Tropisk tørke i São Paulo

Avskogingen i Amazonas truer vannforsyningen. I São Paulo kobles vannforsyningen ut flere ganger om dagen, mens innbyggerne samler regnvann og sparer på vaskevannet.

På en fasjonabel restaurant i sentrum av São Paulo, Brasils økonomiske hovedstad, presenterer vinkelneren en flaske vin forsiktig som om det var et spedbarn, før han serverer vinen i plastkrus. I de skinnende rene toalettene er vannlåsen på vasken fjernet og vannet renner rett i en balje. Over toalettskålen henger det en lapp: «Kjære gjest, vennligst bruk det oppsamlede vannet til å skylle ned.» I flere måneder har byen med de mange superlativer – landets største, rikeste, med flest biler – også vært byen for de underligste syn. For det nærmer seg akutt vannmangel i storbyen som det siste tiåret har hatt en enorm økonomisk vekst.

Høyresiden har styrt delstaten São Paulo og dens 41 millioner innbyggere i 24 år. Da den siste debatten gikk på tv før guvernørvalget i oktober i fjor, var vannreservene allerede faretruende lave. I debatten var Geraldo Alckmin fra høyrepartiet PSDB kategorisk: «São Paulo mangler ikke og kommer ikke til å mangle vann.» Han vant valget, men sitatet har siden gått sin seiersgang i sosiale medier.

«I begynnelsen, i august i fjor, ble vannet bare koblet ut om kvelden, nå kutter de det midt på dagen,» sier restaurantsjefen og viser meg kannene på kjøkkenet som de fyller når det er vann i kranene. Reservetankene på taket dekker ikke etablissementets behov og kveldens oppvask står stablet opp til neste morgen. Maten lages med vann fra innkjøpte ballonger. Vannknappheten gir også utslag i prisene på menyen. Og situasjonen ser ikke ut til å bli bedre: en stund vurderte Sabesp, det halvstatlige selskapet som har ansvaret for vann og renovasjon i São Paulo,1 å begrense vannforsyningen i enkelte bydeler til to dager i uka. De ansatte er bekymret. Selskapet lekker bare litt informasjon i ny og ne. Etter betydelig folkelig press opplyser Sabesp nå på nettsidene sine om når vannet kobles ut i de enkelte områdene, men ofte stemmer ikke informasjonen. Sabesp uttaler seg heller ikke til pressen lenger.


Vannkanoner

Etter visningen av André Vilela d’Elias dokumentar A lei da agua («Vannets lov», 2014) i slutten av januar er det ingen som reiser seg og går. Kinosalen er stappfull hver gang filmen står på programmet, men i dag venter alle på debatten med Ana Paula Fracalanza, forsker ved universitetet i São Paulo og spesialist på vannforvaltning. Maria Caçares er kommet for å stille et spørsmål. Hos henne kobles vannet ut før hun kommer hjem fra arbeid. Og det kommer ikke tilbake før klokka ti om morgenen, etter at hun har dratt hjemmefra. Heldigvis fyller noen eldre beboere i boligblokka bøttene for de som er på jobb. «Vet du hva de vil gjøre?» spør hun. «Har de en plan B for de neste månedene?» Alle snur seg mot forskeren: «Nei, jeg vet ikke mer enn dere, jeg vet ikke om de har noen plan B, C eller D. Det eneste jeg vet, er at det verste ligger foran oss.»

Alle kjenner regjeringens plan A: å bruke 2,4 milliarder kroner på å kanalisere vann fra elva Paraíba, som allerede gir drikkevann til nabodelstaten Rio de Janeiro. Men prosjektet – som vil ta vannreserver fra Rio – kommer til å ta 18 måneder, i beste fall.

Regnet fra Amazonas og Andesfjellene er avgjørende for 70 prosent av verdiskapingen.»

«Vi har mistet mye tid på grunn av valget. Hadde regjeringen sagt for et år siden at vi måtte spare på vannet, ville befolkningen ha skjønt det,» sier Marcelo Cardoso fra Vannalliansen, en miljøkoalisjon dannet etter krisen. Det har allerede vært opptøyer i den lille byen Itu, i oktober i fjor: Etter at innbyggerne mistet vannet, stormet de offentlige bygninger. Tankbilene fra delstatsmyndighetene måtte ha politieskorte. Demonstrantene var slett ikke fanatikere, men «gode» borgere, mange var middelklassekvinner. «Vann er viktig for folks verdighet,» forklarer Cardoso. «Når du ikke lenger kan vaske deg, gå på do eller stelle barna, får du panikk.»

Ifølge en rapport fra São Paulos etterretningstjeneste, som er lekket til den brasilianske utgaven av El País,2 kan regionen oppleve like store demonstrasjoner som etter prisøkningen på kollektivtransport i juni 2013. Militærnettavisen Defesanet slår fast at vannkrisen forklarer hvorfor São Paulos etterretningstjeneste var på «kurs» hos Special Weapons and Tactics (SWAT) i USA i november.3 Ironisk nok mottok São Paulo i mars 14 kjøretøy med vannkanoner.4 Tør de bruke disse mot demonstranter som krever vann?


29 prosent skadet

Det skorter ikke på forslag til bedre bruk av vannressursene: mer økologisk landbruk, rensing av elva Tietê, som er blitt en åpen kloakk som renner gjennom São Paulo, reparasjon av lekkasjer i vannettet (anslått til 25 prosent) og oppsamling av regnvann. Men ingen av initiativene har fått oppmerksomhet fra myndighetene.

Forklaringen på krisen befinner seg lenger nord, i Amazonas, hvor regnskog må vike plassen for soya og kveg. Brasil har havnet i et blindspor: Landbruket, bærebjelken i handelsbalansen, står for nesten 70 prosent av vannforbruket. Eksporten av landbruksvarer sender alene 112 000 milliarder liter ferskvann ut av landet hvert år.5 Og landbruket er avhengig av rikelige nedbørsmengder som avskogingen setter i stadig større fare.

Skogen holder ikke bare på vann og jord, men gjennom fordamping fra jordsmonnet og plantene sender den også en betydelig mengde damp tilbake til atmosfæren. Forskere mener at Amazonas-bassenget slipper ut damp tilsvarende 20 000 milliarder liter vann hver dag. Denne fuktigheten danner skyer og «dampelver» i lufta.

«Vindene fra havet tar opp i seg den kontinuerlige dampen som er vanlig i Amazonas og som er innesperret i vest av Andesfjellene. Slik sendes vannet tilbake til hele den sørlige delen av kontinentet,» forklarer klimaeksperten Antonio Donata Nobre som i en nylig utgivelse har sammenfattet to hundre vitenskapelige rapporter om Amazonas.6 Økosystemet i Amazonas og Andesfjellene gjør Latin-Amerika mindre utsatt for tørke enn resten av verden på samme breddegrad (som ørkenene i Namibia og Australia). Regnet dette økosystemet skaper, er avgjørende for 70 prosent av regionens verdiskaping.

«Vi har fjernet nesten 90 prosent av atlanterhavsskogen på østkysten, men uten store konsekvenser fordi Amazonas har gitt tilstrekkelig fuktighet,» forteller Donato Nobre. «I dag er 18 prosent av Amazonas avskoget og 29 prosent er degradert.7 Vi har ikke kunnet si med sikkerhet når vi kom til å oppleve konsekvensene av denne katastrofen, men vi har advart om den i over ti år.»


Flere delstater i krise

Ifølge de nyeste overslagene er 762 979 kvadratkilometer skog – et areal dobbelt så stort som Norge – ødelagt de siste førti årene. I 2004 alene forsvant 27 772 kvadratkilometer. Den årlige avskogingen var nede på 4571 kvadratkilometer i 2012, men det er nok bare kortvarig. I 2011 endret regjeringen skogloven etter press fra «ruralistene» i parlamentet som forsvarer interessene til landbruksindustrien. Den nye loven begrenser verneområdene kraftig og annullerte alle rettssaker knyttet til avskogingen, som dermed kan fortsette ufortrødent.

Regnmangelen gir også strømmangel i et land der 75 prosent av kraftproduksjonen er basert på vannkraft. Gruve- og energiminister Eduardo Braga har bekreftet at regjeringen vil bygge en demning i elva Tapajos i Amazonas, mens Belo Monte-demningen i elva Xingu ennå ikke er i drift.

Vil tørken i São Paulo gi økt bevissthet om nødvendigheten av å verne Amazonas? For øyeblikket konsentrerer den føderale regjeringen seg om å finansiere plan A for São Paulo. Den må også håndtere problemene i andre delstater i krise, som Rio de Janeiro og Minas Gérais. For ikke å snakke om hjelpen bøndene krever for å takle tørken og skatteinsentivene industrien forlanger for å kjøpe utstyr som bruker mindre vann. Den føderale staten er tatt på senga og må forsøke å slukke brannene som truer hele huset. Men i tillegg til vann, mangler den penger.


«Gud er brasiliansk»

I den enorme favelaen Brasilândia, en time med buss nord for São Paulo, er innbyggerne allerede fullt klar over problemene som kommer. Nederst i slummen kuttes vannforsyningen som i resten av byen, men jo lenger opp man kommer i virvaret av gater, jo dårligere er vanntilgangen. En bestemor som samler opp vannet fra vaskemaskinen sin, sier: «Med dette vasker jeg hele huset.» Hun blir forbauset over å høre at avisen Folha de São Paulo samme dag har trykket en pedagogisk illustrasjon om måter å spare vann på: samle vannet fra vaskemaskinen, bruke bøtte i dusjen, stenge kranen mens man pusser tennene. «De der nede også? Da er det virkelig alvorlig,» sier hun.

Fra det flate taket hennes ser jeg mange dunker på takene til naboene. «Når det kommer en liten regnskur, strekker vi ut presenningene og plasserer bøtter i hjørnene,» forteller den eldste sønnen hennes. Teknikken fungerer bra, men i et tropisk land som Brasil har den forutsigbare konsekvenser. Ifølge byens helsemyndigheter var det flere tilfeller av tropefeber nå i januar enn i samme måned i fjor.8Vannkrisen har ulike følger. En av de mest spektakulære kan man se i reservoarene til Cantareira, et av verdens største kanaliseringssystemer. Den digre kunstige innsjøen ligner nå et trøstesløst dagbrudd. Jorda sprekker opp i solsteiken. Kun åtte prosent er igjen av den opprinnelige vannstanden. «Ingen kan fortelle oss hvor lang tid det vil ta å komme tilbake på nivået fra før krisen, men det vil uansett ta flere år. Ettersom jorda ligger åpent i dagen, trenger vannet ned i den når det regner og øker ikke vannstanden,» sier Francisco de Araújo fra miljøavdelingen i byen Bragança Paulista. Ikke en båt er å se i de fem marinaene som normalt er fulle om sommeren. «Alle kundene våre har sendt båtene sine til kysten og jeg tror ikke at de kommer tilbake,» sier Sydney José Trinidad, eier av en av småbåthavnene.

Ryktene vil ha det til at de rikeste, etter å ha flyttet båtene sine, allerede vurderer å flytte fra São Paulo. Men gruve- og energiministeren er ikke bekymret: «Gud er brasiliansk. Han vil gi oss regn.»

Oversatt av L.H.T.

Anne Vigna er journalist, i Brasil for Le Monde diplomatique.