Radikaliseringens sosiale logikk

Angrepene i Vest-Europa de siste årene og de mange tusen unge syriafarerne fra vesteuropeiske land har skapt en stor debatt om «radikalisering», og ikke minst en voldsom iver fra det offentlige. På kort tid har det poppet opp lover, rundskriv, handlingsplaner og øremerkede bevilgninger. Politi, rettsvesen, sosialtjenester, skoler, fengsler, utenrikstjenesten, etniske og religiøse samfunn samt kommuner har alle fått opplæring. I Frankrike bruker mange tusen politifolk nå hele eller deler av arbeidsdagen på å oppdage, rapportere, registrere, overvåke, forfølge eller ta hånd om enkeltpersoner med atferd, holdninger eller handlinger definert som radikaliserte. «Snart er det flere folk som lever av radikalisering enn radikaliserte», kommenterte en etterretningsoffiser nylig.

Sammen med den politiske interessen og mediefokuset, har den offentlige iveren gitt en inflasjon i bøker og artikler. Men i den strie strømmen av publikasjoner støter man sjelden på reelle empiriske undersøkelser. Etter avtale med den franske rettsinstansen for mindreårige (PJJ) har vi fått innsyn i mappene til 133 franske mindreårige - 96 gutter og 37 jenter - som har vært involvert i terrorsaker eller blitt rapportert for «radikalisering». 68 av disse har blitt stilt for retten eller vil bli det for å ha reist til Syria eller Irak og for å ha planlagt terrorangrep på fransk jord. I tillegg til disse kommer 65 andre mindreårige, dømt for å ha «forsvart terrorisme», eller siktet i straffesaker eller sivile saker hvor de har gitt uttrykk for holdninger eller kommet med uttalelser som ansatte i sosialtjenestene eller rettsvesenet har funnet bekymringsverdige. De 68 utgjør så å si alle mindreårige som ble rettsforfulgt for terrorisme fra 2012 til 2017, mens den andre gruppen bare er et utsnitt av det store antallet slike saker som finnes. (…)