Sjakk matt for Mexicos venstreside

Mexicos president har de internasjonale mediene for sine føtter. Wall Street Journal, New York Times og Le Figaro hyller den «unge», «sjarmerende» og «moderne» Enrique Peña Nieto. I slutten av desember fikk han gjennom en grunnlovsreform som åpner energisektoren (strøm, olje og gass) for både nasjonale og utenlandske investorer – og dessuten klarte han i prosessen å splitte venstresiden.

Et lite tilbakeblikk. Etter valget i juli 2012 og det knappe nederlaget til venstrekandidaten Andrés Manuel López Obrador var det største venstrepartiet, Partido de la Revolución Democrática (PRD), rasende. Det haglet med anklager om valgjuks og kjøp av stemmer. PRDs leder, Jesús Zambrano, krevde valget annullert. Det virket som om det hadde brutt ut full krig mellom den nye presidenten og hans politiske motstandere.

Fem måneder senere snudde det plutselig. Like etter at Peña Nieto tiltrådte, dukket Zambrano opp ved siden av presidenten og lederne for regjeringspartiet PRI (Partido Revolucionario Institucional) og høyrekatolske PAN (Partido Acción Nacional) for å annonsere «Pakten for Mexico», en samarbeidsavtale for å sikre «strukturelle reformer».


Forsoningens mester

Avgjørelsen om å signere pakten ble ikke tatt av et samlet PRD. Initiativet kom fra partilederen selv og den dominerende sosialdemokratiske fløyen. López Obrador, som ledet den antiliberalistiske og nasjonalistiske folkebevegelsen Morena, var imot. Det samme var andre fraksjoner i PRD. Obrador så «sviket» komme og meldte seg ut av PRD etter presidentvalget og annonserte at han ville omdanne Morena til et politisk parti.

I frykt for å fremmedgjøre venstrevelgerne, svarte Zambrano at pakten innebar verken energireform eller privatisering av Pemex, statsselskapet som har hatt monopol på olje- og gassutvinning siden nasjonaliseringen i 1938. Pakten ville, ifølge Zambrano, heller ikke innføre moms på medisiner og mat, et svært upopulært forslag. Faktisk var pakten svært uklar på disse områdene, men ingen var i tvil om at dette var målene til presidenten og høyresiden.

Og alle forsto nå at PRD ikke ville kjempe mot regjeringen. Med støtten fra PRD ble de første reformene raskt vedtatt, til kritikk fra den radikale venstresiden. Støtten gjorde det mulig for presidenten å holde løftet han ga til de private investorene i valgkampen: energireform før utgangen av 2013. Marti Batres, Morenas leder, beskriver taktikken slik: «Hadde Peña Nieto bestemt seg for å gjennomføre de første reformene bare med støtte fra høyresiden, ville han indirekte ha styrket venstresiden, som ville ha utnyttet folkets misnøye og arrangert store demonstrasjoner. Derfor var det nødvendig å få med seg deler av venstresiden, for å splitte den og få venstrevelgerne til å tro at regjeringens politikk var på riktig spor.»

Med Zambrano og hans venner i PRD-ledelsen ved sin side, viste Peña Nieto at han er en god taktiker. I 2013 forhandlet han fram lovforslag som sentrum-venstre ikke direkte mislikte, men som verken høyresiden eller den radikale venstresiden var fornøyde med. Med støtte fra folkevalgte og senatorer knyttet til Zambrano og et varierende antall parlamentarikere fra PAN, fikk Peña Nieto vedtatt en utdanningsreform, en lov mot monopoler og en skattereform. Slik kunne presidenten framstille seg som en forsoningens mester, som slår til både høyre og venstre når landets interesser står på spill.


Byråkratisk og korrupt venstreside

Utdanningsreformen har provosert mange lærere, som nå er underlagt et evalueringssystem de mener straffer de som jobber i de fattigste regionene. Loven mot monopoler, som skal fremme konkurranse i nøkkelsektorer, gjør livet litt vanskeligere for Carlos Slim, verdens rikeste mann og enehersker i Mexicos telekommunikasjon. Loven bekymrer også Televisa og Televisión Azteca, svorne venstrefiender som har dominert det elektroniske mediemarkedet i tjue år. Skattereformen freder momsfritaket for matvarer og medisiner, og strammer inn skattesmutthullene til de store selskapene. «Skattereformen bygger på ideene til venstresiden og særlig PRD. Dette er forslag vi introduserte i Pakten for Mexico,» sa Jesús Zambrano i oktober.1 Tre måneder før energireformen skapte disse hvetebrødsdagene mellom regjeringen og den parlamentariske venstresiden full forvirring hos velgerne.

I november gjentok PRD på en ekstraordinær konferanse at de ville overholde Pakten, men mindre enn en uke senere – kun få dager før debatten om energireformen – annonserte de at de ville trekke seg. De sa da at regjeringen var i gang med å privatisere oljeutvinningen uten å gi noen innrømmelser. Reformen skulle også behandles uvanlig raskt. Å overholde pakten ville vært politisk selvmord. Zambrano oppfordret endelig til massive demonstrasjoner. Det samme gjorde Morena.

Men det var for sent. Demonstrasjonene ble beskjedne, folk var blitt apatiske. Finanskrisen, en svekket amerikansk økonomi og økende inflasjon, gjorde løftene om billigere bensin, gass og strøm fristende. Regjeringen hadde skjønt det og satte i gang en massiv reklamekampanje overfor et publikum som allerede var bombardert av forbruksmas på nasjonale og amerikanske tv-kanaler.

Men Mexicos venstreside har enda større problemer enn som så, mener Sergio Aguayo, professor ved universitetet Colegio de México: «Til forskjell fra Arbeiderpartiet i Brasil, en samlet og solid institusjon som klarer utnytte de gode resultatene i lokalpolitikken, er de meksikanske venstrepartiene splittede, byråkratiske og ofte korrupte, og ute av stand til å vinne legitimitet. De har heller ikke klart å utnytte karismaen til ledere som López Obrador og Cardenas.»


Nytt parti

Framtiden ser dyster ut for venstresiden. Hvis den ikke klarer å samle seg om å drepe reformen med en folkeavstemning eller klage til høyesterett, noe som er lite sannsynlig, vil Mexico aldri bli det samme igjen.

Venstresiden går uansett ikke samlet inn i kampen. I begynnelsen av januar skilte Morena og «overløperne» i PRD seg for godt. López Obrador anklager partilederne for å være kjøpt og betalt av regjeringen og nekter å gjøre felles sak med PRD i rettsprosessene han vil igangsette.

Alt tyder på at Morena må kjempe alene. 5. februar anmeldte de Peña Nieto for «forræderi mot fedrelandet». Et juristteam vurderer også andre initiativ som kan svekke regjeringen, blant annet å få kongressen til å avsette presidenten eller sivile søksmål for å hindre nye reformer.

Utover denne juridiske geriljakrigen har Morena også en langsiktig strategi, forteller et medlem av Morenas ledelse, som ønsker å være anonym: «Det finnes bare en måte å reversere reformene på: Å ta makten i parlamentet og i regjeringen. Det er innlysende.» For å erobre makten må de danne et nytt parti og få støtte fra en stor sosial bevegelse og folket. Og håpe at makthaverne ikke tyr til valgfusk igjen, som i 2006.

I hele fjor slåss Morena iherdig for å få status som politisk parti, og oppfylte valginstituttets knallharde vilkår i slutten av januar. Men uoffisielt innrømmer lederne at de måtte innkalle til stiftelsesmøter flere ganger for å få deltakerantallet loven krever.

På kort sikt er en valgseier usannsynlig. Som nytt parti har ikke Morena lov til å stille felles kandidater med PRD i parlamentsvalget i 2015. Den splittede venstresiden kan ende opp med å stå ribbet tilbake. Og PRD kan miste sin posisjon som største opposisjonsparti, siden mange medlemmer og velgere nok vil følge López Obrador.

Men et nederlag vil i det minste klargjøre situasjonen og gjøre landskapet i den meksikanske politikken tydelig. Denne lenge forventede splittelsen til venstre kan være det som skal til for at en virkelig alternativ kraft, en motpol til nyliberalismen, skal vokse fram i det latinamerikanske landet som har lidd mest under nyliberalismen.

Oversatt av L.H.T.

Jean-François Boyer er journalist.