World history, global history og big history dukket opp i USA på 1980-tallet og ble en enorm suksess i akademia. Disse mer eller mindre overlappende retningene i historiefaget spredte seg så til Europa, Latin-Amerika og Asia i de to påfølgende årtiene. Det dreier seg strengt tatt ikke om en ny historisk skole, til det er arbeidene som hevder å tilhøre disse grenene for metodisk og kunnskapsteoretisk avvikende, i likhet med konklusjonene. Det dreier seg snarere om å se menneskehetens historie i et globalt perspektiv.
Det betyr først og fremst å fjerne historiens tradisjonelle sentrum. Det vil ikke bare si å ikke redusere menneskehetens historie til en sammenstilling av avgrensede nasjonalstatlige historier, men også å frigjøre seg fra eurosentrismen eller det vestlige perspektivet. Inntil relativt nylig så historikerne historien ut fra Europa eller Vesten, som i århundrer hadde dominert resten av menneskeheten, når de ikke gikk så langt som å benekte at de andre sivilisasjonene hadde en egen historie. Globalhistorie gir i stedet flere komparative innfallsvinkler mellom nasjonene, kontinentene og sivilisasjonssfærene ved å vise hva de har felles så vel som hva som skiller dem, samtidig som de ses som likeverdige. Retningen ligner dermed på såkalt connected histories, ved at den retter blikket mot gjensidig påvirkning, sirkulasjonen mellom ulike områder, og mot kulturell og biologisk utveksling som følge av den europeiske ekspansjonen. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
