«Vi er lei av denne krigen»

Det har gått flere timer siden vi kjørte fra Moskva. Motorveien ser ut som en endeløs slange innhyllet i et oransje skjær fra veilysene. Plutselig dukker det opp en skygge på vår høyre side: en militærkonvoi. Z-en på siden og foran på lastebilene levner ingen tvil om hvor den skal. Samme sted som oss, sørover, til den ukrainske grensen. Det tar oss 16 timer å nå grenseovergangen utenfor byen Uspenka. To ganger må vi vise fram passene våre og svare på spørsmål. Først for å få tillatelse fra det russiske politiet til å forlate landet, så for å få lov av myndighetene i Folkerepublikken Donetsk (DPR) å komme inn i territoriet de har kontrollert siden 2014. Under den blå vårhimmelen i slutten av mai drar vi inn i Donbas. Utstyrt med adgangspass vi har fått fra de russiske myndighetene, etter en flere uker lang papirmølle, kan vi reise rundt uten offisiell eskorte.

Etter den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar har separatistene forlatt skyttergravene og stillingskrigen med de ukrainske regjeringsstyrkene og er på offensiven. Frontlinjen som var så å si uendret i åtte år, har blitt flyttet vestover av de russiske og prorussiske styrkene. Bak fronten utvider de to selverklærte republikkene Donetsk og Lugansk sin kontroll over de de ukrainske regionene med samme navn. I motsetning til i regionene i Sør-Ukraina som er okkupert og styrt av Russland, er det separatiststyrkene som tar seg av sikkerheten og styringen her. Ved veisperringene er det DRPs svarte, blå og røde flagg som pryder uniformene til de unge soldatene, mange av dem knapt ute av tenårene. Med maskingevær i hendene gransker de hver bilist som nærmer seg. Vi kjører noen kilometer til og kommer til byen Mariupol, som den russiske hæren erobret 16. mai. Havne- og industribyen var episenteret i krigen fra mars til mai. Overalt bærer landskapet vansirede spor etter de intense kampene: utbombede bygninger, forkullede bygningsskjeletter, knuste vinduer, øde gater og alleer.
(…)