet mens de sloss for PKK mot den tyrkiske hæren.7 Den dag i dag har en tredel av PKKs geriljasoldater i fjellene i Nord-Irak syrisk opprinnelse.

Da Tyrkia truet med å gå til krig mot Syria i 1998, stengte syriske makthavere PKK-basene i landet og utviste Öcalan, som til slutt ble arrestert av tyrkiske sikkerhetsagenter i Kenya, der han hadde søkt tilflukt. Dette ble et vendepunkt. Syria etablerte et godt forhold til Tyrkia og fengslet hundrevis av PKK-medlemmer. Partiet var svært svekket etter arrestasjonen av Öcalan, og krigerne trakk seg tilbake til Quandil-fjellene i det nordøst-lige Irak. PKK-medlemmer ble jaget i alle statene i regionen. «Fjellet er kurderens eneste venn,» heter det i et gammelt ordtak.

Med de arabiske revolusjonene endret situasjonen seg. Høsten 2011 kom flere hundre PKK-PYD-krigere ned fra fjellene og posisjonerte seg i Nord-Syria, som de kaller «Vest-Kurdistan». Da kampene i Damaskus og Aleppo brøt ut sommeren 2012, kunne ikke regimet lenger kontrollere hele landet, og trakk sine styrker ut av flere kurdiske byer. I juni 2012 tok PYD-medlemmer kontroll over Malekiyeh, Ayn Al-Arab, Amuda og Afrin. «Regimet er ferdig, de svekkes dag for dag. Derfor kan vi ikke alliere oss med dem,» sier PYD-talsmann Husein Kojer. Ifølge ham kommer anklagene om samarbeid mellom PYD og styresmaktene i Damaskus fra Tyrkia. «Hundrevis av våre martyrer har dødd etter tortur i Baath-fengslene.»

Maktdemonstrasjonen til PYD har vakt mistanke hos andre partier og bekymring i Ankara.8 Med hjelp fra KRG har de 16 kurdisk-syriske partiene som står bak Det kurdiske nasjonalråd (KNC), etablert en egen militær-styrke. De har rekruttert blant de mange tusen unge kurdere som har desertert fra den syriske hæren og flyktet til Domiz-leiren i Nord-Irak.

Peshmerga-offiserer har innrullert rundt 1600 av disse og trent dem opp til å «spille en rolle i Syria så fort regimet kollapser og det oppstår et vakuum», ifølge Barzani.9 I en situasjon der mange har fryktet kamper mel-lom PYD og deres rivaler om syrisk-kurdiske områder, opptrådte KRG-presidenten som megler under to møter i juni og november 2012 i Erbil. Dette førte til etableringen av et organ for politisk og militær koordinering mel-lom PYN og KNC. Selv om forholdet fortsatt er spent, har det foreløpig ikke vært noen store sammenstøt mel-lom kurdiske krefter i Syria.

Den andre faren er krig mellom kurdiske krigere og syriske opprørere. Det har allerede vært flere sammenstøt i Afrin og i bydelen Ashrafiyeh i Aleppo. Det mest dramatiske fant sted i Ras Al-Ayn i november 2012. I tre dager var det kamper mellom kurdere og islamistiske brigader knyttet til Ghuraba Al-Sham og Al-Nusra-fronten. Det ble til slutt inngått våpenhvile, men den ble ikke overholdt og i januar 2013 var det igjen voldsomme sammenstøt. Så ble det enighet om en andre våpenhvile, anført av opposisjonspolitikeren Michel Kilo.



Kampene hardner til

Hvis de kurdiske områdene i Syria havner under PKK-PYD-dominans, vil de være presset mellom to regioner som står imot hverandre: Tyrkia i nord og de syriske opprørerne i sør. Men de kurdiske områdene i Syria utgjør en lang, smal og flat landstripe som er lite egnet for geriljakrig. De syriske kurderne står dermed overfor et valg – et valg som kan bli lettere etter forhandlingene mellom PKK og Tyrkia.

1. januar 2013 avslørte nemlig tyrkiske medier at det pågikk forhandlinger mellom PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan og tyrkisk etterretningstjeneste. Forhandlingene lot til å være godt i gang, og kurdiske repre-sentanter i det tyrkiske parlamentet ble invitert til å besøke Öcalan i fengselet for å formidle at myndighetene var villige til å forhandle. 9. januar 2013 ble tre PKK-medlemmer drept i Paris, deriblant Sakine Canzic, en av partiets grunnleggere. Kurdiske kilder mener det er snakk om leiemordere, og at deres oppdragsgivere ønsket å få forhandlingene til å spore av.10 Begravelsen av de tre drepte kvinnene fant sted i Diyarbakir, den store kurdiske byen sørøst i Tyrkia, med store folkemengder til stede. Men budskapet på plakatene som ble holdt opp under begravelsene, handlet ikke om hevn, men om fred.

På tross av drapene fortsetter forhandlingene mellom Tyrkia og PKK. Under kurdernes nyttårsfeiring 21. mars ble et brev fra Öcalan der han erklærer «slutten på væpnet kamp» lest opp foran en enorm folkemengde i Diyarbakir. Den fengslede lederen ba også geriljasoldatene i PKK om å trekke seg ut av Tyrkia og legge ned våpnene. Lederne i Qandil-fjellene erklærte umiddelbart at deres krigere (ca. 3500) ville begynne å trekke seg tilbake.

Denne dreiningen er uventet, ikke minst fordi PKK-aksjonene eskalerte i 2012. Enkelte mener forhandlingene henger sammen med Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogans ambisjoner om å bli en sterk og an-erkjent president. Det er likevel vanskelig å spå om de to partene vil overvinne de mange hindringene som ligger foran dem, hvorav én er den gjensidige mangelen på tillit. Uansett vil utviklingen her ha ringvirkninger for framtiden i Syria, der kampene hardner til.

Oversatt av G.E.
Assyro-kaldeere er kristne som snakker et nyarameisk språk. Yezidier er tilhengere av en monoteistisk religion og snakker en kurdisk dialekt.
2 Stefan Wolff, «Governing (in) Kirkuk: resolving the status of a disputed territory in post-America Iraq», International Affairs, vol. 86, nr. 6, London, 2010.
3 Iraks statsbudsjett for 2013 er på 138 trillioner dinarer (ca. 700 milliarder kroner).
4 Ben Van Heuvelen, «Turkey weighs pivotal oil deal with Iraqi Kurdistan», The Washington Post, 11. desember 2012.
5 «Group denial, repression of Kurdish political and cultural rights in Syria», Human Rights Watch, november 2009, www.hrw.org
6 PYD har sin egen væpnede fløy, Yekineyen Parastina Gel (YPG eller folkeforsvarstropper).
7 Jordi Tejel, Syria’s Kurds, Routledge, London/New York, 2009.
8 Se Ilhan Tanir, Wladimir Van Wilgenburg og Omar Hossino, «Unity or PYD power play? Syrian Kurdish dynamics after the Erbil agreement», Henry Jackson Society, London, 2012.
9 Jane Araf, «Massoud Barzani: Flying the Kurdish Flag», Al-Jazeera, 29. juli 2012, www.aljazeera.com.
10 «Erdogan to continue PKK talks despite Paris murders», The Monitor, 13. januar 2013, www.al-monitor.com.