Den 19. oktober i fjor sa EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen alvorstungt til EU-parlamentet om Russlands framferd i Ukraina: «Målrettede angrep mot sivil infrastruktur, med et klart mål om å frata menn, kvinner og barn vann, strøm og varme når vinteren nærmer seg: Dette er rene terrorhandlinger, og vi må kalle dem det.»
Denne regelen gjelder åpenbart ikke når en alliert av den vestlige blokken begår «målrettede angrep». Etter massakren på flere hundre sivile under militæroperasjonen til Hamas 7. oktober (over 1400 døde, inkludert 300 soldater) kunngjorde den israelske forsvarsministeren Yoav Gallant en fullstendig beleiring av Gazastripen: «Ingen elektrisitet, ingen mat, ingen gass […]. Vi kjemper mot menneskelige dyr, og vi handler deretter» (9. oktober). Allerede to dager senere var 1200 lik hentet ut fra ruinene av boliger, skoler, sykehus og pressekontorer på Gaza, som var blitt vilkårlig bombet med den begrunnelse at de huset stridende – samme begrunnelse som den russiske hæren ofte har brukt i Ukraina. Uanfektet gjentok von der Leyen: «Europa støtter Israel.»
Det ensidige fokuset på krigsforbrytelsene til Hamas i mange vestlige medier tenderer mot å få hele den israelsk-palestinske konflikten til å handle om islamistisk terrorisme. I Frankrike, et land som har blitt rammet av flere islamistiske angrep, har mediene nærmest sluttet å formidle nyheter for heller å håndheve regjeringens strenge nye ordre og jakte på dem som utfordrer disse.
Slue eller blinde?
I uka etter Hamas-angrepet gikk den franske regjeringen på nytt løs på de grunnleggende frihetene som den allerede hadde svekket under koronanedstengningene. Uten at demokratiets selvutnevnte forsvarere hadde noe å utsette på det, forbød den demonstrasjoner til støtte for Palestina. I et rundskriv til landets statsadvokater 10. oktober gjorde justisministeren det også ulovlig med «offentlig spredning av budskap som oppfordrer til en positiv vurdering av Hamas eller Islamsk jihad», selv hvis uttalelsene «framsettes i forbindelse med en debatt med offentlig interesse og kan sies å inngå i et politisk ordskifte».
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Eliten i den fjerde statsmakt startet umiddelbart sin egen «debatt». Ikke om ytringsfriheten de ellers hevder å være så brennende opptatt av, men om behovet for å straffeforfølge eller oppløse politiske grupper som forsvarer eller forsøker å forklare en palestinsk motstand som fra første stund har blitt kalt terroristisk – selv om både Charles de Gaulle og Jacques Chirac i sin tid viste forståelse for palestinernes handlinger.
De franske redaksjonenes atferd skyldes i mindre grad en slu intensjon enn en genuin blindhet. De er på ingen måte dobbeltmoralske, for det ville bety at de her avvek fra normen om å behandle alle mennesker som likeverdige, men denne normen har de for lengst forlatt. Den kjente debattlederen David Pujadas oppsummerte holdningen til mange av sine framtredende kolleger på TV-kanalen LCI 11. oktober, da han undret seg om innbyggerne på Gaza måtte ses som Hamas’ medsammensvorne, slik russerne er Kremls medsammensvorne, eller om man måtte gå så langt som å si at «en sivil i Gaza er det samme som en sivil i Israel?» Han må ha blitt sjokkert over svaret BBCs utenriksredaktør John Simpson ga på kritikken av at BBC ikke kaller Hamas for «terrorister»: «Vår jobb er å presentere fakta for vårt publikum, og la dem gjøre seg opp sin egen mening.»1John Simpson, «Why the BBC doesn’t call Hamas ‘terrorists’», 11. oktober 2023.
Systematisk offergjøring
De franske mediene ble radikalisert av terrorangrepene i Frankrike i 2015 og 2016 og ser spontant enhver kritikk av politikken til USA, EU eller den franske regjeringen som en provokasjon eller noe kriminelt. Nyhetsformidling handler for dem om å filtrere fakta gjennom en sil av vestlige interesser. De ser «det internasjonale samfunnet» som et vestlig brorskap. Drapet på en reporter i Moskva får dem – med rette – til å fordømme et autoritært regime, men de trekker på skuldrene når ti palestinske kolleger blir drept. Per 14. oktober har Israel stått bak nesten en tredjedel av drapene på journalister i verden i 2023.2Kilder: Reportere uten grenser og Committee to Protect Journalists. Mange tusen artikler går i detalj om desinformasjonen fra Russland og Hamas, samtidig som falske nyheter fra Israel eller Ukraina glir rett forbi faktasjekken.
Det finnes også et annet konstant trekk i dekningen av den israelsk-palestinske konflikten, nemlig tildekkingen av historien. Konflikten dukker bare opp i nyhetene når det skjer et palestinsk angrep. Men når man overser det som har skjedd forut – bosettingene, fordrivelsene, drapene, ydmykelsene, ødeleggelsene av brønner og avlinger – får man Israel systematisk til å framstå som et offer som bare forsvarer seg. «Israel svarer, den israelske regjeringen sier at dette er et svar», sa journalisten Benjamin Duhamel om bombingen av Gaza (BFMTV, 13. oktober).
Svekket internasjonal interesse
Le Monde diplomatique ble startet i opposisjon til denne typen redaksjonell apartheid. Fra avisen kom ut for første gang i 1954 og fram til 1980-tallet, var den opptatt av avkoloniseringen og Bevegelsen av alliansefrie stater, landene som nektet å velge mellom de to blokkene under den kalde krigen og søkte å tilkjempe seg en nasjonal uavhengighet gjennom selvstendig utvikling, ofte i sosialistisk retning.
Le Monde diplomatique var ikke alene i Frankrike den gang. Både L’Express, Le Nouvel Observateur og dagsavisen Le Monde viste i sin tid forståelse for «terroristene» i Algeries nasjonale frigjøringsfront (FLN), som sto bak massakrer på sivile, og dekket kampanjene til forsvarerne deres. Disse tre publikasjonene har siden beveget seg «vestover». Og det globale sør som nå forsøker å hevde seg mot den vestlige blokken, har lite til felles med den nye verden som ristet av seg det koloniale åket for et halvt århundre siden: markedsliberalt, splittet og blottet for en frigjørende idé etterlyser landene i sør en justering av de internasjonale maktforholdene, men mest for å kunne konkurrere bedre mot landene i nord.
For en avis som vår er det derfor en større utfordring enn noensinne å nekte å flyte med i den vestlige boblen: Bortsett fra når det oppstår internasjonale kriser, krymper leserskaren som interesserer seg for internasjonale spørsmål. Og det har blitt mindre rom for progressiv tenkning i et politisk landskap som i stadig større grad underlegger seg de amerikanske standpunktene. Ny teknologi har bare forsterket denne trenden.
Bildets diktat
Du blar mekanisk gjennom videoklippene på skjermen, først nyhetene du ville se, så relaterte saker valgt ut av en algoritme, og så klipp som ikke har noe med den opprinnelige saken å gjøre. Mens bildene strømmer forbi, kobler hjernen ut. Nettgigantene vil gjerne forvandle nyhetskonsumentene til en hær av zombier som vakler mellom kattebilder og videoer av massakrer. I det stille har de fundamentalt endret hvordan vi får tilgang til kunnskap med en stadig innsnevring av lesingens domene og utvidelse av bildets.
I Silicon Valley-investorenes øyne er det å lese en roman, en sakprosabok eller en avis ikke bare utdatert, men også farlig. Det krever tid, oppmerksomhet og konsentrasjon, og ikke minst har leserne langt mer kontroll over hva, hvordan og når de vil lese. «Hvorfor lese?» spør de nye oppmerksomhetsselgerne. «Se heller på bildene.»
Med Googles oppkjøp av YouTube i 2006 og framveksten av sosiale medier har uredigerte – og ofte brutale – videoklipp blitt den dominerende nyhetsformen. Korte, kontekstløse klipp filmet av hovedpersonen selv eller et vitne med telefon, drone eller overvåkningskamera vekker følelser – medfølelse eller hat – og gir en trang til å reagere uten å tenke seg om. Den islamske statens nøye iscenesatte angrep og massakrer i 2015–2016 normaliserte slike videoer: De visuelle manifestasjonene av ekstremistisk terror fylte nyhetskanalene og nyhetsstrømmene utformet av dataingeniører på den amerikanske vestkysten. Kortformatene – reel, story, short, snap – med sin salige miks av bursdagskaker, dansetrinn, fotballmål og drapsscener dominerer nå både Instagram og TikTok så vel som opprinnelig tekstbaserte sosiale medier som X (Twitter).
Ny nærhet
Under press fra sosiale medier og de døgnkontinuerlige nyhetskanalene publiserer de fleste store avisene saker i disse formatene på nettavisene sine for å tiltrekke seg et yngre publikum. Alt fra anonyme brukere på X til politiske ledere reagerer nå på bildene som om de var selve hendelsen: «Hva var din reaksjon da du først så bildene?» spurte Libération lederen for miljøpartiet Les Verts 13. oktober. «Bildene, som alle nå har sett, viser den absolutte grusomheten i terrorangrepet til Hamas.»
Å ikke gi sine umiddelbare reaksjoner på sjokkerende bilder blir nå sett som uforskammet, eller enda verre, som et tegn på manglende menneskelighet. Thomas Legrand, journalist i Libération og den offentlige radiokanalen France Inter, har laget seg sin egen teori om impulspolitikkens dyder og kritiserer venstrepartiet France Insoumise for ikke å uttrykke følelser raskt nok: «En politisk bevegelses sanne natur kan ses i dens første reaksjon på en dramatisk hendelse, når det fortsatt handler om grunnleggende prinsipper og den ikke har fått tid til å vurdere alle aspektene.» (Libération, 10. oktober). Dette er en forbløffende helomvending: Politikere og ledere har lenge skrytt av sin evne til å holde en viss følelsesmessig avstand til hendelser og til å bruke fornuften til å forstå årsakene og forutse konsekvensene.
En unik eiermodell
Kan en avis motstå det øyeblikkeliges makt og unngå å påføre nyhetene en følelsesladd tone? Hvis det stemmer at den yngre generasjonen – slik det ofte påstås – får alle nyhetene sine fra sosiale medier og influensere, er Le Monde diplomatiques dager kanskje talte. Likevel fortsetter månedsavisen, som fyller 70 år neste mai, å kreve at leserne gir den tiden, refleksjonen og oppmerksomheten som må til for å få innsikt i hva som skjer i verden.
I motsetning til aktualitetsmanien gir Le Monde diplomatique historiske perspektiv, reportasjer fra spesialiserte journalister, og engasjerte, men grundig dokumenterte analyser. Avisen skjuler ikke sine meninger bak en påstått objektivitet, og er stolt av å ha lesere som, selv når de er uenige, setter pris på kildebelagt informasjon de sjelden finner andre steder, snarere enn moraliserende kommentarstoff.
Denne seriøsiteten er kanskje ikke umiddelbart innbydende: ingen videodebatter, ingen sofaintervjuer, ingen kjendisportretter, ingen nyhetsstrømmer, ingen forbrukertester av de beste reiseputene. Både på papir og på nett er avisen laget for å leses, ikke for å selge reklame eller besøksdata. Likevel lever Le Monde diplomatique videre: Mens papiravisenes opplag har falt drastisk, har Le Monde diplomatique holdt stand.
Franske Le Monde diplomatiques unike eiermodell har gitt friheten og selvstendigheten til å stake ut en egen kurs. I 1996 dannet avisens lesere foreningen Amis du Monde diplomatique, «Le Monde diplomatiques venner», som kjøpte en eierandel på 25 prosent. Redaksjonen, samlet i Association Gunter Holzmann (oppkalt etter en sjenerøs giver), eier på sin side 24 prosent. Sammen har disse to eierne dermed vetorett i alle viktige beslutninger. Og kanskje enda viktigere blir ansvarlig redaktør valgt av både leserne og journalistene hvert sjette år.
Medienes monopolspill
Da Ignacio Ramonet og Bernard Cassen, som ledet avisen den gang, fikk utskilt avisen fra Le Monde-konsernet, våget de å ta opp spørsmålet om medieeierskap i en tid da bare det å nevne temaet utløste et harmdirrende sinne hos lederskribentene. «Påstanden om at du ikke er fri hvis du er eid av næringsinteresser, holder ikke vann», erklærte tidligere Libération-redaktør Laurent Joffrin på Canal Plus i juni 1999. Det var «intellektuell terrorisme», mente den framtredende journalisten Patrick Poivre d’Arvor, mens en annen (Franz-Olivier Giesbert) kalte det «krypto-Le Pen-populisme».
25 år senere er det nærmest blitt en klisjé å advare om problemene med at 90 prosent av de franske mediene er eid av ni milliardærer. Le Monde diplomatique sin grafiske oversikt over hvem som eier hva av franske medier, har i årevis vært en av de meste leste artiklene på den franske utgavens nettavis. Den første versjonen ble publisert i 2007 i det mediekritiske magasinet Le Plan B. På den tiden satset lederne i pressen på etiske retningslinjer, aksjonæravtaler og andre teoretiske barrierer for å skille eierskap fra redaksjonell kontroll. I 2016 tok milliardæren Vincent Bolloré over den hippe TV-kanalen I-télé og forvandlet den til en bastion for ytre høyre under navnet CNews, en manøver han senere skulle gjenta med Le Journal du Dimanche. I likhet med Elon Musks oppkjøp og ideologiske konvertering av Twitter har disse endringene vist at trusselen Le Monde diplomatique advarte om for 25 år siden, var reell.
Men bak suksessen til den grafiske oversikten vår skjuler det seg en misforståelse. Det Le Monde diplomatique vil vise med sin framstilling, er de strukturelle problemene: Nyhetsformidling er en essensiell tjeneste for fellesskapet, men blir produsert som en billigvare. Nyhetsproduksjonen bør derfor unndras både markedets og statens sensur og sosialiseres med en egen modell.3Se «Projet pour une presse libre», franske Le Monde diplomatique, desember 2014.
Mange av kritikerne av det monopolspillet mediebransjen er blitt, ønsker ikke å endre spillet. De vil bare godkjenne spillerne. De bryr seg ikke om at publikasjoner blir solgt som en pakke egg, så lenge de nye eierne oppfører seg. Ja til Bernard Arnault (Le Parisien, Les Echos, Radio Classique), nei til Bolloré (C8, CNews, Europe1, Le Journal du Dimanche). Kritikken av kommersialiseringen av nyhetsformidlingen blir derfor i dannede kretser ofte til en politisk kamp mot ytre høyre-mediene, som selv om den skulle lykkes, ikke vil gjøre noe med den underliggende strukturen.
Samtidig dekker fokuset på de ni milliardærene over tendenser som ikke kan forklares av aksjonærenes makt: den servile behandlingen av visse temaer, som for eksempel nedstengningene i 2020 eller krigen i Ukraina, i både offentlige (France Télévision, France Inter) og private (TF1, RTL) medier, i både uavhengige publikasjoner (Médiapart) og de som er del av konsern (Libération, Le Figaro).
Det store elektroniske havet
Den pro-vestlige radikaliseringen av redaksjonene, drukningen av nyhetene i bilder og følelser, framveksten av automatisert billigjournalistikk og nedgangen i utsalgssteder er absolutt ikke en fordel for Le Monde diplomatique. Abonnementsveksten som kom med nedstengningene, har avtatt to år etter pandemien, og siden begynnelsen av året har løssalget sunket. I år vil det totale solgte opplaget til den franske utgaven bli rundt åtte prosent lavere enn i fjor, det vil si litt over 160 000 eksemplarer per nummer. To årsaker oppgis ofte hos leserne som faller fra: tid og penger. Hvorfor kjøpe avisen hvis den blir liggende ulest på stuebordet? Og når inflasjonen spiser opp kjøpekraften, er en månedsavis med blikket rettet mot den store verden kanskje ikke den fremste prioriteringen.
Disse problemene rammer også mange andre aviser. I august gikk opplagstallene til de franske dagsavisene ned med 8,6 prosent sammenlignet med året før, mens ukeavisene gikk ned med 10,4 prosent og månedsavisene med 12,1 prosent. Flere regionale aviser har også måtte kutte i stillinger. Denne nedgangen svekker også utsalgsstedene, som i Frankrike har falt fra 28 579 i 2011 til 20 232 i 2022.
Nedleggelsene av aviskiosker og andre utsalgssteder skaper en ond sirkel der færre kjøpere fører til færre utsalgssteder, som igjen reduserer sannsynligheten for at lesere får øye på en publikasjon og kjøper den. Derfor satser utgiverne på digital publisering og tilbyr billige abonnementer, som gjør at abonnentene kan få tilgang til sakene de kommer over på sosiale medier – og la tek-gigantene samle inn data om dem. Det handler ikke lenger om å sette sammen artikler med et helhetlig perspektiv og en konsekvent argumentasjon – det vil si gjennomtenkte redaksjonelle valg – men om å kaste nyhetsartikler ut i det store elektroniske havet.
Prisen for klarsyn
Tilhengerne av denne strategien risikerer å bli skuffet: Flere plattformer er lei av å betale vederlag til pressen og av å bli kritisert for å forsterke den politiske polariseringen (som etter invasjonen av Capitol i januar 2021), og har derfor endret algoritmene sine på bekostning av journalistiske artikler. Nå favoriserer X (Twitter) kontroversielle influensere, mens Facebook fremmer personlige innlegg framfor nyheter.
Tester har vist at Mark Zuckerbergs selskap kan redusere trafikken til nettsider som New York Times og Wall Street Journal med mellom 40 prosent og 60 prosent. Mother Jones, et venstreorientert amerikansk månedsmagasin som fokuserer på politikk og samfunn, opplevde at trafikken fra Facebook falt med 75 prosent i fjor.4Wall Street Journal, New York, 5. januar 2023. Le Monde diplomatique påvirkes også av slike endringer. Selv om avisen ikke er like avhengig av sosiale medier, har mange nye lesere kommet fra disse. Det er fortsatt store hendelser i verden som trekker folk til avisen vår, men i det siste har verdenssituasjonen kanskje blitt litt for dramatisk.
Opplaget til Le Monde diplomatique er fortsatt langt fra tilstrekkelig til å spre vårt selvstendige syn på verden. Vårt mål er å ta et skritt tilbake og sette aktuelle saker i perspektiv. I en tid der den offentlige debatten kastes mellom trender og polemikk, er Le Monde diplomatique opptatt av å være konsistent. Vi endrer ikke redaksjonell linje eller forlater visse saker fordi de har blitt forsøkt stjålet og forvrengt av krefter vi kjemper mot. Marine Le Pen og Éric Zemmour kritiserer ofte EU og euroen og hyller proteksjonisme. Donald Trump og Viktor Orbán fordømmer visse NATO-intervensjoner, og det amerikanske alt-right hevder å forsvare ytringsfriheten mot nettgigantenes sensur. I stedet for å flykte fra idékampen under påskudd av at terrenget er besudlet, blir Le Monde diplomatique stående og avslører hykleriet til de nye konvertittene: Alt-right forsvarer ytringsfriheten på nettet (for å komme med rasistiske kommentarer), men forbyr progressive skolebøker og ekskluderer den demokratiske parlamentarikeren Ilhan Omar fra utenrikskomiteen fordi hun har våget å forsvare palestinerne.
Når man holder stø kurs i stormfulle tider, må man regne med litt turbulens. «Rødbrun», «konspirasjonsteoretiker», «journalistisk vrak», «pro-russisk», «fiender av Vesten», «venner av Hamas» – slike anklager slenges mot oss på sosiale medier, og ikke alltid fra våre erklærte fiender. Å analysere splittelsene mellom dem som kunne funnet sammen om felles saker, å prøve å forstå politiske nederlag i stedet for alltid å lete etter en mulig framtidig seier, kan være irriterende og nedslående for dem som altfor ofte heller vil bevare troen enn å granske tvilen. Det er prisen for klarsynthet. For hva ville være poenget med å lage en avis som bare smigrer sine leseres skråsikkerhet? Slik Jean-Paul Sartre skriver i Ordene at han «målte en tankes sannhet med den ulyst den voldte».5Ordene, Jean-Paul Sartre, over. Carl Hambro, 1986, Gyldendal, Oslo.
Spre ordet
Å lage en internasjonal avis som denne krever støtte og engasjement. Hver gang vi har opplevd vanskelige tider, har våre lesere hjulpet og inspirert oss. Vi ber dere nå om å spre ordet til folk som ikke kjenner avisen, og oppfordre dem til å abonnere.
Hvis Twitter, Facebook og Instagram endrer algoritmene sine på bekostning av pressen, betyr det ikke så mye for oss, for leserne våre er vårt viktigste sosiale nettverk. Du kan kanskje beskrive denne unike avisen bedre enn oss. Når du gjør det, vil du ofte høre innvendingen: «Vi har ikke tid.» Men selv denne knappe ressursen, som noen ganger sløses bort på nyhetsstrømmer og sosiale medier, kan tas tilbake. «Det er slitsomt å holde seg oppdatert», skrev Ignacio Ramonet da han var redaktør for Le Monde diplomatique.6Ignacio Ramonet, «S’informer fatigue», franske Le Monde februar 1996. Det er sant, men det er en forutsetning for en opplyst personlig dømmekraft og felles frigjøring.
Oversatt av redaksjonen
- 1John Simpson, «Why the BBC doesn’t call Hamas ‘terrorists’», 11. oktober 2023.
- 2Kilder: Reportere uten grenser og Committee to Protect Journalists.
- 3Se «Projet pour une presse libre», franske Le Monde diplomatique, desember 2014.
- 4Wall Street Journal, New York, 5. januar 2023.
- 5Ordene, Jean-Paul Sartre, over. Carl Hambro, 1986, Gyldendal, Oslo.
- 6Ignacio Ramonet, «S’informer fatigue», franske Le Monde februar 1996.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
