Sekker med radioaktivt avfall i Tomioka, ti kilometer fra kraftverket i Fukushima. Foto: FRANCK ROBICHON , epa / ntb scanpix.

Bagatellisering av en katastrofe

Japan er fremdeles preget av katastrofene i mars 2011. Men myndighetene bagatelliserer helsekonsekvensene av katastrofen og vil tvinge innbyggerne tilbake til et øde område hvor det er flere arbeidere enn beboere.

Tavlen foran skolepultene er fortsatt dekket av tegn, tall og tegninger. Ingenting synes å ha rørt seg siden 11. mars 2011 klokken 14.46. Et par inntørkede svamper har gått i oppløsning på kritthyllen. Ironien i scenen er brutal, for utenfor det som var barneskolen i Arahama, ble alt feid vekk av vannmassene for sju år siden. Sett fra skolens takterrasse er bydelen Wakabayashi forvandlet til en sandhaug, som en strøm av gravemaskiner og lastebiler rører rundt i. Det er vanskelig å forestille seg at skolen var omgitt av 800 hus og 2200 innbyggere. Havet er sju hundre meter unna. En dike er under bygging, mens en motorvei hevet seks meter over bakken beveger seg innover i landet. Mellom de to byggeplassene er det ingenting å feste blikket på, bortsett fra en liten kirkegård der gravstøttene ligger strødd som mikado-pinner.

Ødeleggelsen etter tsunamien i prefekturet Fukushima, 30. april 2011. Foto: OBJM, Shutterstock.

Jeg er i regionen Tohoku nordøst på Honshu, den største øya i det japanske arkipelet. Millionbyen Sendai er administrasjonssentrum i prefekturet Miyagi, som grenser til Fukushima-prefekturet i sør og Stillehavet i øst. Tsunamien 11. mars 2011 ble utløst av et kraftig jordskjelv 120 kilometer utenfor Sendai.

«Tjue meter høye flodbølger raste mot kysten med en fart på 600–900 kilometer i timen. Bare skolen fra 1873 sto imot! 320 elever, ansatte og naboer søkte tilflukt her til de ble hentet ut med helikopter,» forteller en frivillig som viser meg rundt. «Myndighetene ville først rive skolen, men bestemte seg senere for å bevare den. Vårt prefektur ble hardest rammet. Tolv tusen mennesker omkom. De fleste av de 930 ofrene i Sendai bodde i Wakabayashi.»

I etasjene under ser vi bilder av klasserom knust av biler som nå ligger fanget i en haug av jord, søppel og metall. «Alt er blitt liggende som det var. Vi har bare forsterket bygget for å kunne åpne det for publikum i fjor vår. Siden har vi hatt rundt tusen besøkende hver dag fra hele Japan.»

 

Flere arbeidere enn innbyggere

Kommunen har definert bydelen som en risikosone med byggeforbud. De overlevende bor i midlertidige hjem lenger inne i landet. Katastrofen utspant seg i tre faser: først jordskjelvet, så tsunamien og til slutt atomulykken. Av de 450 000 innbyggerne som måtte forlate hjemmene sine, flyktet 160 000 fra den radioaktive strålingen etter eksplosjonen ved kraftverket Fukushima-Daiichi (se kart). I dag kan man bare ane omfanget av katastrofen i de gigantiske byggearbeidene langs den fem hundre kilometer lange kystlinjen, som noen steder har ødeleggelser hele tretti kilometer fra havet. Overalt rydder og graver mange tusen anleggsmaskiner.

Plutselig katastrofe, varige ødeleggelser

90 kilometer nordøst for Sendai ligger kystbyen Minamisanriku som før ulykken hadde 17 000 innbyggere. Nesten 70 prosent av byen ble ødelagt, og gravemaskinene har nå forvandlet den til store jordhauger. På disse terrassene av rester og fjell har det dukket opp noen små trehus – et postkontor, en frisørsalong, en sushisjappe og et konditori med danderte kaker i utstillingsvinduet. En anleggsarbeider ser på meg. Den tidligere fiskeren forteller at dette arbeidet er det eneste som er igjen: «Vi bygger opp igjen, men vi vet ikke helt for hvem. Mange vil ikke vende tilbake hit, hvor de mistet alt. På sju år har de yngste skapt seg nye liv, ofte langt herfra. Jeg har vært heldig, jeg har fortsatt familien min. Vi bor hos broren min hundre kilometer unna. Og så har jeg denne jobben. Om jeg vil bli fisker igjen? Det er ikke mange som vil spise fisken vår lenger, selv om radioaktiviteten i den er innenfor de tillatte grenseverdiene.»

I alle småbyene langs kysten – Kesen­numa, Rikuzen­takata, Ofunato, Kamaishi – tæres folk av bekymringer. På en høyde over Kamaishi troner en 48 meter høy statue av Kannon, medfølelsens gudinne. Utsikten er spektakulær fra toppen av statuen. Anleggsmaskinene er i full gang med å gjenoppbygge bølgevernet som ble innviet litt før tsunamien: tre demningsvegger med en lengde på 990, 670 og 330 meter forankret på mer enn 63 meters dyp. Veggene ble fullstendig oversvømt, men skapte i tillegg en ekstra bølgeeffekt som gjorde tsunamien enda kraftigere.

«Hva annet kan vi gjøre?» spør en arbeidsformann. «Hvis vi vil at befolkningen skal vende tilbake, må vi få dem til å føle seg trygge. Det er flere arbeidere enn innbyggere her. Spørsmålet er hvor lenge det vil fortsette, for staten begynner å bry seg mindre.» Myndighetene investerte 25 500 milliarder yen (1888 milliarder kroner) mellom 2011 og 2015, men har bare bevilget en fjerdedel av den summen for 2016–2020.1 Reiji Yoshida, «Tsunami-hit Rikuzentakata rebuilding on raised ground, hoping to thrive anew», Japan Times, Tokyo, 7. mars 2017.

 

Landet bortenfor veiene

«Du vet, dette er ikke Kanto-regionen (Tokyo) eller Kansai-regionen (Kyoto), hvor det meste av Japans befolkning og kapital befinner seg», sier Kowata fra regionen Tohoku hvor det bor ti millioner. Som Yoko Tawada skriver i Fremde Wasser: «Etter jordskjelvet i Kobe i 1995, holdt det at de store matbutikkene stilte det de hadde på hyllene til disposisjon for å skaffe mat til rammede. Men i fiskerlandsbyene i nordøst finnes det ingen store matbutikker, og de katastroferammede befinner seg ikke i et avgrenset område.» Hvorfor ble det ikke levert mat med helikoptre i 2011? Fordi «sikkerhetsloven ikke tillot det,» forteller den Berlin-bosatte forfatteren. «Ikke en eneste politiker hadde mot til å gjøre noe ureglementert i en krisesituasjon.»2 Yoko Tawada, Fremde Wasser, Konkursbuch Verlag, Tübingen, 2012.

Tohoku er det opprinnelige landet til aino-folket, urbefolkningen som også bodde på Hokkaido før japanerne erobret øya på 1800-tallet. Det var lenge verdens ende, som japanerne foraktfullt plasserte i den kalde periferien til det keiserlige sentrum, Kyoto i går, Tokyo i dag. Tohoku het den gang Michinoku, «landet bortenfor veiene», og var så fjernt fra maktens sentrum at de eneste som var troende til å bo der var barbarer, pariaer eller asosiale, som yamabushi-ene, eremittene som streifet omkring i de kalde fjellene i Yamagata.

 

Atomkraftverket på alles lepper

Da den japanske staten fikk ideen om å bygge flere atomkraftverk i Tohoku på 1960-tallet, dreide det seg om å bringe lyset til beboerne, i både bokstavelig og overført betydning, selv om strømmen først og fremst var tiltenkt innbyggerne i hovedstaden. Tohoku var i denne forbindelse et lykketreff for Tokyo og omegn (førti millioner innbyggere), fordi det var en stor (67 000 kvadratkilometer) og lite utviklet region, som de unge med utdanning ble tvunget til å flytte vekk fra for å finne annet arbeid enn fiske, jordbruk og en gryende turisme.

De seks fylkene i Tohoku kjempet seg i mellom om å få atomkraftverkene, som også omfattet Rokkasho-komplekset helt i nord. Her skulle det komme anlegg for anrikning, lagring og reprosessering av radioaktivt avfall i samarbeid med det franske konsernet Areva etter mønster av anlegget i La Hague i Nord-Frankrike. I januar i år, tretti år etter at det ble annonsert og 150 milliarder kroner i investeringer, er åpningen av reprosesseringsanlegget utsatt for 23. gang. Det kommer kanskje i drift i 2021, og året etter produksjonsanlegget for det kontroversielle MOX (en blanding av plutoniumoksid og uranoksid, som gjenvinner en del av det brukte brenselet).

Med en ideell kystlinje for kjøling av reaktorene i mangel på en godt utbygd vannforsyning nasjonalt, meldte prefekturet Fukushima sin interesse med støtte fra flere kommuner. Fylket 220 kilometer nordvest for Tokyo var i passelig avstand. Seks atomreaktorer ble dermed bygd her mellom 1967 og 1979. Atomkraftverket Fukushima-Daiichi havnet på alles lepper. Skyggen forfatteren Junichiro Tanizaki lovpriste var i ferd med å forsvinne.3 Junichiro Tanizaki, In Praise of Shadows, Leete’s Island Books, Sedgwick (Maine), 1977 (1933). Store statlige støtteordninger som fulgte med kraften (subsidier, skattefordeler), sildret over den regionale økonomien. Bystyrene fikk enorme driftsbudsjetter og en popularitet det var lett å omsette til valgseire. Kraftutbyggerens initialer, Tepco (Tokyo Electric Power Company), fikk pryde fasaden på togstasjonen i Fukushima.

 

Det siste vernet

Om skyggen fremdeles eksisterer, finnes den ikke lenger i det halvlyset som, ifølge Tanizaki, ga tingene sin indre essens, sitt indre lys, men i dette samrøret mellom staten, de lokale myndighetene og en skruppelløs kraftutbygger. I tillegg til å ha skjult nesten to hundre uhell mellom 1984 og 2002 og forfalsket inspeksjonsrapporter, ignorerte Tepco i 2009 en rapport som varslet om risikoen for en tsunami med en bølgehøyde over gjeldende sikringsnivå på seks meter.4 «Tepco must probe 199 plant check coverups», Japan Times, 2. februar 2007. En bølge på 14–15 meter kom en time etter jordskjelvet i 2011. Da strømmen forsvant og kjølesystemene ble oversvømt, brøt tre (av seks) reaktorer sammen og begynte å lekke ut sine dødelige stoffer.

Sju år senere virker katastrofens kostnader astronomiske, både for å demontere kraftverket og rense bakken og vannet. Hvordan finne arbeidere som er villige til å gjøre jobben? Tepco gir ansvaret over til stadig flere underleverandører. Når avstanden øker til oppdragsgiveren, øker også likegyldigheten til kompetanse og arbeidsvilkår.5 Se Kazuto Tatsuta, Ichi-F: A Worker’s Graphic Memoir of the Fukushima Nuclear Power Plant, Kodansha Comics. Arbeidsgiverne, iblant i lomma på yakuza-mafiaen,6 Philippe Pons, «Les yakuza font peau neuve», Le Monde, 3. april 2017. hevder de ivaretar interessene til alle: Arbeidstakeren som er villig til å utsette seg for stråling over faregrensen for å tjene en ekstra slant, og selskapet som er på konstant jakt etter en arbeidskraft som blir sjeldnere på grunn av de mange farene på disse anleggene.

Over 60 000 personer har allerede vært innom kraftverket siden 2011. 6000 arbeider daglig med å demontere de tre reaktorene som har smeltet. Det største problemet er å finne og håndtere corium, et høyradioaktivt stoff som dannes når atombrensel smelter sammen med metall. Bilder Tepco offentliggjorde i januar viser at corium allerede har trengt gjennom tanken til reaktor nummer to og gått løs på betongfundamentet, det siste vernet før det lava-aktige stoffet når grunnvannet.

 

Radioaktivt avfall i striesekker

De offisielle japanske og internasjonale rapportene bagatelliserer katastrofens helsekonsekvenser og mener økningen i krefttilfeller skyldes de systematiske undersøkelsene etter katastrofen. Den franske forskeren Cécile Asanuma-Brice har reist rundt i regionen siden 2011 og sår tvil om denne beroligende forklaringen: «Myndighetene mener at 18 arbeidere har mistet livet på grunn av dødelig stråling. Tallet er sterkt underdrevet.»

En epidemiologisk undersøkelse av 380 000 barn i prefekturet Fukushima har avdekket 197 tilfeller av kreft i skjoldbruskkjertelen. Ifølge Asanuma-Brice har «rensingen av og besøkene på anlegget som mål å berolige innbyggerne for at de skal vende tilbake til landsbyene. Derfor heves grenseverdiene for akseptabel stråling, slik regjeringen gjorde i april 2011.» Den tillatte grenseverdien for befolkningen har gått fra 1 millisievert (mSv) til 20 mSv, det vil si grensen for de ansatte på atomkraftverket da det var i drift – mens grensen ble hevet til 100 på kraftverket, og så til 250 mSv etter ulykken.

Vil de klare å hente inn stadig nye, føyelige arbeidere til en demontering som kan komme til å vare i førti år? Utviklingen av roboter pågår for fullt, men de gigantiske oppgavene har bare så vidt begynt. Tre hundre tonn vann brukes – og forurenses – hver dag for å kjøle reaktorkjernene. Flere tusen tonn vann som er delvis renset, men fortsatt inneholder tritium, har blitt sluppet ut i Stillehavet. Over en million kubikkmeter vann er lagret i påvente av å sendes ut i havet, til protester fra fiskerne og landsbybeboerne.

600 kvadratkilometer radioaktiv jord utenfor atomkraftverket må renses. Regjeringen inngår avtaler med stadig flere grunneiere om å huse millioner av kubikkmeter radioaktiv jord. Måned for måned, kubikkilometer for kubikkilometer, annekteres områder i de forlatte kommunene rundt kraftverket. Jorda som skrapes fra overflaten blir ofte lagret noen kilometer unna, med fare for å spre radioaktiviteten og utsette arbeiderne for stråling. Resultatet er uvisst. Femti millioner tonn radioaktivt avfall ligger i store plastbelagte striesekker med en levetid på tre–fire år i snitt – hvis de ikke er spjæret. Sekker med mindre enn 8000 becquerel per kilo, blir gjenbrukt i asfalt på bruer og veier.

 

«Det er ikke noe problem»

For å overtale innbyggerne som er skeptiske til å vende tilbake (en tredjedel av de 160 000 evakuerte), kuttet staten 31. mars 2017 boligstøtten som gjorde at de kunne bo utenfor de forurensede sonene. Dermed har 27 000 menn, kvinner og barn ikke annet valg enn å flytte tilbake.

Andre strategier er mer fordekte. Programmet Ethos in Fukushima lærer innbyggerne å leve i kontaminerte omgivelser, det blir delt ut skolebøker om emnet, og tv-kampanjer skryter av landbruksprodukter fra forurensede områder og hvor effektiv dekontaminasjonen er (noe som ikke har blitt dokumentert)7 Jf. Louise Lis, «À Fukushima, la population est dans une situation inextricable», Journal du CNRS, Paris, 11. mars 2016.. Ifølge kampanjen er strålingen i det forurensede området mindre skadelig for befolkningen enn «radiofobien» eller stresset etter å ha måttet flytte fra hjemstedet.8 Yves Baron, Jacques Foos, Jean-Paul Martin og Bernard Rozé, «L’accident de Fukushima, six ans après» (PDF), Groupe argumentaire sur les énergies nucléaires et alternatives (Gaena), oktober 2017. En innbygger i byen Iitate forteller: «De sier til oss at det ikke er noe problem. At det er nok å ikke gå i fareområdene! Ikke kan vi gå på fjellet, og ikke kan vi nærme oss elven, vi kan verken gå til høyre eller venstre. Hvordan skal vi kunne leve her?»9 Cécile Asanuma-Brice, «Les migrants du nucléaire», Géoconfluence, 18. oktober 2017. De dårlige levekårene ble tydelige da avisen Fukushima Minpo 3. mars meldte at 2211 personer har tatt sitt eget liv eller dødd av manglende behandling eller medikamenter etter katastrofen.

 

Japans pariakaste

22. september i fjor ble Tepco til slutt funnet skyldig i atomulykken i Fukushima, men staten ble frifunnet og kan tildekke fakta «for at befolkningen ikke skal få vite om de reelle skadene etter atomkatastrofen», sier Anasuma-Brice. Desinformasjonen sår tvil og forvirring om hvor mye radioaktivitet mennesket tåler og overtaler dem til å bli værende. Staten og kjernekraftlobbyistene har bevart makten sin, for som landets konservative statsminister Shinzo Abe stadig sier: Japan klarer seg ikke uten denne energikilden, som produserte 30 prosent av landets strøm før ulykken.

I dag er fem reaktorer i drift igjen, og 19 andre venter på tillatelse. Ufarliggjøringen av radioaktiviteten skrider framover. IOC godkjente i mars i fjor at baseballkampene i OL i Tokyo i 2010 kan spilles på stadionet Azuma i Fukushima (90 kilometer nordvest for atomkraftverket), som vil bli renovert for anledningen. «Folk i Tohoku vil kanskje få billige billetter,» sier Takeda, én av de evakuerte fra Fukushima, ironisk før han ombestemmer seg: «Men det er slett ikke sikkert, for vi er blitt Japans pariaer. Noen tror til og med at vi er smittefarlige.»

Oversatt av Lasse H. Takle

Philippe Pataud Célérier er journalist, i Japan for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Filmisk set - april

Neste sak

Delikate vekslinger

Andre saker om Japan

0 kr 0