Folkeopprør mot Moreno

Økonomiske innstramminger i bytte mot en redningspakke fra IMF har utløst massedemonstrasjoner og politisk krise i Ecuador. President Lenín Moreno skylder alt på forgjengeren, Rafael Correa, som her gir sin analyse.

I mars godkjente styret i Det internasjonale pengefondet (IMF) institusjonens 14. avtale med Ecuador. Avtalen krevde reformer og innstramninger i bytte mot en redningspakke på 4,2 milliarder dollar over fire år, i tillegg til 6 milliarder fra andre institusjoner.

I tråd med IMFs betingelser utstedte Ecuadors president Lenín Moreno 2. oktober dekret 883, som fjernet drivstoffsubsidiene og deregulerte salget. Beslutningen utløste de største demonstrasjonene i Ecuador i nyere tid. Dagen etter erklærte Moreno unntakstilstand, som opphevet ulike grunnlovsfestede rettigheter og ga hæren tillatelse til å slå ned protestene. Det var tydeligvis ikke nok, for 12. oktober innførte Moreno portforbud i hovedstaden, noe som ikke var blitt gjort på samme nivå siden militærdiktaturet på 1970-tallet.

Presidenten besluttet også å flytte regjeringshovedkvarteret til byen Guayaquil, som styres av hans politisk allierte. I en tale sendt på alle tv-kanalene anklaget han meg for å stå bak demonstrasjonene i et forsøk på å styrte ham. I talen henviste han, omgitt av militærledere, til den gamle grunnloven1Ecuador fikk en ny grunnlov i 2008 som erstattet den forrige fra 1998. som sa at militæret var demokratiets voktere. Han skjønte tydeligvis ikke hvor politisk sårbar disse bildene fikk ham til å framstå.

Giftig arv

Mindre enn et år før dekret 883 hadde Moreno lovet å ikke liberalisere drivstoffprisene, fordi det ville ramme de fattigste. I oktober var tonen en helt annen: Han forsikret at demonstrasjonene ikke ville påvirke det han kalte en «modig» beslutning og sa at han ønsket å fjerne subsidier som «gir insentiv til lediggang».

Det var før opprøret vokste og tvang ham til å forhandle med urfolksforbundet Conaie, spydspissen i demonstrasjonene. 13. oktober annonserte han at dekret 883 skulle trekkes tilbake. Offisielt har 8 personer mistet livet, 1340 har blitt skadet og 1192 fengslet under protestene.

Myndighetene har hevdet at landet er i krise for å forsvare IMF-avtalen og legger mye av skylden på gjelden de påstår å ha arvet. Men de fusker med tallene: De hevder at den offentlige gjelden var 60 milliarder dollar29. september 2000 erstattet Ecuador sin nasjonalvaluta, sucren, med den amerikanske dollaren i et forsøk på å få bukt med inflasjonen i landet. da de kom til makten, mens finansdepartementets offisielle dokumenter viser en samlet offentlig gjeld på 43,542 milliarder dollar i juni 2017, det vil si 41,7 prosent av BNP. Dessuten var utenlandsgjelden bare på 28,55 milliarder dollar (21,4 prosent av BNP), på tross av rekordhøye offentlige investeringer på 100 milliarder dollar fra 2007 til mai 2017.

I 2016 gikk økonomien tilbake med 1,2 prosent som følge av fall i oljeprisen, en sterk dollar og internasjonale dommer som påla den ecuadorianske staten økonomiske sanksjoner som kostet over én prosent av BNP.3Se Hernando Calvo Ospina, «Chevrons skitne hånd», Le Monde diplomatique, mars 2014. I tillegg ble landet rammet av et ødeleggende jordskjelv med en kostnad på nær tre milliarder dollar. På tross av disse brutale ytre sjokkene vokste økonomien igjen fra fjerde kvartal i 2016: I 2017 var veksten 2,4 prosent, så 1,4 prosent året etter.

Moreno-regjeringen har også gjort et stort nummer av budsjettunderskuddene den påstår å ha fått i fanget. Etter å ha vært på 5,34 prosent av BNP og 5,39 prosent i 2016 og 2017 (hovedsakelig på grunn av fallet i oljeinntektene), var underskuddet tilbake til 2,4 prosent i fjor, altså lavere enn grensen Maastricht-traktaten pålegger EU-landene.

Det finnes altså ingen gjeldskrise eller bunnløse underskudd. Hvilken krise snakker da Moreno om? Situasjonen skyldes mindre en giftig arv enn den sittende regjeringens økonomiske politikk. Så snart Moreno kom til makten kuttet han tollsatsene på 372 produkttyper og reduserte dermed de offentlige inntektene med rundt 400 millioner dollar. Blant en rekke andre absurde beslutninger har regjeringen gitt fra seg to nasjonale finansieringskilder: trygdekassen Ecuadors velferdsinstitutt (IESS) og Sentralbanken, to offentlige institusjoner som nå sender sine overskudd og reserver ut av landet.

Tålmodig venting

Ecuador har lenge vært preget av ustabilitet. Mellom 1996 og 2006 satt ingen regjering ut perioden sin. Som oftest fant krisene ingen annen løsning enn å trosse grunnloven. For å løse de permanente politiske spenningene på demokratisk vis inkluderte vi i den nye grunnloven i 2008 to artikler (130 og 148) som sier at «i tilfelle alvorlig politisk krise og sosial spenning» kan nasjonalforsamlingen eller presidenten kreve nyvalg.

Mellom 2007 og 2017 forduftet den kroniske ustabiliteten. Undertegnede ble valgt tre ganger på rad, to av gangene allerede i første runde, noe som ikke har skjedd før i Ecuadors historie. Og prosjektet vårt, «borgerrevolusjonen», ga oss seier i alle valgene, inkludert da Moreno stilte med løfter om å videreføre det.

Men så snart han var kommet til makten gjorde han helomvending. Han valgte nyliberal doxa og de store private interessene i landet. Og han begynte også å forfølge sine tidligere partifeller på alle mulige måter, inkludert via rettsvesenet, og svekket landets institusjoner. På under to år har Moreno hatt tre visepresidenter.

Likevel har ecuadorianerne ventet tålmodig på at presidenten skulle holde sitt løfte om å gi landet en bedre styring. Men populariteten hans har falt drastisk med de begredelige økonomiske og sosiale resultatene, fraværet av offentlige investeringer og de mange korrupsjonsskandalene. Dekret 883 var gnisten som tente gresset som i månedsvis hadde blitt stadig tørrere. Først begynte private bussjåfører å streike, så reiste urfolkene seg, og snart fikk de følge av store deler av befolkningen.

Ansvarlige for brutaliteten

Elitene forsøkte umiddelbart å diskreditere demonstrasjonene. Guayaquil-ordfører Cynthia Viteri stengte broen inn til byen sin for å beskytte den mot påstått plyndring fra urfolksmarsjen. Hennes forgjenger, Jaime Nebot, blottla sin rasisme da han ba urfolkene om å «bli værende i fjellene sine».

Regjeringen og de private mediene jobbet iherdig for å framstille demonstrasjonene som et kuppforsøk. De påsto at Venezuelas president Nicolás Maduro og jeg hadde betalt agenter for å infiltrere demonstrasjonene og framprovosere vold. For å underbygge påstandene arresterte politiet 17 venezuelanere de hevdet var utenlandske agenter – det skulle vise seg at de bare var Uber-sjåfører.

Regjeringen holdt likevel fast på retorikken sin. De hevdet at jeg og mine tilhengere hadde satt i gang «en operasjon» for å hindre dem i å angripe korrupsjonen i landet. Moreno mente selv at «det finnes ikke den minste tvil om at galningen [altså meg] styrer det hele fra Venezuela, for han vet godt at rettsvesenet har ham i siktet.»

På tross av en voldsbruk fra myndighetene vi ikke har sett maken til i Ecuador i nyere tid, og at regjeringen stengte de få mediene som rapporterte om realitetene på bakken (som Pichincha Universal), gjorde den private pressen alt den kunne for å forsvare regjeringen. Demonstrantene ble forbannet og kastet journalistene ut av demonstrasjonstogene, og dessverre ble noen av dem fysisk angrepet.

Under demonstrasjonene hindret nasjonalforsamlingens president César Litardo, en alliert av Moreno, parlamentet fra å holde krisesesjon. Alvoret i hendelsene skulle tilsi at nasjonalforsamlingen erklærte seg i permanent sesjon for å gjøre det nødvendige for å stoppe volden, som å avsette innenriksministeren og forsvarsministeren, som er direkte ansvarlig for politiet og militærets brutale framferd. I stedet har forsvarsminister Oswaldo Jarrín skrytt av at «forbrytelser og terrorhandlinger vil bli slått ned med makt. […] Ingen bør glemme at militæret har konkret krigserfaring.»

Illegitim regjering

Til slutt måtte regjeringen akseptere megling ledet av FN-representanten i Quito og Ecuadors bispemøte. Regjeringen godtok bare samtaler med én motpart, Conaie, hvor ledelsen har støttet Moreno siden han kom til makten. Inntil demonstrasjonene startet ledet urfolksforbundets tidligere president, Humberto Cholange, Ecuadors vannforvaltning. Urfolkspartiet Pachakutik var med i regjeringsflertallet i nasjonalforsamlingen, og presidenten ga mange urfolksledere viktige stillinger.

Men medlemmene i Conaie overrumplet ledelsen. Dermed måtte regjeringen starte en dialog (som ingenting tyder på at vil føre noe sted) med sine allierte for å få satt en stopper for demonstrasjonene. Den eneste innrømmelsen fra regjeringen var annullering av dekret 883, mens demonstrantene også krevde at IMF måtte ut av Ecuador og at Moreno måtte ga av.

Forsøket på å nøytralisere urfolksbevegelsen har skjedd samtidig med en ny forfølgelse mot min politiske bevegelse. 14. oktober ransaket politiet boligene til Paola Pabón, prefekt i Pichincha, Borgerrevolusjonens partisekretær Virgilio Hernández og fem andre, deriblant tidligere president for nasjonalforsamlingen, Gabriela Rivadeneira, som sammen med tre andre folkevalgte søkte asyl på Mexicos ambassade. Pabón sitter nå i fengsel, i likhet med parlamentsmedlemmet Yofre Poma fra partiet Sucumbíos og tidligere ordfører i Durán, Alexandra Arce.

Vår politiske bevegelse er den eneste som har bedt om at artiklene 130 og 148 i grunnloven skal tas i bruk for å løse krisen på fredelig og demokratisk vis. For det har vi blitt stemplet som kuppmakere.

IMF har også gitt en overraskende støtte til annulleringen av prisøkningen på drivstoff. Det viser tydelig at institusjonen vil forsvare regjeringen framfor avtalen de har inngått. Hovedprioriteringen er åpenbart å bevare Moreno ved makten, koste hva det koste vil. For siden mai 2017 har Ecuador forvandlet seg til et brohode for USA i regionen, og Washington vil nødig miste sin nye allierte. Regjeringen i Quito har også nylig sluttet seg til Limagruppen og støtter dennes forsøk på å fjerne Maduro i Venezuela. I tillegg har den overlevert Julian Assange til det britiske politiet, forlatt den søramerikanske unionen Unasur og tillatt en ny amerikansk militærbase på Galápagos, og ikke minst forrådt borgerrevolusjonen og forfulgt dens tilhengere.

På samme tid har det gått utfor med landet. Den økonomiske, sosiale og politiske situasjonen har blitt stadig verre og landet har i praksis ikke lenger en legitim regjering.

Oversatt av redaksjonen

Rafael Correa er økonom og var Ecuadors president fra 2007 til 2017.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Høyt spill om riksrett for Trump

Neste sak

I det russiske hjemmets vold

Andre saker om Ecuador

Helse for folket

I ti år har Ecuador forsøkt å gjenoppbygge det offentlige helsevesenet etter

0 kr 0