Norges mest internasjonale avis

USA /

Verden slik Trump ser den


Amerika kommer først og alle andre er en ressurs eller en hindring i den påtroppende presidentens verdenssyn. Europa vil få mindre oppmerksomhet enn Russland og Kina, som kreves for å holde Nord-Korea i sjakk.
Av

Det har ikke vært lett å forstå Donald Trumps utenrikspolitikk. Ulik andre påtroppende presidenter har han ikke kommet med detaljerte intensjonserklæringer om sin foretrukne politikk eller gitt lange taler. Alt vi har å gå ut fra er noen intervjuer, valgkamputsagn og hans regjeringsutnevnelser. Mange mener dette gjenspeiler en ukyndig og usammenhengende innstilling til utenrikspolitikken, i stor grad hentet fra nyhetsoverskrifter og hans erfaring som globetrottende forretningsmann. Men ser vi nærmere får vi øye på et mønster. Trump har et klart syn på verden og USAs plass i den – og til en viss grad stemmer hans oppfatninger mer overens med verdens realiteter enn synspunktene til de anerkjente kommentatorene og politikerne i Washington.

Alle som tilbringer litt tid i USAs hovedstad begynner å se verden på en viss måte. Dette er et univers av konsentriske sirkler som går ut fra Det hvite hus, med Canada, Storbritannia og de andre engelsktalende allierte i den første ringen; resten av NATO pluss Japan, Sør-Korea og Israel i den andre; langvarige økonomiske og militære partnere som Taiwan, Filippinene og Saudi-Arabia i den tredje. Utenfor dette nettet av avhengighetsforhold finner vi USAs rivaler og motstandere: Russland, Kina, Iran og Nord-Korea. I tiår har USAs utenrikspolitikk dreid seg om å styrke båndene med og mellom de USA-vennlige landene og å forsøke å svekke og isolere de på utsiden. Til tider har dette betydd å gå til krig for å beskytte landene ytterst i alliansenettverket og unngå at de indre kretsene blir utsatt for fare.

 

Muskelfleksing og raske angrep

Trump har ikke tilbrakt mye tid i hovedstaden og deler ikke det Washington-sentriske synet til de fleste av USAs beslutningstakere. Han er en forretningsmann fra New York med interesser verden over, fullstendig atskilt fra enhver strukturell forståelse av allierte, venner og fiender. Her er han svært lik Rex W. Tillerson, ExxonMobil-direktøren han har utpekt til utenriksminister. Begge ser verden som en stor kompetitiv jungel, med muligheter og farer overalt, uavhengig av de ulike regjeringenes antatte lojalitet eller fiendtlighet til USA.

I verden slik Donald Trump ser den er ikke USA kjernen i en storfamilie av avhengige stater som USA må beskytte, men et av mange maktsentre som konkurrerer intenst om velstand og forsprang på et globalt sjakkbrett. Målet for USAs utenrikspolitikk dermed er først og fremst å fremme USAs interesser, og å forstyrre planene til de som søker fordeler på USAs bekostning.

I disse kompetitive omgivelsene, hvor hver regjering bare vil bli målt etter hva den kan gjøre for å fremme USAs interesser eller hindre dem, vil Trump bruke alle verktøy han har til rådighet for å belønne partnere og straffe motstandere. De samarbeidsvillige kan forvente statsbesøk til Det hvite hus, gunstige handelsavtaler og fritak for menneskerettskritikk. De uvillige vil bli møtt med høye tollsatser og diplomatisk isolasjon, eller militæraksjoner i tilfeller av ekstrem provokasjon. Hvilken form slike aksjoner vil anta er usikkert, siden Trump har sagt lite om det, men de vil sannsynligvis bli voldsomme og demonstrative – for eksempel luft- og rakettangrep mot sentrale mål.

 

«Den verste avtalen i historien»

For å sikre at Washington er i stand til å levere på begge sider av ligningen har Trump samlet et lederteam bestående av folk som vet å belønne samarbeidsvillige partnere med lukrative avtaler (Tillerson som utenriksminister), og folk som har erfaring med å bruke makt mot nasjonens fiender (general Michael T. Flynn som nasjonal sikkerhetsrådgiver og general James N. Mattis som forsvarsminister). Og for å forsikre seg om at generalene hans vil være i en overlegen posisjon hvis og når militæralternativet er påkrevd, har han lovet en massiv ekspansjon av de væpnede styrkene – og spesielt marinen, som passer best for muskelfleksing og raske angrep.1 Se «Transcript of Donald trump’s speech on national security in Philadelphia», The Hill, 7. september 2016, www.thehill.com.

Hvordan vil alt dette utspille seg i bestemte regioner og land? La oss først se på Midtøsten og krigen mot den såkalte Islamske stat (IS). Helt fra begynnelsen av har Trump gjort det klart at hans fremste mål utenfor grensene er å «ødelegge IS» og knuse andre manifestasjoner av «radikal islamsk terrorisme». 7. september i fjor erklærte han i Philadelphia: «Umiddelbart etter at jeg tiltrer […] vil jeg be generalene mine legge fram en plan innen 30 dager for å beseire og ødelegge IS.»2 Se over.

USAs krig mot IS er mer en innenrikssak enn utenrikspolitikk: Trumps vilje til å knuse organisasjonen henger mest sammen med hans tilhengeres frykt for dens internasjonale rekkevidde og deres hat mot militant islam. Kampen mot IS vil ikke bli halvhjertet: Alt verktøy militæret har til rådighet vil bli brukt i en nådeløs utryddelseskampanje, og hvis familiemedlemmer og andre sivile med forbindelse til IS fanges i malstrømmen, så får det bli sånn.

Men selv om kampanjen mot IS i stor grad vil bli overlatt til militæret reiser den noen betydelige utenrikspolitiske spørsmål. For det første hvem Trump vil invitere med i den endelige kampen mot IS. Her er Trumps utsagn om Vladimir Putin som en mulig alliert talende. «Ville det ikke vært fint hvis vi fant sammen med Russland og banket livskiten ut av IS?» sa han på et folkemøte i North Carolina i juli.3 «Donald Trump would consider alliance with Vladimir Putin’s Russia against ISIS», Reuters, 25. juli 2016. Trump har også hintet mot et mulig samarbeid med Bashar al-Assad i Syria. «Jeg liker ikke Assad i det hele tatt, men Assad dreper IS,» sa han i den andre debatten med Hillary Clinton 9. oktober. Disse landenes ledere vil, selvsagt, forvente noe i retur – Russland vil kreve anerkjennelse av annekteringen av Krim og oppheving av de internasjonale sanksjonene, og Assad slutt på all støtte til opprørerne.

Trump vil også søke overenskomster med andre større aktører i regionen. Vi kan forvente en tidlig avtale med Tyrkias Recep Tayyip Erdogan der tyrkerne vil legge press på IS i bytte mot redusert amerikansk støtte til de kurdiske militsene i Nord-Syria – selv om disse har vist seg å være den mest effektive styrken på bakken i kampen mot IS. Erdogan var blant de første utenlandske lederne som gratulerte Trump etter valgseieren, og de to har etter sigende snakket om å utvide samarbeidet mot terror. Det er også mulig at Trump vil gå med på å utlevere den selveksilerte tyrkiske religiøse lederen Fethullah Gülen, som tyrkiske myndigheter mener sto bak det mislykkede kuppet i juli.4 «Trump, Turkey’s Erdogan discuss boosting ties, fighting terrorism: sources», Reuters, 9. november 2016.

USAs forhold til Saudi-Arabia kan bli skadelidende med en opptrapping av USAs offensiv mot IS. Organisasjonens lederskap består, i likhet med det saudiske, hovedsakelig av sunnimuslimer – og mange av de som vil rammes av opptrappede amerikanske luftangrep mot IS-stillinger vil sannsynligvis være sivile sunnimuslimer. Og mange av styrkene som kjemper mot IS på bakken består av sjiamuslimer – som de iranskstøttede militsene i Irak og alavittene og deres allierte i Syria. Hvis disse militsene seirer og Assad blir sittende med makten vil det i Saudi-Arabia oppfattes som en seier for Iran, Saudi-Arabias erkefiende i kampen om innflytelse i Persiabukta. Det kan bli vanskelig å reparere USAs anstrengte forhold til regimet i Riyadh, spesielt med tanke på Trumps insistering på at Saudi-Arabia må betale dyrt for beskyttelsen han hevder landet får fra USA.

Ved første øyekast har iranerne mye å frykte fra Trumps inntog i Det hvite hus. Gjennom hele valgkampen kalte han atomavtalen med Iran «den verste avtalen i historien» og lovet å oppheve den så snart han tiltrådte. Flynn, Trumps utpekte nasjonale sikkerhetsrådgiver, er en uttalt motstander av Iran og kan forventes å presse Trump til å holde løftet sitt.5 Se Matthew Rosenberg, Mark Mazzetti and Eric Schmitt, «In Trump’s security pick, Michael Flynn, ‘sharp elbows’ and no dissent», New York Times, 3. desember 2016. Men prioriteringen av IS kan trumfe ønsket om å isolere Iran. Trump kan se en fordel i en stilltiende overenskomst med Iran om å bekjempe IS nå og utsette andre saker.

 

Bekymret Putin

Om noe vil endre seg i Trump-administrasjonens første dager er det USAs forhold til Russland. Trump har mange ganger gitt uttrykk for at han beundrer Putin og har tilbudt å møte ham for å bedre forholdet mellom de to landene. Etter at Putin snakket med den påtroppende presidenten på telefon, sendte Kreml ut en pressemelding som indikerte at de to lederne hadde blitt enige om «å normalisere forholdet og søke konstruktivt samarbeid på så mange saksfelt som mulig».6 Neil MacFarquhar, «Putin and Trump talk on phone and agree to improve ties, Kremlin says», New York Times, 14. november 2016. Mange observatører tror også at han valgte Tillerson som utenriksminister delvis på grunn av hans lange bånd til Kreml på energifeltet, smidd gjennom komplekse fellesforetak mellom Exxon og russiske selskaper i Arktis og på Sakhlin-øyene.

Men det vil være forkjært for Putin å anta at en opptining av forholdet til USA vil være varig. Trump har gjort det svært klart at hans fremste interesse er å fremme USAs interesser, og at det ikke vil tillate noen overenskomst som kan fortolkes som å gi opp USAs dominerende stilling på det globale sjakkbrettet. På hvilket punkt russiske handlinger i Øst-Europa kan teste dette standpunktet er vanskelig å forutse, men Trump vil ikke la USA bli stemplet som ubesluttsom eller veik. Fordekt russisk innblanding på Baltikum eller Balkan vil kanskje ikke vekke hans sinne, men et åpenlyst angrep på en amerikansk alliert – i omstendigheter hvor USAs stolthet og troverdighet anses å stå på spill – vil utvilsomt føre til en kraftig reaksjon.

Putin bør også bekymre seg for Trumps intensjon om å styrke det amerikanske militæret. Selv om mange av hans forslag, som en større utvidelse av marinen, synes rettet mot Kina, vil Russland føle seg ukomfortabel med flere av dem. Blant annet Trumps ønske om å modernisere USAs langdistansebombefly og anskaffe «avanserte rakettforsvarssystemer». Selv om disse initiativene først og fremst er myntet på Kina, vil de bli nokså urovekkende for Russland gitt landets store tro på sitt atomvåpenarsenal som avskrekkende for vestlige aksjoner. Putin uttrykte selv bekymring for disse planene i sin årlige tale til nasjonen 1. desember: «Jeg vil understreke at forsøk på å bryte den strategiske balansen er ekstremt farlige og kan lede til en global katastrofe.»7 Andrew Higgins, «A Subdued Vladimir Putin calls for ‘mutually beneficial’ ties with US», New York Times, 1. desember 2016.

 

Kinesisk løfte

Gjennom hele valgkampen kritiserte Trump Kina for å bruke urettferdige handelspraksiser overfor USA og for å trosse Obama med sin frekke basebygging i Sør-Kinahavet. «Kina leker med oss […] når de bygger i Sør-Kinahavet,» sa han til New York Times 26. mars. «De har ingen respekt for landet vårt og ingen respekt for presidenten vår.»

Trump forutser et mer anstrengt forhold til myndighetene i Beijing og forsøker å slå tilbake mot det han ser som Kinas utbyttende og respektløse holdning til USA. Vil dette lede til et tvers igjennom fiendtlig forhold, eller også en militær konflikt? På spørsmål om han ville bruke makt for å fjerne kineserne fra basene sine i Sør-Kinahavet svarte Trump: «Kanskje […] men vi har stor økonomisk makt over Kina […] handelsmakt.» Uten å gå mer i detalj antydet han at han foretrekker å bruke toll og andre handelsmekanismer for å endre Kinas oppførsel.

Trumps telefonsamtale med Taiwans president, Tsai Ing-wen, 1. desember – den første kjente samtalen mellom en amerikansk president eller påtroppende president med en taiwansk leder siden USA brøt de diplomatiske relasjonene med øya i 1979 – kan ses på samme vis, som en advarsel om tøffere tiltak hvis Kina ikke gir etter for amerikanske preferanser. Det som ikke er sagt, men tydelig forstått av kinesiske ledere, er utsiktene til ytterligere sjokk: Anerkjennelse av Taiwan, for eksempel, eller militærangrep mot kinesiske installasjoner i Sør-Kinahavet.

Trump forstår uansett at han på visse nøkkelområder må få kinesisk hjelp. Dette gjelder særlig trusselen fra Nord-Korea – en av de mest presserende nasjonale sikkerhetssakene han vil få i fanget når han flytter inn i Det hvite hus. Selv om Nord-Korea er avskåret fra det meste av verden har landet tydeligvis klart å utvide sitt atomarsenal og utviklet langdistanseraketter som kan nå Japan eller amerikanske territorier i Stillehavet. Kineserne synes å frykte at regimet skal kollapse, noe som kan føre til både en flom av desperate flyktninger inn i Nord-Kina og et forent Korea under amerikansk innflytelse. Derfor har Kina gitt Nord-Korea mye materiell støtte.

Trump innser at hvis han skal tvinge Nord-Korea til å gi opp sitt atomprogram, trenger han et kinesisk løfte om å redusere handelen med Nord-Korea. «Kina burde løse det problemet for oss,» sa han i den første debatten med Clinton. Men dette vil, åpenbart, innebære komplekse forhandlinger med Beijing, som nødvendigvis vil kreve motytelser. Samtidig som han forventer at Kina vil gi etter på felt som er viktige for ham, som handel, forstår han fullt ut at han trenger Kinas samarbeid på andre områder, og vil måtte forberede seg på å gjøre egne innrømmelser.

 

Det globale sjakkbrettet

Det er i Trumps sannsynlige tilnærming til Europa og NATO at forskjellen mellom hans overbevisninger og forgjengernes vil bli tydeligst. Mens alle tidligere amerikanske presidenter har sett NATO som hjørnesteinen i USAs sikkerhetspolitikk og Europa som en skanse for den liberale verdensorden, har Trump ingen slike overbevisninger. For ham har atlanterhavsalliansen vært fraværende i vår tids største konflikt – kampen mot radikal islamsk terrorisme. Og Europa som kollektiv størrelse mangler beslutningsevne til å fremme amerikanske interesser, og fortjener dermed mindre oppmerksomhet enn andre mektigere stormakter, som Russland og Kina.

I en telefonsamtale med Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, i november gjentok Trump sin tro på forsvarsalliansens «vedvarende viktighet». Men siden har han ikke gitt noen forsikring om sitt engasjement og ingen av hans militære utnevnelser antyder en vektlegging av Europa. Hans interesse for NATO synes å koke ned til to enkle saker: medlemmene må betale mer for fellesforsvaret og NATO må delta mer helhjertet i kampen mot IS. Alle andre større saker, som forsvar av «østflanken» mot et potensielt russisk angrep, har han vist liten interesse for – selv om, som påpekt, han er nødt til å reagere kraftig på alle russiske handlinger som kan ramme USAs ære og besluttsomhet.

Europa er nå et sekundært felt på det globale sjakkbrettet. Med mindre det sammenfaller med sentrale amerikanske interesser, vil Trump sannsynligvis ignorere Europa. Og det stemmer, åpenbart, overens med det større mønsteret i Trumps utenrikspolitikk: Amerika kommer først, alle andre saker bare i den grad de er en ressurs eller hindring for å nå USAs fundamentale målsetninger.

Oversatt av redaksjonen

Michael T. Klare er professor i fred- og sikkerhetsstudier ved Hampshire College (Massachusetts).

Fotnoter   [ + ]

Siste fra USA

Lex americana

Europeiske selskaper har de siste årene betalt over 40 milliarder dollar i

Amerikansk avsporing

Intelligensrasismen i de amerikanske mediene og Demokratenes partielite legger

Det amerikanske unntaket

Donald Trump har fremmedgjort mange kvinnelige velgere, mens Clinton forsøker å framstille

prov

0 kr 0
Gå til Toppen