«Vi kan ikke gi deg adressen, den er hemmelig. Men fra bussterminalen i Anseong kan du ta en taxi. Hvis du kommer med bil er det best om vifølger deg.» Jeg får beskjed om at det vil ta litt over en time fra Seoul sentrum. Jeg kjører dermed mot Hanawon, mottakssenteret for nordkoreanske flyktninger. Men motorveien overvinner mitt gamle vrak. Plutselig stopper bilen og slipper ut en lukt av svidd gummi. Etter flere fåfengte forsøk på å få tak i en taxi, sender senterets administrasjon noen for å hente meg. Jeg slipper til slutt unna den tunge solen, til fordel for en kjølig SUV. Med en viss medlidenhet gir den unge, elegante Shin Sun-Hee meg en flaske vann.
Hun bruker anledningen til å minne om reglene: Ja, jeg kan stille spørsmål etter den generelle presentasjonen på engelsk. Nei, jeg får ikke snakke med flyktningene. «Det har jeg allerede fortalt deg!» En smule aggressivt: Hun vet hvordan journalister er! Ikke minst, ingen fotografering, verken av folkene eller stedet. «Du kan se barna, men ikke snakke med dem.»
Idet hun blir ferdig med å formulere påbudene ankommer vi etter å ha kjørt gjennom landsbyer, skoger og rismarker. To sett med murer. Jeg må legge igjen passet mitt i inngangsporten. Vi går inn i en underlig skole der nordkoreanske flyktninger skal oppdage det frie marked og sørkoreansk konkurranse. Et par teglsteinsbygg huser en skole for de voksne og en for barna, i tillegg til sovesaler.
På tross av de idylliske omgivelsene med gressplener og blomsterbed, får jeg inntrykk av å være i et stort internat, pent og pyntelig, men fullstendig innesperret. Denne følelsen forsterkes av de blå overtrekksdressene med selvlysende gule striper som de voksne går med – barna slipper å gå med uniform – og gjerdene med piggtråd på toppen. «Det er for å beskytte mot smuglere,» sier Shin når hun ser at jeg stopper opp og kikker på dem. Menneskesmuglerne som har hjulpet flyktninger over grensen krever betaling, av og til med vold.
Senterets direktør, Seung Hun-jung, tar hjertelig imot meg, flankert av Shins klakkende hæler på brosteinen. Tiden er inne for PowerPoint-presentasjonen. Jeg får ikke utdelt noen papirer, programmet er top secret i likhet med området. Jeg kan ta notater, men ikke for mange.
Antallet flyktninger halvert
Her kalles flyktningene fra nord «avhoppere» – en betegnelse som blomstret under den kalde krigen. Før de blir borgere av Sør-Korea må de være her i tre måneder, uten rett til besøk selv om de allerede har familie i landet. De har heller ikke lov til å forlate området, foruten i over-våkede grupper. De får kun ringe fra telefonkiosk. Det finnes åpenbart ikke mobiltelefoner her.
Hvert år går 2000–3000 personer gjennom denne obligatoriske etappen. I 2012 fantes det offisielt nær 25 000 eks-nordkoreanere i landet. Før de setter seg på benkene i denne spesialskolen, blir de avhørt i tre uker av agenter fra National Intelligence Service (INS), for å forsikre at det ikke skjuler seg en spion blant dem og at de faktisk kommer fra Den demokratiske folkerepublikken Korea. Faktisk forsøker en del koreanere i Kina å benytte muligheten til å forlate Kina, forteller Seung. De blir raskt luket ut.
Når de blir erklært reelle «avhoppere» kan flyktningene bli sendt til Hanawon. Sju av ti er kvinner, enkelte av dem har med seg barn, for det er utvilsomt «enklere for dem å lure overvåkningen. Mennene er ofte bundet til kontoret eller fabrikken, og deres forflytninger blir nøyere overvåket,» forklarer direktøren. Uansett årsak er det flere kvinner som tar steget, hjulpet av hemmelige religiøse organisasjoner, NGO-er eller godt betalte smuglere. Det er ikke snakk om å krysse grensen mellom de to landene: den fire kilometer brede landstripa som deler halvøya i to, med det ironiske navnet Den demilitariserte sonen, huser et enormt antall nord- og sørkoreanske soldater, i tillegg til amerikanske. Det enkleste er å krysse elva Tumen, den naturlige grensen mellom Nord-Korea og Kina. Enkelte blir værende i grenselandsbyene, mens andre reiser gjennom Kina til Laos eller Thailand for å dra til Sør-Korea derfra. Ferden er usikker og farlig.
De siste to årene har antallet flyktninger nesten blitt halvert, på grunn av strengere grensekontroll på kinesisk side og (men i langt mindre grad) en viss bedring i levekårene til innbyggerne i Pyongyang.
Overfører bedriftskultur
For de nyankomne er første etappe psykologiske tester «fysisk og psykologisk opptrening». Flyktningene har som regel reist gjennom Kina, hvor de har levd under forferdelige kår,» forklarer Seung. Flere av kvinnene har blitt voldtatt, men få snakker om det. De hemmelige tjenestenes avhør ved ankomst er heller ikke en fornøyelse. Selv den prinsippfaste rektoren for barneskolen legger de til på sin liste over traumer de små elevene har gjennomgått. Tannleger, leger og psykiatere blir mobilisert i moderne lokaler. Eksilets traumer repareres her, i det minste delvis.
Deretter går man over til de seriøse sakene: På 120 timer må de lære Republikken Koreas verdier. Sinnene skal «reformateres». På timeplanen står kapitalismen, bedriften, statsborgerskapet.
Det begynner med et dusin skoletimer om markedsøkonomiens dyder. «Vi tar opp både grunnspørsmål og praktiske aspekter,» sier direktø-ren. Når jeg spør om han kan gi noen konkrete eksempler på hva det undervises i, gjentar han lettere irritert: «Det gjelder å overføre bedriftskultu-ren, få fram den private bedriftens rolle, viktigheten av økonomiske spørsmål. Slike tema, ja.»
Investering, profitt, finansvesenet, arbeidsledighet, rollen til chaebolene?2 Direktøren unngår mine spørsmål om presisering og forsikrer om at uansett «er det ikke sikkert elevene virkelig forstår teoritimene vi gir dem.» Om den praktiske undervisningen sier han: «For de som kommer fra Kina og har vært der i flere måneder, om ikke år, er ikke den private økonomien og konkurransen noe nytt.» Og mange av de som kommer direkte fra den andre siden av grensen har sett en svart økonomi blomstre i nord: «De vet allerede at staten ikke kan sørge for alt og at man må ta initiativ selv.» Kort fortalt, det er ikke analfabeter fra den tjukkeste landsbygda som kommer hit. Likevel er undervisningen tilsynelatende ikke endret siden 1999, da den første skolen ble åpnet. Professorene sender pensjonistene til markedet for at de skal lære å handle inn mat, bruke kredittkort og styre et budsjett.
De må også, insisterer direktøren, lære «hvordan man oppfører seg i bedriftene», forstå hvordan arbeidet er organisert, hvordan de skal selge sin arbeidskraft: «De vet ikke at de må søke det arbeidet som er best betalt.» Enkelte nordkoreanere som har gått her hevder at de lærte at de ikke skulle delta i demonstrasjoner. Men Seung forsikrer meg at «det undervises i arbeidsrett, så vel som fagforeningenes rolle». Sagt direkte, oppsummerer han på slutten av intervjuet, «vi lærer dem kapitalisme».
Dirty, difficult, dangerous
Undervisningen går også inn på «den sanne historien til den koreanske halvøya», som ikke står tilbake for Kim Il-sungs «sanne historie om den koreanske halvøya». De onde på den ene siden, de gode på den andre. «Vi viser dem hva demokratiet er. Vi sier til dem: ’Nå er dere i Sør-Korea, nå kan dere anerkjenne legitimiteten til den sørkoreanske nasjonen’. For inntil nå har de levd med ideen om at vi ikke er den sanne koreanske nasjonen.»
Så fort formateringen av sinnene er ferdig, går de videre til praktisk opplæring og forberedelse til arbeidslivet: intensiv undervisning om bruk av datamaskiner og sveiseapparat for mennene. Kvinnene lærer kontorarbeid, sying og matlaging. Denne arbeidsdelingen tas for gitt. Og dessuten, som Mikyong, renholder på et fasjonabelt hotell i Seoul, forteller meg: «Vi, nordkoreanerne, får bare jobbene sørkoreanerne ikke vil ha». 3D-jobbene kalles de her: dirty, difficult, dangerous.
Mikyong føler seg likevel privilegert: «Arbeidsdagen er lang, men jobben er ikke farlig.» Kusinen hennes jobber på en kjemisk fabrikk under dårlige arbeidsforhold, skal vi tro hennes beskrivelse. Hun husker ikke mye av Hanawon, for da hun kom dit for fem år siden var hun «i kjelleren, utsultet og utslitt». Men fortsatt i dag hører hun «reveljen 6.30 på morgenen og appellen som i militæret». Det er det første minnet hun kommer på, før språk- eller dataundervisning.
Lærte bare ideologi
Når sjefens presentasjon er ferdig, tar Shin meg med rundt for å se lokalene, som er tomme på denne tiden av døgnet: datasaler, klasserom, og bønnerom for protestantene, hvor det er gudstjeneste hver lørdag. Selv om det er mai, står et juletre fortsatt i rommet, overdådig pyntet med religiøse påbud. Halvparten av beboerne deltar i gudstjenesten. «Mange oppdager her hva religion er,» sier Shin stolt. De kristne NGO-ene tar ofte over når flyktningene forlater Hanawon. Kirkene, mektige i Sør-Korea, tar dem imot i herbergene sine, der den religiøse undervisningen er en bonus. På den andre siden av korridoren finner vi et rom med et buddhistisk alter: «For likebehandling, men det er langt mindre besøkt,» sier guiden min. Skolen er ikke bare til for å rense sinnene og fylle hodene, den gir også konkret hjelp. Her kan flyktningene for eksempel ta lappen.
Etter tre måneder under dette regimet får flyktningene penger til å betale depositum på en leilighet (en svært liten en med tanke på summen de gis) og sju millioner won (litt mindre enn 40 000 kroner), fire millioner blir utbetalt med en gang, resten kommer tre måneder senere. Ifølge Shin hender det ofte at smuglerne som har hjulpet dem å flykte, tar pengene så fort de kommer ut.
I det fri får de lære den sanne kapitalismen å kjenne – ikke kapitalismen til direktøren på Hanawon. De gjør drittarbeidet hos underleverandørene til underleverandørene. De jobber på byggeplassene, i kjemisk industri, eller med vedlikehold i halvleder- og bilindustrien. Ang Jong-seung, som jeg møter hos Kim Young-chun, jobber for en av Kias underleverandører som lager bilseter, mens Kim er mellomleder i et programvareselskap han ikke vil si navnet på. Et usannsynlig møte, hvis det ikke var for Hanawon. I de elleve årene de har bodd i Seoul har de møttes to-tre ganger i året. Ang ser sliten ut, mens Kim kler perfekt den sørkoreanske mellomlederuniformen: kroppsnær blå dress, hvit skjorte, slips. «Jong-seung hjalp meg da vi kom,» forteller han med et smil. «Jeg var skuffet. Skolen behandlet oss som tilbakestående. Vi lærte bare ideologi.» Etterpå måtte de klare seg selv. «De burde heller ha vurdert vår kompetanse og hjulpet oss med å orientere oss.» Ang er uenig: Han tok lappen i Hanawon. Selv om han ikke har bil – «jeg tjener ikke nok» – syntes han det var bra.
Unormalt vanskelig
Ingen vil egentlig se seg så mye bakover, verken til livene deres i Nord-Korea, hvor de har forlatt familien sin, eller til deres første smertefulle skritt i Sør-Korea. Kim fikk ikke godkjent sin nordkoreanske ingeniørutdannelse og måtte tilbake på skolebenken, arbeide og arbeide enda mer. Begge er enige om at livet her er svært hardt, hardere enn de hadde trodd. Solidariteten nord for 38. breddegrad er fullstendig fraværende. Deres «sørkoreanske brødre» behandler dem med forakt eller mistenksomhet, særlig når spenningen mellom landene øker.
Det hender at noen reiser andre veien. Som fiskeren som dro til Nord-Korea med sjefens båt, en mye omtalt historie. Et sjeldent unntak, ja, men fenomenet var helt utenkelig for et tiår siden. Derfor er myndighetene i Seoul bekymret. «Politikken overfor avhopperne må bli mer lydhør for nordkoreanernes behov,» skriver Korean Times.3 Denne påpekningen forarger talsmann for gjenforeningsdepartementet, Kim Hyung-suk, som jeg møter samme dag som artikkelen kommer ut. «Ingen kan få meg til å tro at folk har det bedre over der!» Over der, betegner for ham «ondskapens rike», som man utvilsomt kan føre dialog med, men bare under visse betingelser. Absolutt ingen tror at livet er bedre i nord, men mange sier at livet er unormalt vanskelig for flyktningene i sør.
Ang og Kim angrer ikke på at de flyktet. Men begge sier de er skuffet over livet her: «Vi vil for alltid være avhoppere.»
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 Se filmen til kinesiske Zhang Lu, Dooman River, 2009.
2 De sørkoreanske chaebolene er mektige konsern, som ikke har noe motsvar i resten av verden. Det mest kjente er Samsung. Se «Samsung – fryktens rike», Le Monde diplomatique, juli 2013.
3 Jun Jie-hye, «NK defector policy needs fix», Korean Times, Seoul, 20. mai 2013.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
