Innvandrere uten hjemland

Det ble skandale i Frankrike da 15 år gamle Leonarda Dibrani ble tvangsreturnert til Kosovo. Flere tusen utvandrede romfolk fra Kosovo er i dag de facto statsløse i Vest-Europa.

Den absurde og tragiske saken om Leonarda Dibrani, den 15 år gamle romjenta som ble sendt ut av Frankrike 9. oktober, har igjen rettet medienes søkelys mot Kosovo. Franske myndigheter hevder landet er «sikkert», noe som betyr at «ulovlige» innvandrere kan returneres dit. Men det fullstendig marginaliserte romfolket i Kosovo blir stadig utsatt for voldelige angrep.

Da Leonarda ankom Mitrovica fortalte hun at hun ikke kunne et ord albansk og «aldri hadde hørt om Kosovo». Dette ledet til ville spekulasjoner om familiens kompliserte ferd, men de hoppet over det viktigste, nemlig at Dibrani-familien i dag er de facto statsløse. Faren er født i Kosovo, men dro i svært ung alder til Italia, der han senere møtte sin kone, som også var rom fra Balkan. Bakenfor det administrative rotet kaster saken lys på en virkelighet for flere tusen mennesker som krigene på 90-tallet sendte ut på Europas landeveier, der de måtte finne en ny sosial identitet for å overleve.

Fra denne synsvinkelen er Leonardas skjebne ikke spesiell: På 90-tallet søkte mange romfolk fra Kosovo asyl i Vest-Europa som «forfulgte albanere». Disse har nå i stort antall blitt returnert til et land de ikke lenger har noen bånd til. Og deres barn, født i Sverige, Frankrike eller Tyskland, snakker ikke lenger majoritetsspråket albansk.

På slutten av 80-tallet levde det rundt 100 000–150 000 rom i Kosovo, det vil si fem–ti prosent av befolkningen på den tiden. Kosovo var en pioner for det sosialistiske Jugoslavias integreringspolitikk: Det ble undervist i romani på skolene og verdens første radio- og tv-programmer på romani ble produsert i Prizren, og senere i Pristina.

Ekstremt utsatt

Situasjonen endret seg på 90-tallet, da frontene mellom den albanske majoriteten i Kosovo og regimet i Beograd tilspisset seg. Romfolket ble tvunget til å velge side mellom de to rivaliserende nasjonalitetene. Da den økonomiske situasjonen raskt forverret seg, valgte mange å søke lykken i utlandet, mens de som ble igjen i landet slet med å overleve. Da albanerne ble sparket fra offentlige stillinger eller sa opp kollektivt i protest mot undertrykkelsen i Kosovo, tok mange romfolk deres plass. Etter krigen ble de derfor kollektivt anklagd for å ha «kollaborert» med Slobodan Milosevics serbiske regime. Anklagen ble et påskudd for de mange overgrepene mot romfolk under «den grusomme sommeren» i 1999.1

Romnabolag i de fleste byene i Kosovo ble systematisk plyndret og brent ned, mens Nato-soldatene i området sto og så på. Innbyggerne ble tvunget til å flykte til nabolandene, til Makedonia, Montenegro eller Serbia, der mange fortsatt i dag bor i kollektive flyktningsentre. Flere titalls personer ble drept, andre ble deportert til Albania. Etter disse tragiske hendelsene, antas det at kun 30 000 romfolk fortsatt bor i Kosovo, i en ekstremt utsatt økonomisk situasjon. De har i praksis mistet adgang til offentlige ansettelser og kan ikke lenger utøve sine tradisjonelle håndverksyrker. Prizren er et sjeldent unntak, her bor det fortsatt rundt 6000 rom (9000 før krigen). Men mange av de som ble jaget fra de store byene har stuet seg sammen i de serbiske enklavene, spesielt i det sentrale Kosovo.

Resultatløs bistand

I juni 1999 jevnet albanske ekstremister Mahala med jorden. Rombydelen i Mitrovica på den hovedsakelig albanske sørbredden av elva Ibar har siden blitt gjenoppbygd, hovedsakelig med EU-midler, men de tidligere innbyggerne har ikke vendt tilbake. Mangelen på økonomiske utsikter og mye rasisme gjør perspektivet om å vende tilbake til Mitrovica lite attraktivt. De som har blitt sendt tilbake hit forsøker med alle mulige midler å komme seg bort igjen, selv om dette en gang var deres hjemby.

Siden 1999 og opprettelsen av det internasjonale protektoratet har gigantiske summer blitt øremerket romfolket i Kosovo. Pengestrømmen fra EU, medlemslandene, Norge og Sveits, samt private organisasjoner som stiftelsen Open Society, har verken skapt en reell integrering av romfolket eller gitt økonomisk utvikling. Midlene har i stor grad gått inn i budsjettene til en rekke organisasjoner som vet godt at alle prosjekter rettet mot romfolk har store sjanser til å få støtte, uten noen reelle krav om resultater. De rent formelle evalueringskriteriene tilfredsstiller givernes krav uten at romfolkets situasjon bedrer seg.

Til gjengjeld mener giverne at disse økonomiske initiativene berettiger retur av romfolk som har fått asylsøknadene avvist i Vest-Europa. Etter uavhengighetserklæringen 17. februar 2008 signerte Kosovo returavtaler med alle vesteuropeiske land, noe som åpnet for tvungen retur, selv av familier som har mistet alle bånd til landet og ikke eier noe som helst der.

Det «nye» Kosovo framstiller seg som en fleretnisk stat, og kvoteringer skal sikre minoritetene representasjon (rom, tyrkere, bosniaker, gorani). Men som forberedelsene til lokalvalgene 3. november viste, alt internasjonalt press handler om å «integrere» serberne i de kosoviske institusjonene, om enn det dreier seg om enklavene eller den homogene serbiske sonen nord i Mitrovica. I denne situasjonen er romfolkets skjebne fortsatt en «justeringsvariabel» – unntatt når det dreier seg om utvandring til Vest-Europa.

Oversatt av R.N.