Til doms over dyrene

I hertugdømmene Normandie og Bar ble flere griser i 1408 dømt til døden ved henging for å ha drept barn. I 1386 ble en purke i Falaise, også hun straffeforfulgt for barnedrap, kledd opp som et menneske, dømt og henrettet foran grisene i området.¹

Slike rettssaker synes å ha funnet sted i hele det kristne Vesten fra midten av 1200-tallet til moderne tid. De fleste kjente tilfellene fant sted på 1500-tallet, så ble de gradvis færre før de forsvant med opplysningstiden på samme vis som hekseprosessene. Det finnes likevel relativt få kjente tilfeller, noe som lenge fikk historikerne til å anse disse sakene mest som rester av en arkaisk praksis. I sin banebrytende forskning fant sosiologen Edward Payson Evans over to hundre saker på hele kontinentet fra middelalderen og fram til 1800-tallet.² Historikeren Michel Pastoureau har funnet over seksti saker i kongedømmet Frankrike mellom 1266 og 1586. Arkivene til hertugdømmene Lorraine og Bar inneholder 34 tilfeller mellom 1300- og 1700-tallet, men arkivene er sannsynligvis ufullstendige og kan bli korrigert av nye funn. Dessuten er de fleste tilfellene bare kjent indirekte, gjennom regnskap og utgifter til jury og henrettelse. Det vil si, de vekket på langt nær samme interesse som i dag.

Når dyrene krenker det guddommelige hierarkiet, må rettssakene gjenopprette den kosmiske orden.

Enda mer overraskende er det at dyrerettssakene fulgte samme juridiske prosedyre som menneskerettssakene. Dyrene ble behandlet som bevisste vesener med en egen vilje og dermed ansvarlige for sine handlinger og i stand til å forstå dommen. Slik kunne en purke og seks smågriser tiltales for drap på et fem år gammelt barn i Savigny i Bourgogne i 1457. Advokater forsvarte eieren, men ikke dyrene. Mens eieren bare fikk en bot tilsvarende saksomkostningene, ble purka funnet skyldig og dømt til henging. Smågrisene hennes unngikk døden, fordi det ikke fantes noen vitner som så dem.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Morderpurker

I likhet med menneskene ble dyrene ofte varetektsfengslet mens saken ble etterforsket, og iblant med ekstra vakthold, sannsynligvis fordi de kunne være mer urolige og mindre fornuftige enn sine tobeinte medfanger. I Bar i 1408 fikk flere soldater utbetalt ti sous «for å drikke med vennene sine» på de to dagene de voktet barnedrapsgrisen. I Normandie varte fengslingen i 24 dager.

Rettens rolle var over så snart dommen hadde falt. Det var opp til myndighetene å utføre den. Som under menneskerettssaker varierte dommene etter omstendighetene: Saken kunne bli avsluttet hvis offeret kom seg fra skadene, som i Hennecourt (Vosges) i 1416, de tiltalte kunne frifinnes i mangel av bevis (som med smågrisene i Savigny), eller hele flokken kunne bli henrettet hvis det var umulig å finne den skyldige. Straffen for morderdyrene var den samme som for menneskene: henging. Kadavrene ble noen ganger utstilt på retterstedet for å sette et eksempel. Rettssakene, som Pastoureau skriver, «iscenesatte at ‘rettferdigheten’ skjedde fyllest», de skulle være demonstrative.

Det var nokså få arter som ble brakt for retten. Det var flest barnedrapsgriser, etterfulgt av katter og okser. Det gjenspeiler mengden av griser på landsbygda og i byene, hvor det var omstreifende griseflokker overalt. De gikk fritt i gatene, på torgene og kirkegårdene, og fungerte ofte som gatefeiere. Lokale myndigheter var tidvis bekymret for at de skulle forurense vannkildene. Det var grunnen til at hertugen av Lorraine i 1607 forbød innbyggerne i Nancy å ha griser i byen. Trusselen mot småbarn, som ofte ble værende hjemme mens foreldrene arbeidet på åkrene, spilte også inn. Uttalelser fra bønder på slutten av middelalderen viser fedre som var opptatt av at barna måtte passes på «til de er gamle nok til å forsvare seg mot hundene og grisene». I England, Frankrike og andre steder i Europa ba domstolene ofte familiene om å passe bedre på avkommet og husdyrene.

Kosmisk ro og orden

Ved siden av rettssakene i sivile domstoler, fantes det eldre og mer langvarige dyrerettssaker: saker initiert av kirkelige domstoler mot insekter og gnagere som skadet avlinger. Det første kjente tilfellet dreier seg om skogmus og kålormer i Laon i 1120 og det finnes spor etter slike saker helt fram til 1800-tallet. Fire tilfeller i Lorraine mellom 1692 og 1733 (før hertugdømmet ble innlemmet i Frankrike i 1766) viser hvordan de foregikk.

Når et lokalsamfunn slet med et skadedyr de ikke klarte å gjøre noe med, ba de kirken gripe inn. Kirken sendte da utsendinger som beordret de anklagde insektene eller gnagerne om å møte opp i domstolen «i egen person». Under høringen påla dommeren de anklagede å fjerne seg fra åkrene. Hvis skadedyrene adlød, kunne de fornærmede takke Gud. Hvis problemet fortsatte, var det fordi Gud ville straffe dem for deres synder. Domstolen beordret da en prosesjon med sekulære og geistlige myndigheter som endte med en forbannelse mot insektene og gnagerne. Det fikk gresshoppene som truet høyet på den store sletta i Tomblaine utenfor Nancy oppleve i 1719, i likhet med billene som angrep vinrankene i landsbyen Eulmont ni år senere. Rettssaken ble begrunnet med at Guds naturlige balanse var forstyrret.

Ville dyr blir nesten bare nevnt i hekseprosessene. Som oftest ved at djevelen tok form av (eller kontroll over) en ulv, eller en ulveflokk, for å angripe kveg og mennesker eller for å spise barn. Djevelen og hans tjenere, trollmennene og heksene som i likhet med deres onde fyrste kunne skifte ham, kunne også vise seg som en rotte, hare, fugl eller løshund (som ikke ble ansett som tam). Katten er det eneste dyret vi finner i både hekseprosessene og dyrerettssakene. Djevelen opptrådte ofte som katt for å angripe voksne mens de sov eller barn i krybben.

Det finnes flere mulige forklaringer på denne juridiske praksisen: en rest av folkelig overtro, en vilje til å fjerne en trussel mot samfunnet, et håp om å skremme artsbrødrene til det henrettede dyret, eller et rollebytte mellom natur og samfunn på samme måte som i karnevalene og spotteparadene.

Ingen spesifikk lov for disse rettssakene er funnet så langt. Forbrytelsene angriper samfunnets fundament: vold mot barn angriper det hellige, avlinger ødelagt av skadedyr truer bondesamfunnenes stabilitet og overlevelse. Følger vi tenkningen til filosofen René Girard framstår dyrene her som syndebukker. Selv om dommerne kunne se forbrytelsene som del av en større krise, lette de i enkelttilfellene etter en årsak eller et individ som sto bak alt det som truet samfunnsordenen.³ Hver rettssak forsterket dermed ifølge historikeren Robert Muchembled troen på magi, fordi de tilskrev det overnaturlige mer kraft.⁴

Rettssakene svarte uansett grunn på bekymringene til de førindustrielle samfunnene. De viste en vilje til å gjenopprette det gudgitte hierarkiet mellom menneskene og dyrene. Ifølge skapelsesberetningen skapte Gud menneskene i sitt bilde og sa at de skulle «råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden» (1 Mos 1:26). Når dyrene krenker dette guddommelige hierarkiet, må rettssakene gjenopprette den kosmiske orden. Denne sosiale beskyttelsesmekanismen ligner ideologi i middelaldersk forstand, det vil si «en forestilt struktur […], et system av mentale bilder, riter og atferd i overgangen mellom det bevisste og det ubevisste, som kan gi verden mening og påvirke den».⁵ Som en slags tilpasning til og motstand mot farene i det permanente samværet med dyrene, gir rettssakene en mening til det uforklarlige og lar mennesket ta tilbake initiativet.

Oversatt av redaksjonen

Laurent Litzenburger er forsker tilknyttet CRULH ved Universitetet i Leuven.

1
Michel Pastoureau, Une histoire symbolique du Moyen Âge occidental, Seuil, Paris, 2004.
2
Edward Payson Evans, The Criminal Prosecution and Capital Punishment of Animals, William Heinemann, London, 1906.
3
René Girard, Les Origines de la culture, Fayard, Paris, 2004. Engelsk oversettelse: Evolution and Conversion.
4
Robert Muchembled, La Violence au village (XV-XVII siècle), Brepols, Tournai, 1989. Engelsk oversettelse: A history of violence: from the end of the Middle Ages to the present.
5
Amaury Chauou, Le Roi Arthur, Seuil, Paris, 2009.