Fedrenes synder

Yngre generasjoner rammes av sine fedres konflikter og problemer i Israel og Palestina. Men i de nye generasjonene finnes også håpet om å bryte med fedrenes synder.

Det israelske militæret (IDF) venter sannsynligvis til vi drar før de går til aksjon. Vi er et tjuetall utenlandske gjester i flyktningleiren i Jenin på Vestbredden. Lenger oppe i gata befinner også Hamza Abu al-Haija seg. Han er den yngste sønnen til Hamas-lederen Gamal Abu al-Haij, som fikk ni livstidsdommer etter en terroraksjon som kostet ni israelere livet under den andre intifada. 22 år gamle Hamza har ikke sett sin far siden han var ti år gammel. Ifølge IDF skal Hamza ha fortsatt der hans far slapp. På min rundreise i Palestina og Israel dukker dette temaet stadig opp – at de voksne ødelegger de unges framtid.

Aksjonen var voldsom. Da de kom for å ta ham, skjøt Hamza tilbake, men alt han traff var en hund som ble sendt på ham.1 Da han gikk tom for ammunisjon, flyktet han ut av vinduet. Soldatene skjøt ham først i bena, for så å likvidere ham. Etter at de forsvant bar noen ubevæpnede venner bort liket, før de ble skutt og drept av israelske snikskyttere. Denne vennlige leiren, der folk ropte «velkommen!» da vi vandret rundt et par dager tidligere, blir denne lørdagsmorgenen forandret til en slagmark. Folk kaster stein og brannbomber mot inntrengerne i det palestinskkontrollerte området. Til slutt har femten palestinere skuddskader.

Hvem var egentlig Hamza? Den israelske journalisten Gideon Levy traff ham et par uker tidligere under et besøk i leiren og beskriver ham som en vennlig ung mann.2 Tre måneder tidligere opplevde Hamza at hans ubevæpnede kamerat ble skutt og drept av soldater som trengte seg inn i huset de oppholdt seg i. Selv kom han seg så vidt ut gjennom taket. Da Levy tok farvel hadde Hamza sagt: «Jeg har ikke noe å bekymre meg for».

Grotowski på Vestbredden
Hamza er en av så alt for mange unge sønner som mister livet på Vestbredden. I leiren ser vi dokumentaren Arna’s Children (2004), som med tjue år gamle videoklipp viser hvordan barna vokser opp med drap og militær vold, ofte uten fedre, i hjem som rives ned av israelske bulldosere.

Arna Mer-Khamis var en israelsk menneskerettighetsforkjemper som etablerte The Freedom Theatre i flyktningleiren. Hun plantet drømmer og håp i barna. Alle elsket hennes engasjement, for mange var hun som en mor. Av de ni barna vi følger til de blir unge voksne i filmen, snus håpet om et verdig liv til bitterhet og kamp mot okkupasjonsmakten Israel. Filmen klipper inn barna som 18–19-åringer med våpen i hånd. Halvparten blir drept. En av dem er en guttung vi ser sittende i hjemmet som nettopp er jevnet med jorden. Det er et blikk man ikke glemmer. Femten år senere annonserer han en kommende terroraksjon i Tel Aviv.

Arnas engasjement er ikke nok, barna har det rett og slett for jævlig under okkupasjonen. Filmen er regissert av sønnen hennes, Juliano Mer Khamis, som tok over teatret etter morens død. Selv fikk han heller ikke leve så lenge – som sin mor var han muligens for liberal og pågående for sine omgivelser.

Men for mange i dagens flyktningleir skaper fremdeles The Freedom Theatre et håp om en bedre framtid. Faisal, en skuespiller ved teateret, mener at neste intifada vil bli kulturell. Hans liv i leiren fikk mening gjennom teateret. Skuespillerne inviteres også ut i verden. Snart går turen til Norge, der gruppen skal spille The Island, et stykke som problematiserer skikkelsene Kreon og Antigone fra gresk mytologi, en tragedie som spiller seg ut mellom en far og hans barn.

Skuespillerne forteller at Konstantin Stanislavskijs innlevelsesmetode og Jerzy Grotowskis opplevelsesbaserte uttrykk er blant inspirasjonskildene. Sistnevnte er kjent for å bryte ned avstanden mellom scene og publikum, men også for å hente innsikt fra glemte fysiske ritualer, slike man fremdeles kan finne i Haiti og i Afrika. Grotowski var også inspirasjonskilden for Louis Malles film Min middag med André (1981), der den amerikanske teaterregissøren André Gregory inspirert snakker om slike ritualer og fysiske opplevelser fra sine reiser, og hvordan det gjorde ham levende igjen. Opplevelsene var fra hans liv. Gregory bragte også sin venn Grotowski fram i USA, og hans idé å bryte ned avstanden mellom scene og publikum.

Freedom Theatre spiller også «Playback Theatre». Vi blir bedt om å fortelle om nye opplevelser. Amerikansk-egyptiske Asmaa forteller at hun sist søndag hadde gått mot Da-maskusporten i Jerusalems gamleby, da en folkemengde kom løpende mot henne og skuddene haglet. Asmaa så flere kvinner falle rundt seg. Tre skuespillere simulerer så opplevelsen på scenen foran oss.

Må kjøpe tilbake vannet sitt
I Israel møter vi stadig unge uniformerte israelere som går rundt med fingeren på avtrekkeren. Her går unge kvinner og menn i slutten av tenårene inn i tre–fire års «verneplikt» og aktiv militærtjeneste. Og førti prosent av dem tilbringer årlig en måned i militæret helt de er midt i førtiårene.

Israel er en militærstat med en mentalitet preget av konstant kontroll og våpenbruk. Tidligere forsvarsminister Ehud Barak sa en gang på en våpenmesse at 150 000 israelske husstander henter sin inntekt fra sikkerhets- og militærindustrien. Som dokumentaren The Lab (2013) forteller, doblet våpeneksporten seg i 2009 til over 40 milliarder kroner årlig. Produktene er gjennomgående «testet» på Gaza. I fjor spurte jeg Ehud Barak om det kanskje ikke var så rart at en som blir holdt lenge nede til slutt slår tilbake for å overleve. Da svarte han at det ikke er så lenge siden vi var vikinger, og spurte hvorfor vi skandinaver er så intenst opptatt av Israels okkupasjon.

Turen går videre innover Jordandalen med teaterets Freedom Bus. Her møter vi palestinere som holder fast i sine gamle gjeterområder. De fleste bor nå i telt, etter at familiehusene gang på gang har blitt jevnet med jorden av israelske soldater. De har papirer på at det er deres eiendom, men land konfiskeres av «sikkerhetshensyn». På en lengre gåtur blir vi stoppet av soldater og bedt om å snu. Vi er på vei inn i et såkalt militært område blant de grønne fruktbare engene. Ifølge palestinerne peker de vanligvis direkte med geværene, men ikke mot utlendinger. Diskusjon er nytteløst, fem minutter før vårt ankomststed måtte vi snu og gå tilbake i et par timer. Så fikk bussen motorhavari, etter å ha kjørt rundt på alle de små grusveiene i dalføret mellom teltene. Vi overnatter under åpen himmel, i en halvveis ruin.

Disse såkalte militære øvelsesområdene blir etter hvert til bosettinger, eller «kolonier» som de kaller dem her nede. Det er fruktbare områder ved grensen til Jordan som trenger «militærbeskyttelse». Den ene jordlappen etter den andre blir annektert, omkranset av piggtråd og vakter. Bosetterne borer seg ned til grunnvannet, lager vakre oaser og tørrlegger etter hvert resten av området. Palestinerne må kjøpe tilbake vannet som stjeles under dem, som blir bragt til dem i små tanktilhengere. Mens et par gamle gjetere forteller om vannsituasjonen, kjører en militærbil opp til oss, sitter og stirrer, for så å kjøre videre langs grusveiene. Vi hører stadig skudd i bakgrunnen. På engene ser vi unge israelske soldater løpe brølende rundt med det israelske flagget. Folk fra The Freedom Bus ber oss skynde oss, så vi ikke stanses igjen av soldatene.

Den harde virkeligheten
Mange er blitt drept på Vestbredden de siste årene. Ifølge en ny rapport fra Amnesty blir ikke soldatene straffet for helt unødvendige overgrep.3 I 2011–2013 ble bare én soldat dømt til noen måneders fengsel, uten engang å bli utvist fra militæret. En undersøkelse av 25 drap på palestinere viser at disse overhodet ikke opptrådte livstruende overfor soldatene. Amnesty kaller dette for bevisste likvideringer (også av barn) og krigsforbrytelser. I samme periode ble også minst 261 alvorlig skadet av skarpe skudd (hvorav 67 barn) og mer enn 8000 alvorlig skadet av gummikuler.

Israel er landet med «fedre» som statsministrene Ben Gurion, Yitzhak Rabin, Shimon Peres, Ehud Barak og Benjmamin Netanyahu, alle tilknyttet militæret. Forstår de hva mili-tariseringen gjør med landet? En pressetalsmann fra IDF mener at verden og Amnesty ikke forstår vanskene de israelske soldatene står overfor. Men tusen israelske soldater fra organisasjonen Breaking the Silence har stått fram med vitnesbyrd om noe annet. Unge Avichai Stollar forteller at han fulgte i fotsporene til både sin farfar, far og bror, som valgte militæret. Ikke bare var det forventet av ham, men han oppfattet også militærtjenesten som en del av det å være et godt menneske. Men etter å ha tjenestegjort på Vestbredden, der han arresterte hundrevis av palestinere, oppdaget han at det ikke dreide seg om Israels sikkerhet. Oppgaven var å trakassere palestinerne.

Rundreisen min ender i Tel Aviv. Her viser EPOS/The International Art Film Festival den nye dokumentaren André Gregory: Before and After Dinner, et portrett av André Gregory, laget av hans kone Cindy Kleine. I filmen vender temaet om fedrenes synder opp igjen to ganger:

Gregorys far var en jødisk overløper som beriket seg på Hitlers naziregime. Andrés foreldre reiste stadig på luksusreiser, noe som gjorde at han vokste opp med skiftende guvernanter. Faren, medløperen, visste alltid når det var på tide å reise unna krigen – til Paris, London, USA. Sønnen beskriver sin far som fullstendig følelsesløs. Han følte alltid et ubehag i farens nærvær. I opposisjon til faren, valgte han Grotowski og teateret. Foran kamera bryter Gregory flere ganger sammen og omtaler sin relasjon til sin avdøde far som en belastning.

Gregory vender stadig tilbake til forberedelsene til Ibsens Bygmester Solness (1892) – stykket om den eldre Solness som frykter og undertrykker sine yngre konkurrenter. Ibsens senere teaterstykker handler gjerne om veletablerte menn som har feilet – mislykket kjærlighet, ungdomslengsel og utilfredsstilte liv. Etter å ha kviet seg i 14 år, setter Gregory opp stykket i fire uker for et lite, invitert publikum.

Hva Israel og Palestinas fedre etterlater til de nye generasjonene er enda mer nærværende i en annen film på festivalen: Recycling Medea av greske Asteris Kutulas er basert på Evripides’ tragedie Medeia, om hvordan den greske helten Jason ødelegger sin kone Medeia når han forråder henne for en annen kvinne. Recycling Medea er en koreografert dans til komponisten Mikis Theodorakis’ musikk på en scene i Athen. Dansen kryssklippes med gata utenfor, der ungdommer protesterer mot at eliten ruinerer landets framtid. Politistyrker går løs på demonstrantene.

Medeia føler seg terrorisert av Jasons eneveldige makt, og velger som eneste utvei å drepe det hun elsker høyest, sine barn, men også ektemannen og hans nye kone. Hun fortrenger alt og husker ikke hva hun gjorde. Regissøren legger inn noen tekstbrokker: «Ingen framtid. Landet dreper sine egne barn. […] Ingen framtid. Landet dør.»

Medeia dreper de unge uskyldige når hennes egen verden er ødelagt. Når livet ikke er til å holde ut, slik det er for mange palestinere, begås uhyrlige handlinger. Men hvem er egentlig terrorist? I filmen sier Theodorakis at han var motstandsmann under andre verdenskrig, i borgerkrigen som fulgte, og senere mot militærjuntaen: «Morderne kalte meg terrorist, noe jeg er stolt av!». Filmen viser til slutt en fjortenåring som leser Anne Franks dagboksnotat: «Idealer, drømmer og lyse forventninger våkner i oss gang på gang, og hver gang blir de trampet i stykker av den harde virkelighet.»4 En ny generasjon

Motstandsfenomenet shministim5 har igjen dukket opp i Tel Aviv. Unge israelere nekter å gå inn i militæret. De ser ingen militær løsning på Israel-Palestina-konflikten. I et brev til statsminister Netanyahu sier militærnekterne at deres kamp for menneskerettigheter er en handling for å bevare Israels demokratiske karakter. På 70-tallet sendte shministim protestbrev til «landsmoderen» Golda Meir. I 2008 sendte en annen stor gruppe et manifest til forsvarsminister Ehud Barak. Blant dem var Omer Goldman, som gikk imot sin egen far, Naftali Granot, Mossads nestleder.

Den unge israeleren Bar Levy fra vårens nye shministim forteller at han har sett hvordan Israel behandler palestinere på Vestbredden. Han motsetter seg militærets krigsforbrytelser. Shministim nekter å underkaste seg et maskulint og militaristisk ideal, nekter å la makt gå foran rett.

I Tel Aviv møter jeg en representant for en ny generasjon politikere: Knesset-medlem og sentral leder under de sosiale protestene i 2010, Stav Shaffir. Hun refset nylig det israelske statsbudsjettet for å skjule nærmere en halv milliard kroner i overføringer til okkupasjonene på Vestbredden. Som medlem av finanskomiteen krever hun full transparens i regjeringens og parlamentets handlinger. Med seg har hun hundre frivillige unge hjelpere, som representerer et nytt håp i Israel. Om hennes parti, dagens Arbeiderparti kommer til makten, vil første sak være å løse konflikten med okkupasjonen, forsikrer hun.

© norske LMD. truls@lmd.no