Det har ikke vært lett å forstå Donald Trumps utenrikspolitikk. Ulik andre påtroppende presidenter har han ikke kommet med detaljerte intensjonserklæringer om sin foretrukne politikk eller gitt lange taler. Alt vi har å gå ut fra er noen intervjuer, valgkamputsagn og hans regjeringsutnevnelser. Mange mener dette gjenspeiler en ukyndig og usammenhengende innstilling til utenrikspolitikken, i stor grad hentet fra nyhetsoverskrifter og hans erfaring som globetrottende forretningsmann. Men ser vi nærmere får vi øye på et mønster. Trump har et klart syn på verden og USAs plass i den – og til en viss grad stemmer hans oppfatninger mer overens med verdens realiteter enn synspunktene til de anerkjente kommentatorene og politikerne i Washington.
Alle som tilbringer litt tid i USAs hovedstad begynner å se verden på en viss måte. Dette er et univers av konsentriske sirkler som går ut fra Det hvite hus, med Canada, Storbritannia og de andre engelsktalende allierte i den første ringen; resten av NATO pluss Japan, Sør-Korea og Israel i den andre; langvarige økonomiske og militære partnere som Taiwan, Filippinene og Saudi-Arabia i den tredje. Utenfor dette nettet av avhengighetsforhold finner vi USAs rivaler og motstandere: Russland, Kina, Iran og Nord-Korea. I tiår har USAs utenrikspolitikk dreid seg om å styrke båndene med og mellom de USA-vennlige landene og å forsøke å svekke og isolere de på utsiden. Til tider har dette betydd å gå til krig for å beskytte landene ytterst i alliansenettverket og unngå at de indre kretsene blir utsatt for fare. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
