Historien gjentar seg regelmessig i Palestina, ubønnhørlig og hensynsløst. Og den gjentar seg alltid som tragedie, en tragedie som er lett å forutsi med de umiskjennelige fakta på bakken, men som gang på gang overrasker de som tror at medienes taushet betyr at ofrene er enig. Hver gang tar krisen en ny form og nye veier, men den koker alltid ned til en krystallklar kjensgjerning: at den israelske okkupasjon har vart i flere tiår, at det palestinske folket nektes grunnleggende rettigheter og at Israel ønsker å fordrive dem fra landet deres.
For lenge siden, etter krigen i juni 1967, så Charles de Gaulle hva som kom til å skje: «På territoriene de har tatt utøver Israel en okkupasjon som ikke er mulig uten undertrykkelse, vold og fordrivelser. Og det dukker opp en motstand mot okkupasjonen, som Israel i sin tur kaller terrorisme.» Han sa også, i forbindelse med kapringen av et israelsk fly i 1969, at man ikke kunne sidestille handlingen til en liten gruppe, Folkefront for Palestinas frigjøring (PFLP) som på den tiden var definert som en terrororganisasjon, og «represaliene» til en stat som Israel, som i 1968 hadde ødelagt Libanons sivile flyflåte på flyplassen i Beirut. Han stanset derfor alt våpensalg til Israel. En annen tid, et annet utsyn.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
