80 000 kilometer med ruter gjennom Europa har blitt merket som del av «Jakobsveien». Fra Skandinavia i nord eller Litauen i øst kan moderne pilegrimer vandre i et nett av ruter over hele kontinentet til Santiago de Compostela nordøst i Spania. I fjor publiserte Spanias geografiske institutt og Spanias føderasjon for venneforeninger av Jakobsveien et fullstendig kart over ruter til Compostela.
Samme år tilbakela over 300 000 deltakere minst de hundre siste kilometerne til fots eller på hesteryggen (eller de to hundre siste på sykkel) til graven til apostelen Jakob. Der fikk de sin compostela, diplomet for pilegrimsferden.1 Ifølge Pilegrimsbyrået, https://oficinadelperegrino.com. Flere titalls tusen andre nøyde seg med deler av ferden. 44 prosent av de som kom fram var fra Spania, mens mange av de andre kom fra Tyskland, Italia, USA, Frankrike og Portugal. Til sammen var det vandrere fra 177 land. 43 prosent av dem utførte pilegrimsferden av religiøse grunner, og 47 prosent av både religiøse og kulturelle grunner.
Fjoråret slo en ny rekord for pilegrimsferden som Den katolske kirken og EU-institusjonene har gjenskapt. For femti år siden var pilegrimsveien mer eller mindre forlatt. I 1970 delte katedralen i Santiago de Compostela ut kun 68 diplomer, og bare 209 ti år senere.2 Ifølge bloggen Camino Milenario som siterer Pilegrimsbyrået, men byrået nekter å bekrefte tall før 1985 (690 pilegrimer).
Diskutabelt funn
De gamle kartene som fantes på den tiden viste bare pilegrimsveiene i Spania og Frankrike. Disse var dessuten moderne konstruksjoner basert på bok fem i Liber Sancti Jacobi («St. Jakobsbok»), også kjent som Codex Calixtinus, en samling manuskripter fra 1100-tallet som ble gjenfunnet i arkivene til katedralen i Santiago de Compostela på 1800-tallet. I 1938 oversatte Jeanne Viellard dem til fransk med den noe misvisende tittelen Guide du pélerin de Saint-Jacques-de-Compostelle («Pilegrimens guide til Santiago de Compostela»), en bok som skulle bli fundamentet for gjenopplivingen av middelaldermyten. (Les mer: «Legenden»)
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Levningene til apostelen Jakob, Spanias skytsengel, som hadde blitt skjult og så glemt på 1500-tallet, ble tilfeldigvis gjenfunnet litt etter Codex-en. «Sannferdigheten til funnet har blitt trukket i tvil, noe som også var tilfellet ved den første oppdagelsen av relikvier på 800-tallet», forteller Ofelia Rey Castelao, professor i moderne historie på Universitetet i Santiago de Compostela.3 Se Ofelia Rey Castelao, Los mitos del apóstol Santiago, Nigra Trea, Gijón 2006 «Det dreide seg om et forsøk på å redde en kriserammet by, som hadde mistet både sin geistlige tyngde og administrative rolle.» Pave Leo 13 attesterte for relikviene etter Jakob i et pavebrev i november 1884, og dermed var den moderne pilegrimsferden født. Siden har mange promotert den.
Internasjonal reklamekampanje
En av dem var Franco. Den spanske republikkens banemann, som styrte landet fra 1939 til han døde i 1975, var fra Galicia og kjente godt til myten. Mens borgerkrigen raste i Spania gjeninnførte han i 1937 den nasjonale feiringen av apostelen Jakob, gjorde Sankt Jakobs dag til nasjonaldag og besøkte katedralen for å takke apostelen for at borgerkrigen gikk hans vei. Ifølge La Gran Enciclopedia del Camino de Santiago gjorde Franco «Jakob til et symbol på spansk enhet mot regimets ulike fiender».4 La Gran Enciplopedia del Camino de Santiago, Éditions Bolanda, 2010, tilgjengelig på Xacopedia som er finansiert av regionalmyndighetene i Galicia, http://xacopedia.com.
«Etter krigen åpnet Franco arkivene til katedralen i Santiago de Compostela og oppmuntret til forskning på Jakob», forteller middelalderforskeren Denise Péricard-Méa.5 Se Denise Péricard-Méa, Le Matamore. Mythe, images et réalités. Quand saint Jacques est enrôlé pour la guerre, La Louve Éditions, Cahors, 2011. «Regimet promoterte pilegrimsferden, fordi det så den som en måte å gjenåpne Spania mot Europa og få kristne fra hele verden til å valfarte dit. Under nasjonalfeiringen i 1948 lovet Franco å åpne Jakobsveien på andre siden av jernteppet, og gjorde dermed Jakob til et våpen i kampen mot kommunistfienden.»
I 1965 lanserte ministeren for informasjon og turisme, galicieren Manuel Fraga Ibarna, den første internasjonale reklamekampanjen for Santiago de Compostela. I anledning dette «compostelanske året» (når Sankt Jakobs-feiringen 25. juli faller på en søndag) ble store utbedringer gjort på veien og monumentene langs den, og innlosjeringen ble bygd ut. Men på den tiden foretrakk de fleste turistene fortsatt sola og strendene i sør og øst framfor religiøs turisme i nordvest.
Europeisk byggverk
Med sitt besøk i 1982 satte Johannes Paul 2 Jakobsveien på verdenskartet, sju år etter Francos død: «Fra Santiago de Compostela roper jeg til deg, gamle Europa, full av kjærlighet: Finn tilbake til deg selv. Vær deg selv. Vekk til live dine røtter. Gjenoppliv disse ekte følelsene som gjorde din historie ærerik og ditt nærvær til et gode for de andre kontinentene.»
Samme år samlet foreningen Amigos de los pazos («Herregårdenes venner») underskrifter for å få veien definert som europeisk kulturarv. Listen ble overlevert til presidenten for Europarådets parlamentarikerforsamling, spanske José María de Areilza, en tidligere Franco-ambassadør som hadde vendt seg mot diktatoren. I 1987 la Europarådet siste hånd på verket og erklærte disse rutene for «europeisk kulturvei», noe som senere skulle gjøre det lettere å søke penger fra EU-programmer som EUs regionale utviklingsfond, Interreg og Leader.
«Mens vi i vår anmodning bare nevnte camino fránces (‘den franske veien’), den vanligste ruten fra Pyreneene til Santiago de Compostela, utvidet Europarådet henvendelsen vår til alle rutene», forteller Juan Manuel López-Chavez Meléndez, ærespresident i Europarådet. Rådet ba også de europeiske landene utpeke stier:
«Det var en uhyre spennende oppgave å relansere en tusenårig pilegrimsrute, som også var en vei for sivilisasjon, en arterie for europeisk samhold. Det spanske diplomatiet i Europa på den tiden bidro stort. Spesielt Marcelino Oreja, daværende generalsekretær for Europarådet, som med utgangspunkt i Jakobsveien foreslo å lage et program for kulturveier som gjenspeilte europeernes felles kulturarv», forteller José María Ballester, tidligere direktør for natur- og kulturarv i Europarådet. «Vi opprettet en ekspertgruppe som viste hvor viktig pilegrimsveien har vært for det europeiske byggverket. Den var et møtested for borgerne og åpnet for dialog mellom kulturer opp gjennom historien.»
Logo og maskot
Etter 1988 ble historikerne likevel skeptiske. Om camino francés var lett å finne på de spanske kartene, var resten av rutenettet langt mer usikkert. Under en konferanse Europarådet organiserte i Bayern la den tyske historieprofessoren Hedwig Röckelein fra Universitetet i Göttingen ikke skjul på sin skepsis: «Det finnes spor etter pilegrimer og jakobskult i Tyskland og Sveits, men ingen håndfaste bevis knytter dem til Jakobsveien», sier hun i dag:
«De siste tretti årene har rutenettet i Europa, og spesielt i Tyskland, blitt rekonstruert ut fra steder hvor det fantes Jakobskirker eller munkeordener viet Jakob. Men at folk tilba apostelen betyr ikke nødvendigvis at de dro på pilegrimsferd. Dessuten eksisterte det aldri egne veier for pilegrimene. De brukte de store handelsårene. Noen av disse er senere blitt til motorveier og dermed forbudt for fotgjengere. Dermed er identifiseringen av små pilegrimsstier et pragmatisk valg uten rot i historien», sier Röckelein.
For kirken betyr det lite hvilke veier som brukes. I 1989 kom paven tilbake til Santiago de Compostela for å lede Verdensungdomsdagene med en halv million deltakere, hvor 5760 fikk pilegrimsdiplomet – mot 1868 sju år tidligere. «Johannes Paul 2 jobbet for en ny evangelisering. I pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela så han en lovprisning av kristendommens verdier som samlende for hele Europa», forteller Rafael Sánchez Bargiela, leder for Forvaltningsselskapet for Xacobeo («Jakobsk»), som regionalregjeringen i Galicia opprettet i 1991 for å promotere Jakobsveien. Xacobeo-planens mål var å skape blest om veien i det compostelanske året 1993 med et internasjonalt program med utstillinger, konserter, vitenskapelige og kulturelle møter. Lederen for Galicias regjering på den tiden var Manuel Fraga Iribarne, tidligere turistminister under Franco og grunnlegger av Alianza Popular som i 1989 ble til Partido Popular.
«I kjølvannet av OL i Barcelona og Verdensutstillingen i Sevilla i 1992, forsøkte Galicia å utnytte den ‘spanske bølgen’», forteller Sánchez. «Planen Xacobeo 93 åpnet for utvikling og å fornye imaget til Galicia som fortsatt var forbundet med landbruk. Vi kalte prosjektet Xacobeo for å utfylle pilegrimsferdens religiøse side og gjorde det til et merkenavn med en logo og maskot: Pilegrimen.» Budsjettet ble tredoblet6 Xosé Hermida, «Galicia destina 4.600 millones al Xacobeo 99», El País, Madrid, 2. januar 1999. og suksessen kom umiddelbart: 99 436 pilegrimer kom fram i 1993, ti ganger flere enn året før.
Symbolsk fortelling
De 15 offentlige herbergene regionmyndighetene bygde i 1993 har holdt åpent siden. I dag finnes det over 70 av dem i Galicia og over fire hundre private herberger langs camino francés. I 1993 plasserte Unesco denne veien på listen over Verdens kulturarv. Fem år senere havnet også de franske rutene på listen. Det var imidlertid stor usikkerhet og mye debatt om hvor rutene hadde gått, derfor valgte det franske kulturdepartementet hele sju ruter og 71 monumenter som vitnet om pilegrimsferd langs «de fire veiene» nevnt i Codex Calixtinus.
«Codex er i virkeligheten en symbolsk fortelling, og bare veiene fra Arles og Tours er virkelig historiske. De fire rutene boka nevner, som folk fra hele verden følger, dreier seg egentlig om fire kardinalpunkter. Da vi så nøyere på hva pilegrimene fortalte, viste det seg at de i Frankrike bare brukte de to historiske veiene, fordi de andre gikk over fjell», forteller historikeren Adeline Rucquoi i Den internasjonale ekspertkomiteen for Jakobsveien.7 Se Adeline Rucquoi, Mille fois à Compostelle. Pèlerins du Moyen Âge, Les Belles Lettres, Paris, 2014. «Det fantes jakobspilegrimer overalt i Europa. Det betyr ikke at Jakobsveien eksisterte på hele kontinentet. Men det har alltid stått mange økonomiske interesser på spill.»
I dag drømmer mange kommuner om å få en rute på sitt territorium. En merket vei vil tiltrekke turister og gi inntekter, med eller uten historisk fundament: «Noen venneforeninger av Jakobsveien lager alternative ruter til Santiago de Compostela. Vi kan ikke hindre folk i å ta disse rutene, eller merke dem og fortelle at de ikke er historiske», sier Ballester. «Dessuten var det slik de historiske veiene oppsto, fordi pilegrimene brukte dem.»
Jakobsveiens nærmest gudesendte suksess har gitt liv til kirkene langs veien. Likevel mangler litt av begeistringen den katolske kirken drømte om, for det dreier seg minst like mye om turisme som åndelig søken.
Oversatt av redaksjonen
Lola Parra Craviotto er journalist.
- 1Ifølge Pilegrimsbyrået, https://oficinadelperegrino.com.
- 2Ifølge bloggen Camino Milenario som siterer Pilegrimsbyrået, men byrået nekter å bekrefte tall før 1985 (690 pilegrimer).
- 3Se Ofelia Rey Castelao, Los mitos del apóstol Santiago, Nigra Trea, Gijón 2006
- 4La Gran Enciplopedia del Camino de Santiago, Éditions Bolanda, 2010, tilgjengelig på Xacopedia som er finansiert av regionalmyndighetene i Galicia, http://xacopedia.com.
- 5Se Denise Péricard-Méa, Le Matamore. Mythe, images et réalités. Quand saint Jacques est enrôlé pour la guerre, La Louve Éditions, Cahors, 2011.
- 6Xosé Hermida, «Galicia destina 4.600 millones al Xacobeo 99», El País, Madrid, 2. januar 1999.
- 7Se Adeline Rucquoi, Mille fois à Compostelle. Pèlerins du Moyen Âge, Les Belles Lettres, Paris, 2014.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
