Naturarv for de rike

Den sørafrikanske organisasjonen African Parks driver 16 nasjonalparker i Afrika med løfter om å gjøre miljøvern profitabelt. Dens siste erobring er Pendjari-parken i Benin.

«Det fantastiske med å være parksjef er å befinne seg midt blant løvene, som i tv-serien Daktari»,1TV-serie fra 1960-tallet om dagliglivet til en veterinær i Kenya. sier Jean-Pierre Wilhelm synlig beveget. Fra bordet hvor han spiser lunsj med teamet sitt ser vi ut over et landskap på 4800 kvadratkilometer med savanner og åser. Siden juni i fjor har dette vært domenet til sekstiåringen fra Alsace. På vegne av den sørafrikanske organisasjonen African Parks driver han nasjonalparken Pendjari nordvest i Benin. Dyrereservatet som ligger førti kilometer med bomullsåkre og grønnsakhager fra byen Tanguieta, ble overlatt av de beninske myndighetene til African Parks i mai 2017.

Nasjonalparken er det siste tilfluktsstedet for elefantene og løvene i denne delen av Afrika. Parken er oppkalt etter elva Pendjari som renner langs den, og tilhører det enorme verneområdet W-Arly-Pendjari (WAP) sammen med nasjonalparkene Arly i Burkina Faso og W mellom Burkina Faso, Niger og Benin. Sammenlignet med de to andre parkene, som begge er offentlig drevet, er Pendjari «minst vanskjøttet», skryter African Parks-direktør Peter Fearnhead.

Hvorfor har en ikke-statlig organisasjon overtatt ansvaret for en afrikansk nasjonalpark? De fleste organisasjoner nøyer seg med å samle inn penger til parkdriften, med fare for å bli anklaget (slik som nylig hendte med WWF) for å finansiere parkvokternes brutale overgrep mot krypskyttere.2Tom Warren og Katie J. M. Baker, «WWF funds guards who have tortured and killed people», Buzzfeed, 4. mars 2019. African Parks har derimot siden den nederlandske milliardæren Paul Fentener Van Vlissingen startet organisasjon for tjue år siden, tatt over parkene selv for å innføre forretningsånd og profitt i forvaltningen av den afrikanske naturarven.

Militarisert vern

Selskapets 16 parker på kontinentet er populære hos velstående og hovedsakelig vestlige kunder som har råd til reise, guide og luksushytter (lodges) hvor en natt kan koste over 600 dollar. I Benin har African Parks planer om å bygge et femstjerners hyttekompleks for sine rikeste kunder. Parkledelsen satser også på jaktturisme. Pendjari-parken har allerede tre private områder for jakt på storvilt som vortesvin, som gir parken like store inntekter som fotosafariene. Parken er også full av tradisjonelle medisinplanter med molekyler som ennå ikke er patentert, noe som også kan bli god butikk. African Parks’ grunnidé er kort fortalt å kommersialisere naturen samtidig som den vernes med nulltoleranse for lovbrudd.

Klikk for å forstørre.

«A business approach to conservation» er slagordet til organisasjonen som var tidlig ute med offentlig-private samarbeid for å «redde hver av kontinentets elleve biomer [distinkte økosystemer]», forteller regionaldirektør for Vest-Afrika, svenske Erik Mararv som er født og oppvokst i «bushen» i Den sentralafrikanske republikk. Som med andre offentlig-private samarbeid inngår African Parks langvarige avtaler – tjue år i snitt – med statene. Disse bevarer suverenitet over parkene, mens organisasjonen forplikter seg til å levere de nødvendig midlene, inkludert militære, for å rehabilitere dem og restituere faunaen, samt hjelpe lokalsamfunnene rundt.

Etter starten i det sørlige Afrika (Malawi og Zambia) har organisasjonen nå tatt over flere reservater i gråsoner i tidligere konfliktrammede land, fra Den sentralafrikanske republikk til Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo). Parkvokterne er ofte «den eneste stabiliseringsstyrken i noen av de mest avsidesliggende og forsømte områdene i Afrika», sier Mararv.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

African Parks slåss mot både krypskyting og elfenbenshandel som er med på å finansiere brutale militser som Herrens motstandshær (LRA) i Uganda og Janjaweed i Sør-Sudan. Organisasjonen ligger dermed i forkant av militariseringen av de afrikanske nasjonalparkene. Ifølge nettsidene sine har African Parks «den største og mest mangfoldige porteføljen av afrikanske økosystemer forvaltet av en NGO» – 16 parker i ti afrikanske land sør for Sahara, med et samlet areal på tolv millioner hektar. De fem tusen ansatte, hvorav tusen «miljøvakter», utgjør Afrikas største gruppe private parkvoktere.

Mindre småvilt

African Parks gjeninnføring av truede dyrearter har fått mye skryt i den anglosaksiske pressen, spesielt i National Geographic som også gir penger til organisasjonen.3Se David Quammen, «To save wildlife, African governments turn to private management», National Geographic, 12. november 2019. Organisasjonen har dessuten solide ambassadører som prins Harry, som har vært ærespresident siden høsten 2017, mens tidligere direktør for Verdens naturvernunion (UICN), amerikanske John Scanlon, er dens globale ambassadør. De godt betalte parkvokterne (nær 300 euro i Benin, hvor månedslønna i snitt er 65 euro) får jevnlig paramilitær opplæring fra sørafrikanske, franske og israelske veteraner. African Parks gir bonuser til de vokterne som arresterer flest eller finner flest dyrefeller. Alle ansatte blir også evaluert én gang i året.

Parksjef Wilhelms bakgrunn sier mye om ledelsesmodellen. Han er utdannet gruveingeniør, har vært offiserer i NATOs KFOR-styrke i Kosovo, og var i 18 år involvert i gruveindustrien i Afrika, blant annet i jerngruven i Afri i Mauritania og gullgruvene i Houndé i Burkina Faso. Man skulle tro den miljøfiendtlige gruveindustrien var uforenlig med verdiene til hans nye arbeidsgiver, men Wilhelm mener de to aktivitetene har til felles at de begge «baserer seg på støtte fra lokalsamfunnene». «Hvis aktivitetene marginaliserer lokalbefolkningen, kan det fort bære galt av sted», sier han.

Nær 200 000 mennesker bor rundt Pendjari-parken. For å motivere sine 230 ansatte, hvorav hundre nyrekrutterte voktere og fire offiserer fra Benins vann- og skogforvaltning, liker direktøren å sitere en leveregel som ikke ville gjort seg bort i en selvhjelpsbok: «Alene går du raskere, sammen går vi lenger.» Organisasjonens nulltoleranse har likevel bidratt til å «fylle fengselet i Natitingou», den største byen i provinsen, og skapt «et anspent forhold til parkens naboer», forteller journalist Jérome Sambini fra lokalradioen Nanto FM. I februar 2018, et år etter African Parks tok over, trosset tradisjonelle jegere forbudet og gikk på jakt i parken. Parkvokterne beslagla motorsyklene deres og sendte dem til politikammeret i Tanguieta. Over hundre innbyggere svarte med å plyndre kontoret til African Parks og brenne et dusin kjøretøy.

En annen kilde i Tanguieta forteller at parkvokterne samme år drepte «en flokk på minst 350 kveg som var ulovlig i parken, uten å advare gjeterne». Alt etter årstid kan maksimalt ti tusen kveg flyttes sørover gjennom Pendjari. «For lokalsamfunnene er det også blitt stadig vanskeligere å få tilgang til hellige steder i parken, som de særlig oppsøker for å løse helseproblemer.»4Se Flore Nobime, «Difficultés d’accès aux ressources: grincements de dents autour de la Pendjari», L’Événement précis, Cotonou, 9. oktober 2019. De får heller ikke sanke bast og bambus til tak, eller medisinplanter og røtter. Tilgangen til småviltkjøtt som gullhare, en stor gnager som tidligere ble jaktet ulovlig i parken, er blitt knappere og dermed dyrere.

Smisking med beninerne

Det er ikke første gang organisasjonen skaper splid. «I 2004 utløste African Parks store protester, da organisasjonen var med på å fordrive flere tusen mursi-nomader som bodde i og rundt den etiopiske nasjonalparken Omo», forteller nederlandske Bram Büscher, som forsker på miljøpolitikk og har spesialisert seg på historien til og kommersialiseringen av parkene i det sørlige Afrika. African Parks ble den gang tvunget til å forlate Etiopia. «Så lenge lokalsamfunnene ikke får delta direkte i forvaltningen av parkene, viderefører African Parks bare den eksterne, nykoloniale modellen i disse ‘miljøfestningene’, som i hovedsak er beregnet på en hvit kundemasse», sier Büscher.

På kontoret i Pendjari innrømmer Wilhelm motvillig at det finnes «kulturelle vansker med å innføre en anglosaksisk ledelsesmodell fra Sør-Afrika i det fransktalende Afrika». Han legger samtidig til at «vi har begynt å være mer tolerante overfor fiskerne som kommer til parken».

Wilhelm må også forholde seg til en anspent sikkerhetssituasjon. I begynnelsen av mai i fjor, før han hadde begynt i jobben, ble to franske turister bortført i Pendjari. Kidnapperne ble sporet opp av mobilsignal og nøytralisert i Burkina Faso av franske spesialstyrker. Planen deres kan ha vært å selge gislene til Ansar ul Islam, en fulani-jihadistgruppe som dukket opp i Mali i 2016. Kidnapperne drepte turistenes beninske guide, Fiacre Gbédji (29), noe som vekket sterke reaksjoner i Benin, som for første gang opplevde en slik forbrytelse.

Det finnes ingen formelle bevis for at denne hendelsen er knyttet til «styrkingen av ordenskapasiteten» – les: militariseringen – i Pendjari. Men risikoen var kjent. Tre måneder før kidnappingen, som gjorde at det franske utenriksdepartementet definerte Pendjari som et fareområde, hadde den sørafrikanske tenketanken Institute for Security Studies advart: «Handlinger for å forhindre ekstremisttrusler i Benin bør ta hensyn til lokale konflikter, spesielt de som er knyttet til forvaltning av landressurser og nasjonalparker.»5Michaël Matongbada, «Can Benin protect itself from terrorism in the region?», Institute for Security Studies, 8. mars 2019.

En av guidene i Pendjari forteller at han har lurt mye på om drapet på kollegaen var en hevngjerning. Uansett hva motivet er, er det åpenbart at i dette grenseområdet kan både parkvoktere og turister nå bli symbolske mål for bekvemmelighetsallianser mellom jihadister, landeveisrøvere og smuglere.

Ifølge en av skogvokterne har sikkerhetsavdelingen i Pendjari-parken «mer avanserte våpen enn den beninske hæren». Wilhelm forklarer hvorfor: «En ny hendelse her, og det er slutt på Pendjari. Vi er nå organisert militært med én prioritering: etterretning. Vi betaler folk for informasjon.» Parksjefen vet at han trenger støtte fra beninerne og smisker med patriotiske utsagn som: «Denne parken er en nasjonal stolthet og vi er her med dere» og «I dag sier jeg: Jeg er afrikaner».

Frykt for represalier

Mye står på spill for Benins president Patrice Talon. Forretningsmannen som tjente seg rik på bomull, har gjort Pendjari-parken til et prestisjeprosjekt i sin utviklings- og investeringsplan Bénin révélé (Revealing Benin), hvor turisme spiller en sentral rolle. Talon oppdaget African Parks på et statsbesøk i Kigali i august 2016, fem måneder etter at han var blitt valgt. I Rwanda har African Parks vært med på å drifte nasjonalparken Akagera siden 2010, og Talon legger heller ikke ikke skjul på at han liker den liberalautoritære lederstilen til Paul Kagamé. «African Parks etablerte seg i Benin uten noe som helst transparens, uten at parlamentet var involvert og uten anbud. Vi får heller ikke se kontrakten», forteller tidligere parlamentsmedlem for opposisjonspartiet Restaurer l’espoir («Gjenreis håpet»), Guy Mitokpè. «En nasjonalpark med en egen flyplass hvor folk kan gjøre som de vil, kan ikke få bli en enklave utenfor den beninske statens kontroll.» African Parks er et tilbakevendende tema i opposisjonens kritikk av president Talon.

I Tanguieta forteller folk i turistbransjen om glede da de hørte at sørafrikanerne skulle etablere seg her. «Jeg gråt nesten hver dag. Parken var i ferd med å gå under på grunn av den ulovlige jakten. Folk gikk inn og ut uten noen form for kontroll», forteller Adamou Akpana, leder for Guide- og turisttransportørforbundet i Pendjari.

Parken ble opprettet i 1961 på et tidligere jaktområde for kolonistyret. I 1996 ble den gitt til det statlige nasjonalparkorganet Cenagref og Avigref, landsbyforeningen for viltforvaltning i Pendjari. Koordineringsmøtene ga innbyggerne enkel adgang i visse deler av parken og til faste tidspunkt, for eksempel i forbindelse med religiøse ritualer. Landsbyboerne kunne også dyrke marka, la dyrene drikke vann, samt fiske og jakte i et lite bufferområde langs parken. «Men fra 2011 surnet forholdet mellom Avigref og Cenagref, mens ‘administrativ krypskyting’ organisert av skogvoktere ble vanlig», forteller Akpana. «Pendjari ble et åpent marked for lokale forretningsmenn med politiske forbindelser. Dyrene ble i likhet med edle tresorter en ulovlig handelsvare.»

Med statens velsignelse kastet African Parks Cenagref ut av Pendjari, erstattet de femten «dårlig trente parkvokterne» og skogvokterne, og rekrutterte nye «miljøvakter» i landsbyene rundt. «Utrenskningen» hadde også en politisk dimensjon. I Cotonou, Benins økonomiske hovedstad 700 kilometer lenger sør, har kaptein Patrice Trekpo siden 2017 jobbet for å få tilbake stillingen som generalsekretær for Fagforeningen for vann, skog og jakt (Syna-EFC). Det året ble han suspendert, fengslet i seksti dager og så avskjediget etter at han hadde kritisert, på tv-kanalen Golfe TV Africa, «den planlagte privatiseringen av Pendjari» og «ikke-innblandingsklausulene» i konsesjonen, som forbød hærens vann- og skogstyrker å patruljere i parken. Regjeringens begrunnelse var at han hadde vært «i en opprørsmodus og samtidig oppfordret til opprør fra medlemmer av korpset han tilhørte.»

I begynnelsen av juni i fjor klaget fagforbundet CSTB regjeringen og parlamentet inn for Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) for «brudd på arbeidernes rettigheter og friheter». «Men det var ikke mange som støttet Trekpo, selv ikke blant de ansatte i vann- og skogforvaltningen, av frykt for represalier», forteller Anselme Amoussou, generalsekretær i fagforbundet CSA-Benin.

Nye jaktmarker

African Parks, som finansieres av den globale filantrokapitalismens fremste kvinner og menn, har liten sans for fagforeninger. I Johannesburg er organisasjonens styre fylt opp av næringslivstopper, blant andre Valentine Chitalu, en av Zambias rikeste menn. «På 90-tallet var han direktør for Zambia Privatisation Agency, som hadde i oppgave å selge 230 statlige virksomheter», forteller en zambisk journalist som ønsker å være anonym. «Problemet var at Chitalu endte opp i styrene til selskaper han selv hadde vært med på å privatisere, eller ble leder for dem. Det var det som skjedde da den zambiske staten ga African Parks konsesjon på nasjonalparkene Liuwa Plain og Bangweulu.»

Den zambiske mangemillionæren satt i styret til Zambia Wildlife Authority (Zawa), som hadde ansvaret for landets nasjonalparker. «Det var gjennom ham at African Parks fikk disse kontraktene», sier journalisten. I dag planlegger et av Chitalus selskaper, Mukuba Property Development, å bygge et firestjerners hotell, en golfbane og et konferansesenter inne i nasjonalparken Mosi-oa-Tunya ved Victoriafallene, som står på Unescos verdensarvliste. Miljøvernere og lokalbefolkningen mener prosjektet vil fjerne den siste elefantkorridoren i området.6«Livingstone residents to oppose to the construction of a golf course, hotels in the Mosi-o-Tunya National Park», Lusaka Times, 27. september 2019.

Chitalu leder også Phatisa, et investeringsfond rettet mot den afrikanske landbruksindustrien. Sammen med britiske Commonwealth Development Group og den franske utviklingsbankens Proparco er Phatisa anklaget for ha investert i palmeoljeproduksjonen til kanadiske Feronia i Den demokratiske republikken Kongo, som møter store protester fra lokalbefolkningen. I juli ble et medlem av informasjons- og støttegruppen Riao-RDC drept av en av Feronias sikkerhetsvakter.7Se Karen McVeigh, «UK development bank launch inquiry after murder of Congolese activist», The Guardian, London, 27. september 2019. African Parks-direktør Fearnhead gir noen forsiktige, generelle forklaringer: «Mennesket er motsetningsfylt. Alle mener at rikdommen de har skapt kan brukes til noe annet og ha positive virkninger.» For African Parks’ velgjørere synes miljøbevissthet alltid å henge sammen med profitt og omdømme. «De vil at disse områdene skal vernes, men de vil også at de skal være de som gjør det, og si at de har gjort det», konkluderer journalisten Dan Nosowitz i forbindelsen med knivingen om en ny nasjonalpark i Angola.8 Dan Nosowitz, «In Angola, conservationists make the case for a massive new national park», Atlas Obscura, 15. januar 2019.

I 2020 vil African Parks få tre nye konsesjoner. Organisasjonen er i ferd med å sikre seg konsesjonen på nasjonalparken Iona sørvest i Angola og Nyungwe sørvest i Rwanda, og i Benin tar den snart over nasjonalparken W. Og langs Pendjaris grense i sør vil innbyggerne få et 92 kilometer langt elektrisk gjerde, bygd av materialer importert fra Sør-Afrika.

Oversatt av redaksjonen

Jean-Christophe Servant er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Grumsete fortid

Neste sak

Amerikanernes ulike verdi

Andre saker om Benin

Grumsete fortid

For van Vlissingen var African Parks en perfekt mulighet til å renvaske et familienavn skjemmet av

Kpayo-demokrati

Presidentvalgkampen er i full gang for Afrikas demokratiske pioner, Benin. Om fredelige maktskifter er normen i

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.