Foto: Shutterstock.
Arbeid Pseudoarbeid

Frykten for den tomme arbeidsplassen


Har imperativet om å skape arbeidsplasser skapt et samfunn fullt av meningsløst arbeid?
Av Posted on

For noen år siden gikk en sak verden over om en ingeniør i et spansk vannverk som ikke hadde vært på jobb på minst seks år. Fraværet hans ble først oppdaget da han skulle få en utmerkelse for lang og tro tjeneste. En lignende sak fylte opp avisnotiser et par år tidligere etter at avskjedseposten til en ansatt i den tyske kommunen Menden lekket til pressen: «Jeg har møtt opp siden 1989, men egentlig ikke vært der. Så jeg er godt forberedt på pensjonisttilværelsen», skrev den fraværende funksjonæren og sa at han ikke hadde gjort noe arbeid på 14 år. Det som sjelden kom fram i notisene var at det ikke dreide seg om skulking og unnasluntring, men at det rett og slett ikke var noe for dem å gjøre på jobben. Skal vi tro en rekke nye bøker viser slike nyhetsnotiser bare toppen av et gigantisk isfjell av tomt arbeid. Har imperativet om å skape arbeidsplasser i kjølvannet av automatisering og utflagging av industri, skapt et samfunn fullt av meningsløse jobber?

 

Treffende tullejobb

Det er mye som tyder på det mener sosial­antropologen David Graeber i sin nye bok, Bullshit Jobs: A Theory, ikke minst bokas egen tilblivelse. I september 2013 publiserte Graeber, kjent for boka Debt – The First 5000 Years (2011) og som aktivist i Occupy Wall Street, en «utblåsning» i det relativt obskure britiske venstretidsskriftet Strike! om hvorfor Keynes’ spådom fra 1930 om at kommende generasjoner ikke ville trenge å jobbe mer enn 15 timer i uka, ikke var blitt en realitet. Produktivitetsveksten de siste femti årene har ikke «gitt verdens befolkning tid og midler til å forfølge sine egne prosjekter, fornøyelser, visjoner og ideer», skrev Graeber. I stedet har administrativt arbeid est ut og fått selskap av nye aktiviteter med diskutable bidrag til menneskeheten, som finanstjenester, telefonsalg, selskapsrett, akademisk administrasjon, helseadministrasjon, HR og PR og kommunikasjon.

Graeber traff tydeligvis en nerve. Serveren til Strike! slet med å takle trafikken og krasjet kontinuerlig. Artikkelen ble raskt oversatt til en rekke språk.1 «Tullejobbene», Le Monde diplomatique, oktober 2013, senere oversatt på ny av Radikal Portal (november 2016) og like etter av Ny Tid (februar 2017). På sosiale medier la folk villig ut om tidligere og nåværende tullejobber. I 2015 byttet ukjente gjerningsmenn ut flere hundre reklameplakater på t-banen i London med sitater fra artikkelen. Samme år utførte YouGov en meningsmåling i Storbritannia hvor 37 prosent av de spurte sa at jobben deres «ikke ga noe meningsfullt bidrag til verden», mens 13 prosent var usikre. Året etter var andelen 40 prosent i en lik undersøkelse i Nederland. Resepsjonen syntes å bekrefte hypotesen i den lille teksten, som var basert på noen temmelig anekdotiske bevis fra venner og kjente. Med Bullshit Jobs har Graeber nå satt seg fore å lage en teori, som undertittelen lover, og gi substans til fornemmelsen som lå til grunn for artikkelen.

Graeber er på langt nær den første som hevder at det moderne arbeidslivet er preget av tomhet, absurde arbeidsoppgaver og en generell mangel på mål og mening. Vagheten i kontorarbeidet – sammenlignet med håndverk, jordbruk og fabrikkarbeid – har vært et velkjent tema i kulturen minst siden Herman Melvilles novelle «Bartleby, the scrivener» (1853) om Wall Street-kontorarbeideren Bartleby som plutselig nekter å utføre de meningsløse oppgavene han bes om å gjøre. I nyere tid har tegneserien Dilbert og komiserien The Office destillert kontorlivets tragikomiske tomhet krydret med et ekstra lag av ledelsesfilosofisk svada.

 

Liksomarbeid

I 2004 skapte Corinne Maier oppstyr i Frankrike med God dag latskap hvor hun fortalte om sin bedagelige jobbtilværelse i det delprivatiserte kraftselskapet EDF, full av intetsigende møter, en evig strøm av absurde ledelsesteorier og et generelt fravær av det Max Weber kalte kapitalismens ånd. Dagens store konsern hadde lite driftighet ved seg, mente Maier, snarere rivaliserte de med staten og byråkratiet som hovedleverandører av tomt arbeid, med en inflasjon av mellomlederstillinger uten noe håndgripelig innhold og hvor de eneste konkrete arbeidsoppgavene ble utført av praktikantene. Maier hevdet at dette skyldtes en forkvaklet næringslivs­ideologi og avsluttet med rådet for å overleve i dette nye arbeidslivet: «Fortell deg selv at den absurde ideologien som holder systemet oppe ikke kan vare for evig. Det vil ende på samme måte som kommunistsystemets dialektiske materialisme.»

37 prosent av de spurte sa at jobben deres «ikke ga noe meningsfullt bidrag til verden».

Lignende bøker om kontorarbeidets tomhet har strømmet på de siste årene og nærmest blitt en sjanger i seg selv. Et av de siste tilskuddene i Skandinavia er Pseudoarbejde av den danske antropologen Dennis Nørmark og filosofen Anders Fogh Jensen, inspirert av Graebers artikkel og den svenske sosiologen Roland Paulsens doktorgradsavhandling Empty Labor fra 2013. Nørmark og Fogh Jensen mener at det som hindrer oss i å realisere Keynes’ 15-timersuke er det de kaller pseudoarbeid, definert som «det arbejde, du har travlt med, uden at du rigtig synes, du laver noget, og det arbejde, du har en mistanke om muligvis er meningsløst».

 

Psykisk påkjenning

For å komme til bunns i fenomenet etterlyste Nørmark og Fogh Jensen folk som ikke har nok arbeid til å fylle arbeidsdagen (noe som en tredjedel i Danmark svarer på ulike meningsmålinger) og fikk respons fra hovedsakelig høyt plasserte og godt betalte lønnsmottakere innen markedsføring, HR og juss, men også en underviser og noen leger. Kildene i Pseudoarbejde forteller alle som én om en ond sirkel der de er blitt ansatt i godt betalte statusjobber uten at det egentlig er så mye å gjøre. Under det kollektive presset om å ha det travelt og virke viktige blir de pålagt eller pålegger andre mer eller mindre poengløse arbeidsoppgaver.

Her møter vi kommunikasjonssjefen som flyr verden rundt på unødvendige møter for å fylle tiden og dermed tiden til mange andre også, og som alltid ringer fra flyplasser eller togstasjoner for å virke travel. I den andre enden er mellomlederen «Jonas» fanget av tomt arbeid i et advokatkontor hvor den største synden er å ikke ha hendene fulle: «Hvis jeg så gik ned i parkeringskælderen klokken fem eller seks eller otte, så holdt der næsten lige så mange cykler og biler, som da jeg var dernede midt på dagen. For man tager jo ikke hjem. Og så blev jeg nødt til at gå tilbage til min plads.» Dermed ble han sittende å sjekke Facebook eller pønske ut noe han kunne lage møter om eller sende dokumenter ut på enda en ørkesløs korrekturrunde. Jonas lærer seg triksene for å virke travel, men bryter til slutt sammen.

Stresset med å finne på meningsløsheter ble for stort. For det kan høre tilforlatelig ut å få godt betalt for ikke å gjøre noe eller bare gjøre tull, men det kan også være en psykisk påkjenning å tilbringe en stor del av sitt liv med meningsløse oppgaver. Som Graeber bemerker, ble meningsløse oppgaver som å grave et hull for så å fylle det igjen, brukt som psykisk tortur i sovjetiske fangleire. Lidelsen har også fått et navn: boreout.

 

Pseudoarbeidets klasseoverskridelse

Nørmark og Fogh Jensen ender opp med å forklare hvorfor 15-timersuka er blitt tilsidesatt for en tom travelhet med Parkinsons lov, etter den britiske marinehistorikeren Cyril Northcote Parkinson (1909–1993), som i en artikkel i The Economist presenterte hypotesen om at arbeid utvider seg inntil det fyller tiden som er satt av til det. I universet til Nørmark og Fogh Jensens privilegerte kilder vil mangel på travelhet frata selve statusen til jobbene, dermed må tomheten fordrives. Arbeidet frykter det tomme rom.

Fra et mindre privilegert sjikt gir Roland Paulsen, som er den viktigste kilden for Nørmark og Fogh Jensen, en mer sober forklaring på lovmessigheten i Arbetssamhället (2010),2 Se «Bakenfor arbeidslinjen», Le Monde diplomatique, mai 2013. den kanskje mest dyptpløyende kritikken av lønnsarbeidet som har kommet ut de siste årene og som i fjor ble gitt ut på ny i oppdatert og utvidet utgave. Her forteller han at en venn sa fra om at han ikke hadde nok arbeid, med det resultat at stillingen ble fjernet og han ble arbeidsløs.

Men selv ikke de arbeidsledige er spart for pseudoarbeid. I den lille boka om hverdagen for langtidsledige i Sverige, Vi bara lyder (2015), viser Paulsen hvordan kravet om at «arbeid skal lønne seg» er blitt omsatt til en hverdag av jobbsøkerkurs for stillinger som ikke finnes og endeløse kurs om nettverking og å selge seg selv. Livet utenfor arbeidslivet blir dermed gjort til en slags besynderlig speiling av livet på topp, uten pengene og statusen, men med påkjenningen.

Pseudoarbeidets klasseoverskridelse er mer eller mindre fraværende i Pseudo­arbejde. På tross av en innledende betraktning om vår tids «store stagnasjon» innen kreativitet og innovasjon – en tankerekke forfatterne mer eller mindre usitert har hentet fra en annen artikkel av Graeber3 David Graeber, «Of Flying Cars and the Declining Rate of Profit», The Baffler, mars 2012. – ender de opp med enkle råd («gå hjem når jobben er ferdig», «slutt med ledelsespjatt»). Dermed antyder de at det finnes mål og mening med jobbene, snarere enn at det meningsløse pseudoarbeidet gjenspeiler et langt mer fundamentalt problem i samtiden, slik Graeber hevder.

 

Drittjobber vs. tullejobber

Graebers fornemmelse er nettopp at meningstømmingen av arbeidet henger sammen med en større samfunnsutvikling. På 1850-tallet hadde engelske fabrikkarbeidere en arbeidsuke på 70 timer. Med produktivitetsveksten ble arbeidstiden gradvis avkortet fram til 1960-tallet i USA og slutten av 1970-tallet i Danmark og Sverige (2000 i Norge med innføringen av den femte ferieuka). I samme periode har også lønningene for vanlige arbeidstakere ikke bare sluttet å følge produktivitetsveksten, denne veksten har også bremset opp.

Paradokset Graeber finner her er at «mens nyliberal retorikk alltid har dreid seg om å slippe løs markedets magi og plassere økonomisk effektivitet over alle andre verdier, har den generelle virkningen av frimarkedspolitikk vært fallende vekst nesten overalt». Likevel fortsetter frimarkedsideologene å kreve mer av samme medisin. «Hvis et privat selskap leide inn en konsulent som laget en forretningsplan som førte til en kraftig nedgang i profitten», bemerker Graeber, «ville konsulenten fått sparken, eller i det minste blitt bedt om å lage en ny plan.» Men med frimarkedsreformene skjer det aldri, derfor konkluderer Graeber at prosjektet er politisk snarere enn økonomisk, og det viser seg i arbeidslivet.

For å undersøke sine antakelser har Graeber gått gjennom responsen på artikkelen og i tillegg bedt folk fortelle om sine tullejobber. Ut fra det forsøker han å lage en typologi og ikke minst en begrepsavklaring for å skille tullejobb fra for eksempel en drittjobb.

Graebers innledende definisjon basert på vitnesbyrdene er at en tullejobb er «en type lønnet ansettelse som er så fullstendig meningsløs, unødvendig eller skadelig at ikke engang den ansatte kan forsvare at den eksisterer» og som det ikke ville gjort noe om forsvant, i motsetning til mange drittjobber som noen må gjøre og som vi raskt ville merket hvis ingen utførte. Det er vanskelig å forestille seg et noenlunde velfungerende samfunn uten søppeltømmere og renholdere, men også uten sykepleiere, lærere, brannmenn og en hel haug andre jobber, som ifølge Graeber etter all sannsynlighet utgjør de femti prosentene som i den nevnte YouGov-undersøkelsen svarte at jobben deres ga et meningsfullt bidrag til verden.

 

Lakeier og gaffateipere

Blant Graebers kategorier tullejobber finner vi for eksempel «lakeiene» som framstår som en slags overlevning fra tidligere tider, der jobbene kun synes å eksistere ut fra prestisjen i å ha undersåtter rundt seg, ikke ulikt hvordan føydalsamfunnets aristokrati likte å vise sin makt med virkeløse tjenere. Et amerikansk eksempel er dørvakten «Bill» i en fasjonabel boligblokk, som forteller at halve jobben hans går ut på å si hei og trykke på en knapp for å åpne utgangsdøren for beboerne. «Gerte» forteller om en mer moderne versjon i sin jobb som resepsjonist i et nederlandsk forlag som ingen oppsøkte, dermed hadde hun i hovedsak som arbeidsoppgave å fylle en skål med drops og trekke opp en gammel klokke.

Underbetalte arbeidere gjør det mulig for ledere å fly verden rundt for å fylle tomheten.

En annen kategori er «gaffateipere», det vil si folk som er ansatt for å løse et problem som ikke burde eksistere, altså rette opp i skadene til skjødesløse eller inkompetente ledere, eller sviktende systemer. Som «Magda» som hadde som jobb å korrekturlese rapporter fra «selskapets berømte statistiker»: Han kunne ingenting om statistikk og slet med å lage grammatisk korrekte setninger. «Det var så ille at jeg ga meg selv et kakestykke i belønning hver gang jeg fant et avsnitt som hang sammen. Jeg gikk ned over fem kilo da jeg jobbet der.» En annen av Graebers kilder forteller at han kopierte helsejournaler 7,5 timer om dagen «fordi vi gang på gang ble fortalt at det var for dyrt å kjøpe digitaliseringsmaskiner».

Den tredje kategorien («oppgavefordelerne» som er ansatt for å fordele oppgaver som arbeiderne fint klarer å fordele seg imellom) og den fjerde («avkryssere», som skjemakryssing for å vise at noe blir gjort som ikke blir gjort) ligner i stor grad liksomarbeidet beskrevet i Pseudoarbejde.

 

Et snev av bullshit

Den femte kategorien Graeber finner, skiller seg imidlertid ut fra de fire andre, uten at han synes å se dem som vesensforskjellige: «bøllene», goons, har jobber med et aggressivt og manipulerende aspekt, som kun eksisterer på grunn av en konkurransesituasjon.

Graeber trekker her fram militæret som arketype: Hvis andre land ikke hadde hatt hærer, ville ingen trengt det. «Det samme kan sies om lobbyister, PR-spesialister, telefonselgere, forretningsadvokater», mener Graeber.

En av kildene her er «Tom» som jobber for et selskap som driver med postproduksjon for filmer, men stadig mer for markedsføring. Han forteller at «jobben min er en kombinasjon av å skape etterspørsel og så overdrive nytten av produktene som selges for å fikse det. Faktisk kan du argumentere for at det er jobben til hver eneste en som jobber i reklameindustrien. Hvis vi er kommet til det punktet der du for å selge produkter først må lure folk til å tro at de trenger dem, så tror jeg du skal ha store problemer med å argumentere for at disse jobbene ikke er bullshit.» I samme bane sier en annen: «Alle ressursene i callsenteret vårt ble nesten utelukkende brukt til å lære selgerne å overtale folk til å kjøpe ting de ikke trengte snarere enn å løse de reelle problemene de ringte for å få løst.»

 

Politisk blindspor

Her rører Graeber, uten å tilkjennegi det, borti et mer fundamentalt problem enn tomme og meningsløse jobber. Argumentasjonen hans for at dette er bullshitjobber i motsetning til for eksempel å jobbe som torpedo for mafiaen, er at sistnevnte vet at det de gjør ikke bidrar med noe godt, mens «bøllene» må late som de bidrar med noe godt. Det får Graeber til å legge til en bisetning i den endelige definisjonen av tullejobb som «en type lønnet ansettelse som er så fullstendig meningsløs, unødvendig eller skadelig at ikke engang den ansatte kan forsvare at den eksisterer selv om den ansatte, som del av ansettelsesvilkårene, føler seg forpliktet til å late som det ikke er tilfellet».

«Å selge folk ting de ikke trenger» og å skape etterspørsel er blitt en såpass sentral del av økonomien at det fra et økonomisk perspektiv på ingen måte er tull, med mindre man innrømmer at en større del av økonomien er mer eller mindre bullshit. Det samme vil gjelde for den viktigste varen, nemlig arbeidskraften, når misforholdet mellom tilbud og etterspørsel har gjort det til et imperativ i våre samfunn å skape stadig flere arbeidsplasser. Her finnes det en grunnleggende motsetning, som Graeber påpeker: «Det er som om bedrifter kontinuerlig strammer inn på fabrikkgulvet og bruker innsparingene til å skaffe seg enda flere unødvendige jobber i kontorene over.» De arbeiderne som faktisk produserer noe blir nådeløst skviset og utbyttet. Resten blir fordelt mellom arbeidsledighet eller godt betalte tullejobber. Det viser den iboende irrasjonaliteten og miljøfiendtligheten ved ressursbruken i dagens økonomiske system, hvor underbetalte arbeidere gjør det mulig for ledere å fly verden rundt for å fylle tomheten.

Det store problemet er at de politiske maktforholdene ikke gir noe insentiv til å endre situasjonen, som Roland Paulsen bemerker i Arbetssamhället:

«För den postpolitiska vänstern utgör all kritik av ineffektivitet ett rött skynke, då det enda alternativet förutsätts vara ökade rationaliseringar och uppsägningar; för den postpolitiska högern är påtalandet av tomt arbete däremot ett välkommet inslag så länge det sammankopplas med den offentliga sektorn. Att även påvisa hur det äger rum inom det privata näringslivet innebär däremot ett ifrågasättande av kapitalismen i sin befintliga form och måste därför bekämpas.»

Løftet om å skape arbeidsplasser passer for alle partier og ideologier, men arbeidets innhold, samfunnsmessige og selv økonomiske nytte, bortsett fra den implisitte funksjonen som omfordeling av samfunnets rikdom, er ytterst sjelden et diskusjonstema. «Alle i arbeid» er åpenbart viktigere enn arbeidets faktiske relevans for både arbeidstakerne og samfunnet generelt. Det nektet den spanske vannverksingeniøren å akseptere. I stedet for å møte opp på en jobb der det ikke var noe for ham å gjøre, ble han hjemme og studerte filosofen Spinoza. For det ble han idømt en bot på 30 000 euro.

© norske LMD
David Graeber, Bullshit Jobs: A Theory, Simon & Schuster,
New York, 2018.
Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen, Pseudoarbejde. Hvordan vi fik travelt med at lave ingenting, Gyldendal, København, 2018.

Remi Nilsen er redaktør i norske Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Arbeid

Placeholder

ILOs tvetydige strategi

Farlige forbindelser mellom Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og de internasjonale finansinstitusjonene.

Tullejobbene

Hvorfor har vårt samfunn ekstremt begrenset etterspørsel etter poeter og musikere, men
0 kr 0
Gå til Toppen