Dagens California-guvernør Jerry Brown og hans forgjenger Arnold Schwarzenegger i forbindelse med signeringen av en klimalov i San Francisco, 25. juli 2017. Foto: Eric Risberg, AP / NTB SCANPIX.
Litteratur / USA Miljø

California-effekten


Californias klimaoffensiv kan framstå som selvsmiger fra optimismens uoffisielle verdenshovedstad, men den bærer i seg et rikt potensial – både politisk og filosofisk.
Av Posted on

I fjor annonserte California-guvernør Jerry Brown en global klimakonferanse i San Francisco etter at Donald Trump trakk USA ut av Paris-avtalen. Brown inngikk også i en separat miljøavtale med Kina i november samme år. Det er ikke noe nytt at California etablerer seg som miljømotpol til Washington. Allerede da George W. Bush nektet å underskrive Kyoto-protokollen i 2001 – fordi «den amerikanske livsstilen ikke er oppe til forhandling» – svarte California med egne utslippsrestriksjoner. «Siden delstaten vil bli rammet mer enn andre av global oppvarming» var det viktig at California ledet an i klimakampen, mente delstatssenatoren Fran Pavely som den gang foreslo de nye utslippsreglene.

Blandingen av moralsk idealisme og kampklar egeninteresse har lenge kjennetegnet Californias miljøpolitikk. I rapporten Choosing Our Future (2004), advarte Union of Concerned Scientists om nedsmelting av den evige snøen i Sierra Nevada og stadig større skogbranner – noe som i dag er blitt en overveldende virkelighet. Rapporten fikk daværende guvernør Arnold Schwarzenegger, også kjent som action-skuespiller med forkjærlighet for bensinslukende biler, til å resolutt erklære: «Debatten er over. Vi har de vitenskapelige resultatene. Vi ser trusselen, og vi vet at tiden er inne for handling.» Pavely har siden omtalt Schwarzeneggers strategi som en «vinn-vinn-vinn-løsning»: Med utslippstak, kvotemarked og tilrettelegging for grønn teknologi har vind- og solkraft vunnet frem, utslippene har gått ned og økonomien har vokst. Brown har fortsatt i samme spor og signaliserer med konferansen at California vil vise vei, ikke bare for resten av USA, men for verden.

 

Unntaket som blir regelen

Med utslippstak, kvotemarked og tilrettelegging for grønn teknologi har vind- og solkraft vunnet fram i California. Her fra solkraftverket Ivanpah i Mojave-ørkenen. Foto: Piotr Zadja / Shutterstock.

En slik lederrolle har vært en del av den amerikanske eksepsjonalismen og ideologien om en manifest destiny, en forestilling som i sin tid ble brukt til å forsvare annekteringen av California fra Mexico. Begrepet har klare religiøse og imperialistiske overtoner: USA som framtidens land, en ledernasjon med en historisk misjon. Den amerikanske eksepsjonalismen står enda sterkere på vestkysten, siden California ser seg selv som et eget amerikansk unntak. Det som oppstår i California sprer seg siden til hele USA og så til resten av verden. Amerikaniseringen av verden er et godt stykke på vei en kalifornisering.

Den kaliforniske kulturens triumftog verden over har vært sett som dårlig nytt for miljøet: en bilbasert livsstil, McDonalds-kjeden og supermarkedsystemet ble først institusjonalisert nettopp i California. Åtte av USAs ti mest forurensede byer ligger i California. Likevel er miljøambisjonene unektelig i verdensklasse: Brown annonserte under konferansen at delstaten skal nå nullutslipp innen 2045. Spørsmålet gjenstår likevel om ikke California har investert for dypt i forbrukerlivsstil og globale handelsfortrinn til å være troverdige i rollen som kritikere og redningsmenn.

Hvordan har California – av alle steder – endt opp i rollen som et miljøfyrtårn? Og hvordan klarer staten å heve seg over sine interessekonflikter og dype ideologiske motsetninger?

 

Maltraktert naturskjønnhet

I boka California Greenin’ – How the Golden State Became an Environmental Leader (2018), søker David Vogel, professor i forretningsetikk ved Berkeley, etter svar. Han mener nøkkelen er å finne i alliansen mellom baptists and bootleggers, mellom fromme idealister og garvede profittjegere. Innføringene av strengere miljøregelverk her, det Vogel kaller «California-effekten», skyldes pragmatiske allianser mellom grasrotbevegelser, politikere og næringsliv.

At slike allianser er langt fra uproblematiske ble klart da klimakonferansen ble omringet og blokkert av demonstranter som anklaget Brown for å være kjøpt og betalt av oljeindustrien. Konferansen ble også kritisert for å promotere en falsk miljøpolitikk basert på en kvotehandel som lar oljeindustrien fortsette nokså ufortrødent. Brown innrømmer på sin side åpent at miljøkampanjen hans er finansiert av oljeselskaper: «Politikk koster, slik er virkeligheten, jeg har ingen ting å skjule.». Når han kan tillate seg en slik bramfri tone, er det kanskje fordi han, all pragmatisme til tross, også er en idealist. Det er like lett å være kompromissløs når du står på utsiden, som det er vanskelig å unngå kompromisser når du er på innsiden.

California Greenin’ er bakenfor problematiseringen en feiring av Californias grønne oppvåkning, som kanskje nådde et høydepunkt under motkulturens hippiebevegelse på 70-tallet. De mest kritiske sidene av denne bevegelsen ble imidlertid kuet under Nixon og gled fra motkultur til subkultur idet nyliberalismen og globaliseringen gikk sin seiersgang på 80- og 90-tallet.

 

Fanget prinsesse

Vogel viser at det problematiske, men fruktbare samspillet mellom idealisme og pragmatisme har en lang historie i California, der økonomi og egenartet naturskjønnhet er viklet sammen i delstatens mytologisering av seg selv. Da den spanske oppdageren Juan Cabrillo på 1500-tallet så kjempetrærne, de fruktbare slettene fulle av dyreliv og den vakre kysten med klipper og strender, oppkalte han området etter en eksotisk dronning hentet fra en ridderroman av den typen conquistadorene lot seg inspirere av: Califia som hersket over et mytisk og eventyrlig land – like ved det jordiske paradis Columbus lette etter på sin fjerde reise.

I 1848, samme år som California ble innlemmet i USA etter en blodig krig med Mexico, ble det oppdaget store mengder gull i elvene rundt Sierra Nevada. Tilnavnet «The Golden State» er langt på vei bokstavelig ment: Gullrushet gjorde delstaten som da bare hadde noen tusen innbyggere, til et eksepsjonelt sted befolket av lykkejegere. Her begynner også Californias miljøhistorie, og foranledningen var ikke de nyankomnes ærbødighet for den vakre naturen, men snarere de ekstraordinære naturødeleggelsene de brakte med seg. Jakten på det edle metallet involverte etter hvert stadig mer drastiske metoder: kraftige vannkanoner spylte ut hele åssider og jevnet hele fjell med jorden. Massen som ble vasket ut, la på få år flere av Californias elver øde. Der urbefolkningen tidligere hadde fisket flere tusen tonn laks hver sesong, var vannet nå livløst. Naturvern-pionéren John Muir hentet på 1800-tallet fram de første oppdagernes beskrivelser av California for å vise hvor ødelagt landskapet var blitt: «California er som en prinsesse fanget av røvere som kapper hendene av henne for å stjele ringene hun har på fingrene.»

Det er lett å glemme hvor mange som ble fylt av harme over ødeleggelse av landskap og miljø verden over allerede i den tidlige industrialiseringen. Likevel var det først når tungtveiende økonomiske interesser sto mot hverandre at man fikk en brekkstang for å stramme inn miljøreglene. Søksmål fra bønder som hadde fått jordene sine ødelagt av flommer og slam gjorde utslaget. Den åpenbare begrensningen i slike seire, er at de vinnes først når skaden er skjedd – og at de mindre innflytelsesrike ofrene, som urfolkene – ikke vinner fram ved egen hjelp.

 

Gjensidige søksmål

For mange framstår hensynet til naturen som et rent tapsprosjekt, gitt den økonomiske veksten og arbeidsplassene naturressursene gir. Skal naturen beskyttes må dermed både folket, næringslivet og politikerne vinnes over. Gullgravernes rovdrift kom siden til å gjenta seg med tømmerhogsten. Den majestetiske Yosemitedalen og kystskoger med gigantiske redwoodtrær som hadde stått uberørt siden før siste istid, sto ikke i veien for at redwood-tømmerhogst snart ble en viktigere inntektskilde for California enn gullet hadde vært.

John Muir startet en kampanje for å frede skogene, som «Guds første templer», og forsto snart at han måtte overbevise de mektigste: Etter en tre dagers telttur med president Theodore Roosevelt i Yosemite, samt personlige bånd til jernbanemilliardæren Edward Harriman, fikk Muir gjennomslag for vern av redwood-skogene i 1903. Selv om enkeltstående ildsjeler og naturidealisme, båret fram av organisasjoner som The Sierra Club, reddet noen områder – var bakenforliggende økonomiske interesser avgjørende også her: turisme, frykt for erosjon og skogeiernes langsiktige interesse av gjenvekst. Tidligere i år annonserte Trump-administrasjonen en drastisk reduksjon av redwood-skogene. The Sierra Club har bokstavelig talt tapt terreng, og strever med underskriftskampanjer, mens de advarer om at tømmerindustrien klør etter å starte motorsagene. Delstatens mulighet til å stoppe hogsten begrenser seg til å protestere eller saksøke administrasjonen i Washington.

Den kaliforniske kulturens triumftog verden over har vært sett som dårlig nytt for miljøet.

Et parallelt tilfelle er konfliktene som fulgte etter en oljelekkasje fra plattformer utenfor Santa Barbara i 1968. Etter en iherdig kampanje fra organisasjonen GOO (Get Oil Out) la delstatsmyndighetene et radikalt forslag om vern av kysten, Coastal Zone Protection Act, ut for folkeavstemming i 1972. Den konservative Nei-kampanjen advarte om økonomisk tilbakegang og høye strømpriser, med et fire ganger så stort budsjett som Ja-siden. Likevel ble loven vedtatt, med et flertall på nesten en million stemmer.

Miljøpolitikken i California har siden fulgt samme mønster: Delstatens relativt sterke selvstyre har blitt brukt til å høyne miljøkravene. Uavhengige institusjoner som California Air Resource Board og California Energy Comission har hjulpet guvernørene Schwarzenegger og Brown å vinne fram med tiltak for bedret luftkvalitet og lavere energiforbruk, der nøkkelen har vært å overbevise sterke næringslivslobbyer om at alle vil tjene på en oppgradert teknologi. Her ligger den mest konkrete delen av California-effekten: Ringvirkningene av Californias utslippskrav for biler og krav for effektiviteten til elektriske apparater, er at produsentene også følger kravene nasjonalt for å kunne selge til det kaliforniske markedet. I tillegg følger mange stater etter og innfører de samme kravene som California. Brown leder også en kampanje der 17 delstater saksøker miljødepartementet (EPA) for å ha opphevet miljørestriksjoner innført under Obama. Samtidig har Trump-administrasjonen saksøkt delstaten, fordi den har høyere bensinavgifter og har vedtatt en lov som beskytter statlige nasjonalparker og naturreservater mot å bli solgt til næringslivsaktører.

 

Folket i California vs. Kongeriket Norge

Hydraulisk gullgraving, 3. juni 1919. Foto: Oakland Museum of California.

Der David Vogel fokuserer på rettstvistene mellom de føderale myndighetene og California, er det all grunn til å se på Californias rolle i en global sammenheng. California har blitt arnested for storstilte klimasøksmål. I april annonserte Arnold Schwarzenegger at han forbereder et søksmål mot oljeindustrien: Med presedens fra tidligere søksmål mot tobakksindustrien anklager han dem for å ha solgt et åpenbart helsefarlig produkt som også skader klimaet.

Tilsvarende har grasrotbevegelser meldt inn et lignende søksmål mot Chevron. Oljeselskapets respons er interessant: i en tredjepartanklage har Chevron bedt om at søksmålet også rettes mot Statoil (nå Equinor), og dermed indirekte mot det norske folk. Ettersom Statoil, og dermed den norske stat, har tjent på utvinning av de samme miljøskadelige produktene som Chevron anklages for å profitere på, må de gjøres til en anklaget part på linje med det kaliforniske oljeselskapet.

I Norge latterliggjøres ofte amerikanernes hang til å saksøke alle og enhver. At søksmål kan være viktige i miljøsammenheng ble likevel klart for mange da en gartner vant mot Monsanto, fordi agrogiganten ikke hadde informert om skadevirkningene av sprøytemiddelet glyfosat, bedre kjent som Roundup. For aktører som ellers ville mangle miljøengasjement, kan faren for enorme erstatningskrav, skandaler og tapt omdømme bidra til å oppnå lovsystemets grunneffekt: å få egeninteresse og samfunnsansvar til å sammenfalle.

 

Kappløp mot toppen

I likhet med all annen motstand mot miljøreguleringer, må Trump-administrasjonens tilbaketrekning fra Paris-avtalen ses i lys av den internasjonale økonomiske konkurransen. Globaliseringen har fått land og regioner til å lempe på rettigheter for arbeidere, kutte selskapsskatt og ikke minst tilsidesette miljøhensyn for å styrke sin «konkurransekraft». Vogel kaller denne typen kappløp mot bunnen for «Delaware-effekten», etter denne delstatens desperate skattelettelser for å tiltrekke seg næringsvirksomhet. Et grotesk eksempel på en slik miljømessig failed state er øystaten Nauru. Myndighetene her omformet øyas indre til en fosfatgruve, og i dag er den i praksis en tynn stripe av palmer, der stadig mer utrangerte mercedeser melankolsk sirkler omkring en utarmet ørken. I sin miljøhistoriske bestselger Kollaps forteller Jared Diamond om delstaten Montana, som ble presset til å overgjødsle jorda, hugge for mye skog og som er full av gamle gruver med cyanidlekkasjer ingen vil ta ansvar for. Økonomiske og økologiske kriser er viklet sammen, slik blant andre den marxistiske kritikeren Jason W. Moore har analysert i sin bok Capitalism in the Web of Life (2015). Konkurranselogikken innebærer en hensynsløs utnyttelse av både arbeidere og naturressurser. Resultatet er ofte overproduksjon og dumpingpriser – som i neste omgang fører til ny rovdrift.

Spørsmålet Vogel reiser er om det er den konkurransedrevne markedsøkonomien som er problemet, eller om det kan finnes et kappløp mot toppen innad i markedene. Når han søker et motstykke til kappløpet mot bunnen, er det ikke snakk om en marxistisk revolusjon eller en postkapitalistisk verdensorden, men å finne en måte å stadig heve miljøkravene på ved at ledende økonomier som Tyskland og California innfører strengere miljøkrav. Alliansen mellom idealisme og økonomiske interesser blir her både en betingelse og en garanti for at miljøpolitikken blir gjennomførbar. En del av strategien er også å innlede et slags kappløp i moralsk prestisje, slik Jerry Brown appellerer til det han i tråd med USAs utenrikspolitiske og militære sjargong har kalt en «koalisjon av de villige». Gevinsten er et medlemskap blant de progressive som er i forkant av krisen – og som potensielt vil høste fordeler av å ligge foran i en omstilling som uansett vil tvinge seg fram.

Etter Trumps nei til Paris-avtalen har Los Angeles’ ordfører Eric Garcetti satt i gang initiativet Climate Mayors, der 400 amerikanske byer har underskrevet målene fra avtalen. Håpet er at California-effekten også på et internasjonalt plan kan arte seg som et kappløp for å møte andre og strengere krav. En parallell organisasjon er Under2Coalition, som er en strategisk samarbeidsgruppe for byer, delstater og nasjonalstater som vil gjøre ekstra innsats for å nå målene fra Paris-avtalen. Sett i kontrast til Trumps elendige miljøpolitikk er disse initiativene progressive og prisverdige. Målt opp mot mange andre land ligger de likevel et skritt etter.

 

Vinnere og tapere

Mens oljeselskaper og jordbruksgiganter gratulerer seg selv med nokså minimale reduksjoner, er klimakrisens ofre gjerne dem som virkelig lever bærekraftig, småbønder og tradisjonelle kulturer. Mange av talerne på konferansen i september nevnte disse «uskyldige ofrene», men de færreste var villige til å ta konsekvensen av at disse «tapernes» posisjon gjør dem til berettigede kritikere av hele den kapitalistiske verdensordenen, av at det er et grunnleggende problem med den vestlige formen for produksjon og forbruk. Småbønder og minoriteter hadde en sentral plass i demonstrasjonene mot klimakonferansen.

Hvis miljøpolitikken er et kappløp mot toppen og denne toppen er definert som et bærekraftig samfunn, må vestlige, velstående, gjennomindustrialiserte samfunn innse at de fra nå av befinner seg på bunnen og har den lengste veien å gå.

De ikke-vestlige samfunnene som faktisk er bærekraftige må gjøres til forbilder.

Dette var også budskapet til tidligere utenriksminister John Kerry som var med på å utarbeide Paris-avtalen. Han minnet et oppstemt publikum om at vi på ingen måte er i nærheten av å oppnå de målene vi må nå. Det lovede fondet på hundre milliarder dollar har bare en håndfull land gitt penger til. Kappløpet mot toppen, i den grad det kan komme i gang, er ikke bare en kappestrid i grønn politikk, men et kappløp mot tiden for å endre samfunnet raskt nok. Faren, sa Kerry, er åpenbart ikke om vi når målene – men om vi når dem i tide.

Politiske kompromisser og en pragmatisk tankegang er åpenbart fruktbart for å få noe gjort, men de kan også være en vei til resignasjon – om ikke også korrupsjon – i ordets videste forstand. Vogel innrømmer at California særlig har feilet på ett område, nemlig vannforbruk: Her har lobbyene vært for sterke – og jordbrukssektoren for uvillig til å inngå kompromisser. Ser vi nærmere på historien han forteller gjelder det samme langt på vei med gullgravingen, tømmerhogsten og luftforurensningen: Tiltakene har kommet sent og nesten for sent. Det er fristende å innvende – som Vogel selv er inne på – at heroismen og triumfen egentlig ligger i det at raseringen av miljøet ikke var total. Spørsmålet er om endringer basert på vinn-vinn-løsninger vil gå langt nok og fort nok. På den ene siden kunne man hevde at California fører en grønn politikk nettopp i den grad de har råd til det – eller stadig finner måter å tjene på det. På den andre siden kunne man si at delstatens evne til å finne løsninger som også fungerer for næringslivet, åpner for en revolusjonerende grønn vending i økonomien.

 

Politiske laboratorier

California-effekten som Vogel beskriver, består ikke så mye i unike kaliforniske grep, men beskriver prinsippet i en regional miljøpolitikk bygget rundt delstater og byer: Disse kan fungere som politiske og teknologiske laboratorier der nye løsninger blir utviklet, som siden kan oppskaleres. En slik eksperimentell rolle passer selvsagt også inn i Californias image, med sin intensiverte innovasjonskultur. Målet er ikke å forutsi framtiden, men å skape den gjennom futurologiske institusjoner, hvor framtidspumper, inkubatorer og akseleratorer gjør forretningslivet til et kappløp for å mane fram morgendagens teknologier. Al Gore hevdet i sin appell på klimakonferansen at nye teknologier er i ferd med å frambringe en «global bærekraftsrevolusjon […] i samme størrelsesorden som den industrielle revolusjon og som går like fort som den digitale revolusjonen».

Den kaliforniske optimismen i ferd med å skifte karakter og få en mørkere undertone.

Både en lønnsom omlegging til grønn kapitalisme og teknologiske løsninger krever stor innsats. Like fullt kan de kritiseres for å være farlig bekvemme løsninger, der klimaet prioriteres i den grad det ikke koster: Miljøproblemene gjøres til sporty utfordringer som krever kløkt og foretaksomhet. Det som må til er et oppgjør med egen livsform og ansvar overfor resten av verden, samt en vilje til å virkelig gå de store oljeselskapene og jordbruksgigantene på klingen. Dette var kjernebudskapet i den parallelle miljøkonferansen, Soil Not Oil, basert på den indiske aktivisten Vandana Shivas bok fra 2008 med samme navn.

Shiva har påpekt at det ensidige fokuset på en omlegging til alternative energiformer er en felle. Knapt noen snakker om hvordan bærekraftige livsformer i ikke-vestlige land presses over i Vestens mønstre – og hvordan det miljøfiendtlige industrilandbruket knapt blir utfordret i klimadebatten. Klimaproblemene er et resultat av det industrialiserte vestlige forbrukersamfunnet, mener Shiva. Uten en fundamental endring av vanene, verdiene, jordbruket, produksjonsforholdene og maktforholdene som opprettholder denne uholdbare livsformen, vil alt snakk om bærekraft bare være en bløff. De ikke-vestlige samfunnene som faktisk er bærekraftige må gjøres til forbilder – ikke California eller Tyskland. Lett karikert står den gamle hippie-bevegelsen i California, representert ved økologiske bønder og en tilbake-til-jorda-tankegang, mot «usentimentale» økomodernister som vil ta i bruk alle teknologiske og økonomiske midler for å gjøre den moderne urbane livsformen bærekraftig. Bak denne motsetningen spøker spørsmålet om det i det hele tatt er noe håp for ideen om en grønn kapitalisme.

 

Oljeabolisjonisme

I Climate Leviathan – A Political Theory for our Planetary Future (2018) argumenterer Geoff Mann og Joel Wainwright for at den globaliserte økonomiske konkurransen gjør klimapolitikken til en latent krigstilstand. Gitt at utslippskutt har en pris og påfører ulemper, blir kuttene en hemsko for nasjonaløkonomienes «konkurransekraft». Dette har gitt klimakonferansene, Paris-avtalen inkludert, karakter av å være multilaterale nedrustningsavtaler – kontrakter som skal garantere at ulempen ved ansvarlig selvbegrensning fordeles likt og utnyttes av andre parter. Begrensningene i slike kontraktsforhold er åpenbare og er essensielt det samme som demokratiets tilkortkommenheter: Hensynet til majoriteter og behovet for enighet gjør det vanskelig å hanskes med problemer som krever innsatsvilje og ofre. Et bedre historisk forbilde for klimakampen enn nedrustningsavtaler, kunne være oppgivelsen av slaveriet: Abolisjonismen ble båret fram av grupper og stater som gjorde høyere moralske krav til en prestisjesak. Å oppgi utbyttingen av naturen og frigjøre oss selv fra oljeavhengigheten blir et spørsmål om anstendighet.

I en slik situasjon er frivillige sammenslutninger av selvstyrte enheter i globale føderasjoner mer produktivt. For land og grupper som er under press fra en globalisert økonomi og multinasjonale selskaper er det simpelthen snakk om det Mann og Wainwright kaller «retten til å være ansvarlig». Dette er et effektivt minstemål hva angår klimarettigheter. Et eksempel på dette er den brasilianske urbefolkningens kamp for å beskytte regnskogen, som ble framhevet i Erik Solheims innlegg på klimakonferansen i San Francisco. I en viss forstand er det også en slik rett det står om når California kjemper mot administrasjonen i Washington for sine nasjonalparker og strever for å etablere en mer ansvarlig klimalovgivning.

California-effekten baserer seg på overbevisningskraften i høyere standarder og letingen etter en livsform vi kan stå inne for – en moral av den velopplagte og oppløftende typen. Likevel er den kaliforniske optimismen i ferd med å skifte karakter og få en mørkere undertone: å være optimistisk betyr nå å se skjebnen i hvitøyet og likevel tro at vi kan begrense katastrofen. Den farlige siden av optimismen ligger i troen på at alle parter kan vinne uten å virkelig ofre noe. Vinn-vinn-løsningene kan åpenbart ikke inkludere de som profiterer mest på forurensning. Den gode siden av optimismen ligger i en vilje til høyere standarder og et resolutt forbud mot resignasjon, og en berettiget tro på at hvert skritt forbereder vanskeligere omlegginger – og innrømmelser.

© norske LMD

Anders Dunker er litteraturviter.

Siste fra Litteratur

Til Pan!

Havet blir varmere, brannene og stormene villere, og nye virus og parasitter
0 kr 0
Gå til Toppen