De siste månedene har Israels statsminister Benjamin Netanyahu på spektakulært vis klart å snu sine landsmenns syn på ham. Nok et bevis på hans evne til å reise seg igjen, en evne som har gitt ham et langt liv ved makten. Riktignok begynte Netanyahus popularitet å stige allerede i vår i de mest høyrevridde delene av den israelske opinionen etter at han motsto (det svært milde) presset fra den amerikanske administrasjonen om å inngå en avtale om våpenhvile og fangeutveksling med Hamas.
I mai lot han militæret sitt angripe byen Rafah og resten av grenseområdet mot Egypt, til tross for formaningene fra Washington. Slik fjernet han det som gjorde den foreslåtte våpenhvileavtalen attraktiv for Hamas-ledelsen. Netanyahu erklærte at han ikke ville trekke de israelske styrkene ut av Rafah, heller ikke midlertidig, slik militærledelsen og forsvarsminister Yoav Gallant foreslo. Med det satte han en stopper for alle seriøse utsikter til en avtale med Hamas og forarget Egypt, som var rasende over å miste kontrollen over grenseovergangen til Gaza.
Den iranske fienden
Netanyahu blåste åpenlyst i den amerikanske presidentens ønsker. Han hadde ingen intensjon om å gi Joe Biden en gavepakke i valgkampen i form av en våpenhvile med løslatelse av gisler, inkludert flere med amerikansk statsborgerskap, som ville ha blitt høytidelig mottatt i Det hvite hus. Med sin utakknemlige motstand mot Bidens ønsker gjengjeldte Netanyahu en tjeneste for rivalen i presidentvalget, Donald Trump. At Biden senere trakk seg fra valget og overlot kandidaturet til visepresident Kamala Harris, spilte liten rolle for Netanyahu. Tvert imot hadde han gode grunner til å frykte at en eventuell Harris-administrasjon ville føre en Midtøsten-politikk som ligner mer på Barack Obamas, en av hennes mentorer i valgkampen, enn Bidens.
Som president hadde Obama et anspent forhold til den israelske statsministeren. Etter at han tiltrådte i 2009, kort tid etter Obama, førte Netanyahu en permanent politisk geriljakrig mot ham med hjelp fra republikanerne i Kongressen. Netanyahu fant tilbake til denne taktikken da Biden ble stadig mer åpenlyst kritisk mot ham, og ikke la skjul på at han, i likhet med Pentagon, foretrakk Gallant. Forsvarsministeren, som er Netanyahus fremste rival innad i partiet Likud, har blitt mottatt i Washington flere ganger etter at Israel startet krigen mot Gaza. 24. juli svarte republikanerne med å invitere Netanyahu til å tale til Kongressen for fjerde gang – dermed slo han Winston Churchills rekord. Selv om Harris ifølge grunnloven er senatspresident, var hun ikke til stede under talen – noe mange tolket som et tegn på at hun distanserte seg fra den israelske statsministeren.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Det er sannsynlig at Harris’ inntreden i valgkampen, som i begynnelsen ga henne et forsprang på meningsmålingene, har veid tungt i Netanyahus senere beslutninger. Han kunne ha ventet til valget var avgjort, med et visst håp om at Trump ville gi ham enda friere tøyler enn Biden. Men med Harris’ framgang på meningsmålingene var det en fare for at han ville få mindre handlingsrom etter valget. Utover å ta palestinsk land, hovedmålet for den sionistiske høyresiden han representerer, er Netanyahus fremste prioritering Iran, som han ser som den største eksistensielle trusselen mot Israel siden Egypt endret kurs på slutten av 1970-tallet.
Atomtrussel
På slutten av det tiåret brøt Iran med Vesten etter Khomeini-revolusjonen i februar 1979. På 1980-tallet var Iran innviklet i en blodig krig med Irak og hadde liten tilgang til avanserte våpen på grunn av embargoer. Samtidig begynte landets ledelse å bygge opp et ideologisk-militært nettverk som kunne støtte dem i kampen mot USA og amerikanernes allierte i regionen, som Israel.
Helt fra starten var «Store Satan» USA og dets israelske partner regimets hovedfiende, som det sverget på å knuse. Denne holdningen har vært det iranske regimets fremste ideologiske argument i jakten på innflytelse i den arabiske og muslimske verden – utover de sjiamuslimske samfunnene, som av konfesjonelle grunner har vært viktigst for det teokratiske regimet.
Iran knyttet bånd til Det muslimske brorskap etter 1990, da Brorskapet nektet å støtte utplasseringen av amerikanske styrker i Saudi-Arabia før invasjonen av Irak, etter at sistnevnte hadde okkupert Kuwait. Selv om det iranske regimet var mest interessert i den palestinske grenen av Brorskapet, Hamas, etablerte det også forbindelser til en rivaliserende organisasjon i det samme ideologiske terrenget: Islamsk Jihad.
Israel har vært besatt av Iran siden årtusenskiftet, da det ble kjent at den islamske republikken i all hemmelighet hadde gjenopptatt atom-programmet sjahen i sin tid påbegynte. For Israel finnes det ingen tvil om at Iran ønsker å skaffe seg atomvåpen og dermed bryte monopolet Israel har hatt i regionen siden 1960-tallet. Denne trusselen, kombinert med frykten for utslettelse (en frykt knyttet både til Holocaust og Israels relativt lille territorium), forklarer hvorfor de israelske lederne er så opptatt av å angripe Iran og særlig landets atomanlegg.
Fra Bush til Obama
Noen dager før Obamas innsettelse i 2009 publiserte New York Times en gravesak skrevet av avisens Washington-korrespondent David E. Sanger. Saken avslørte at den israelske regjeringen i starten av 2008 hadde bedt administrasjonen til George W. Bush om rask levering av amerikanske bunkerbomber av typen GBU-28 (som er nesten seks meter lange og veier over to tonn) og tillatelse til å fly over luftrommet til det USA-okkuperte Irak for å angripe Irans atomanlegg i Natanz.1David E. Sanger, «U.S. Rejected Aid for Israeli Raid on Iranian Nuclear Site», The New York Times, 10. januar 2009. Bush-administrasjonen avslo forespørselen den gang, til tross for at den allerede hadde bestilt 55 slike bomber til Israel året før, med planlagt levering i 2009. Avslaget skyldtes frykt for at en israelsk aksjon ville sette amerikanske soldater i fare.
Selv om Obama godkjente leveringen i sitt første år som president,2Eli Lake, «Obama Arms Israel», Newsweek, New York, 25. september 2011. ble forholdet til Netanyahu stadig verre. Obama kritiserte offentlig utvidelsen av bosettingene på Vestbredden, men den fremste uenigheten mellom de to gjaldt Iran: Da Obama ga grønt lys til å forsyne Israel med bunkerbomber, økte det presset på Iran for å få i stand en diplomatisk avtale om å begrense landets atomprogram.
Den ble undertegnet i 2015, til stor misnøye for Netanyahu og Saudi-Arabia, en annen historisk fiende av det iranske regimet. Begge var overbevist om at handlingsplanen som ble undertegnet i Wien, ikke ville hindre Iran i å jobbe videre med atomvåpenprogrammet i det skjulte og fortsette sin regionale ekspansjon, oppmuntret av den vestlige fiaskoen i Irak og den amerikanske uttrekningen derfra, som ble fullført i 2011. Med borgerkrigen som brøt ut i Syria etter folkeopprøret i 2011, og borgerkrigen i Jemen i 2014, fikk Iran mulighet til å øke sin innflytelse i Midtøsten.
Hyllet Biden
Netanyahu og de saudiarabiske lederne ble derfor svært glade da Trump vant valget i november 2016. Den nye presidentens første statsbesøk var til Riyadh i mai 2017. Ett år senere trakk Trump offisielt USA ut av atomavtalen, som i sin tid krevde harde forhandlinger, etter at han hadde tatt et skritt i denne retning allerede i oktober 2017. Dermed oppfylte han et valgløfte, og ignorerte glatt protestene fra de europeiske avtalepartene – Tyskland, Frankrike, Storbritannia og EU. Trump innledet det siste året av presidentperioden sin med å ta livet av general Qasem Soleimani, leder for Revolusjonsgardens Al-Quds-styrker, i Bagdad i januar 2020.
I valgkampen i 2020 presenterte Biden seg selv som Trumps rake motsetning – på samme måte som Trump hadde framstilt seg selv som motsetningen til Obama og forsøkt å demontere alt av forgjengerens politikk. I Midtøsten lovet Biden å gjenopplive atomavtalen og gjenåpne det amerikanske konsulatet i Øst-Jerusalem og Den palestinske frigjøringsorganisasjonens (PLO) representasjonskontor i Washington, som Trump hadde stengt.
Han holdt ikke et eneste av disse løftene. I stedet for å gjenopplive Midtøsten-politikken til Obama, som han var visepresident for, videreførte han Trumps politikk. Netanyahu-regjeringens ødeleggelseskrig mot Gaza og gjenokkuperingen av enklaven ga ham til og med en anledning til å overgå alle sine forgjengere og engasjere USA i det som kan kalles en felles amerikansk-israelsk krig.3Se Gilbert Achcar, «Les États-Unis à la rescousse», i Manière de voir, nr. 193, februar–mars 2024. Den sporadiske friksjonen er ubetydelig sett opp mot den enorme militære støtten USA har gitt til Israel.4Jack Mirkinson, «Biden is mad at Netanyahu? Spare me», The Nation, New York, 13. februar 2024.
«Ingen administrasjon har hjulpet Israel mer enn jeg har», sa Biden 4. oktober. «Ingen, ingen, ingen.» Han kritiserte samtidig Netanyahu for å være utakknemlig og lurte på om han hadde blokkert våpenhvileavtalen i Gaza for å hjelpe Trump foran valget.5Colleen Long, «Biden says he doesn’t know whether Israel is holding up peace deal to influence 2024 US election», Associated Press, 4. oktober 2024. Men i sin tale til Kongressen i juli ga Netanyahu en glødende hyllest av Biden: «Fra en stolt israelsk sionist til en stolt irsk-amerikansk sionist vil jeg takke deg for femti år i offentlig tjeneste og femti år med støtte til staten Israel.»6Tovah Lazaroff, «Netanyahu to Biden: ‘From one zionist to another, thank you for 50 years of friendship’», The Jerusalem Post, 25. juli 2024. Hyllesten til mannen som nettopp hadde gitt fra seg sitt kandidatur, var utvilsomt oppriktig.
Etter at Biden trakk seg og Netanyahu besøkte Trump i Mar-a-Lago i Florida i slutten av juli, begynte en ny fase i krigen. Netanyahu måtte få mest mulig ut av Bidens siste måneder ved makten. For i beste fall ville Trump ta over og tillate en opptrapping av krigen, i verste fall ville Harris ta over et USA som allerede var tungt involvert i krigen.
Israelsk avskrekking
Hamas-angrepet understreket på grusomt vis at Israel hadde mistet sin avskrekkingsevne. I 2000 led Israel sitt første militære nederlag – sammenlignbart med USAs nederlag i Vietnam – da landet trakk seg betingelsesløst ut av Libanon. I 2006 led Israel et nytt nederlag mot Hizbollah, som siden har styrket sine militære ressurser betraktelig. Og med unntak av sporadiske angrep i Syria har Israel maktesløst måttet se Iran utvide sitt militære nettverk i regionen de siste tolv årene.
I Gaza har de gjentatte dødelige angrepene Israel har utført siden 2007, som oftest som svar på raketter fra Hamas eller Islamsk Jihad, ikke avskrekket disse to palestinske organisasjonene fra å fortsette angrepene. Den israelske «Dahieh-doktrinen», som oppfordrer til å påføre omgivelsene til fienden uforholdsmessig store tap og skader, er en invitasjon til å begå krigsforbrytelser siden den eksplisitt går ut på å angripe sivile. Før den nye krigen hadde doktrinen allerede blitt brukt to ganger i Gaza, i 2008–2009 og 2014, etter at den først ble satt i verk i Libanon i 2006, i forstedene sør for Beirut (kalt Dahieh) (se side 14–15).
I 2006 virket avskrekkingen. Etter Hizbollahs angrep på den israelske siden av grensen 12. juli dette året, som utløste den 33 dager lange krigen, har ikke organisasjonen gjennomført noen lignende aksjon. Hizbollah-leder Hassan Nasrallah innrømmet selv offentlig 27. august 2006 at hvis han hadde visst at den israelske responsen ville bli så dødelig og føre til så store ødeleggelser, hadde han aldri gitt klarsignal for operasjonen.7Gilbert Achcar og Michel Warschawski, La Guerre des 33 jours. La guerre d’Israël contre le Hezbollah au Liban et ses conséquences, Paris, Textuel, 2007.
Under krigen viste Hizbollah en bemerkelsesverdig motstandsevne. Det fikk Iran til å forsyne organisasjonen med et imponerende arsenal av missiler i ulike kalibre. Hizbollah innbilte seg dermed at de hadde oppnådd en tilstand av «gjensidig avskrekking» med Israel: en relativt fredelig sameksistens basert på en felles evne til å påføre motparten betydelig skade. Samtidig ble organisasjonen en viktig brikke i maktbalansen som styrte forholdet mellom Israel og Iran, som selv har en betydelig konvensjonell angrepsstyrke i tillegg til sine regionale forgreininger.
Ekstreme midler
Selv om israelske kilder oppgir at flere Hamas-krigere enn israelere ble drept 7. oktober 2023, brakte det vågale og dødelige angrepet – som selv overgikk forventningene til de som planla det – Israel til bristepunktet. Netanyahu ble beskyldt for å ha satt landet i fare: For å forsterke splittelsen mellom de palestinske grupperingene og fjerne alt press om å gjenoppta fredsprosessen, hadde han latt Hamas feste sitt grep om Gaza og få finansiering fra Qatar.8Adam Raz, «A brief history of the Netanyahu-Hamas alliance», Haaretz, Jerusalem, 20. oktober 2023. Morgenen 7. oktober ba Hamas «den islamske motstandsbevegelsens brødre i Libanon, Iran, Jemen, Irak og Syria» om å slutte seg til kampen. At Iran svarte på appellen, om enn bare minimalt og indirekte, viste hvor mye av sin avskrekkingsevne Israel hadde mistet.9Muhammad Deif, «’We announce the start of the al-Aqsa Flood’», Oasis, 8. november 2023.
Regimet i Teheran aktiverte sitt regionale nettverk og oppfordret sine partnere – Hizbollah i Libanon, sjiamilitser i Irak og houthiene i Jemen – til å starte en lavintensiv utmattelseskrig. Bare Bashar al-Assad i Syria holdt seg forsiktig på sidelinjen og fortsatte å hindre aksjoner fra syrisk territorium mot den israelske okkupasjonen av Golanhøydene. Av Irans tre fremste partnere var det libanesiske Hizbollah som plaget Israel mest: Selv om bombingene begrenset seg til et mindre område på begge sider av «den blå linjen» (de facto-grensen FN trakk opp etter Israels uttrekning i 2000), bandt de opp betydelige israelske styrker langs grensen i nord. Titusener av sivile ble også fordrevet, selv om enda flere ble fordrevet på libanesisk side.
Israel holdt seg i skinnet i nord så lenge store deler av de israelske styrkene var opptatt i Gaza. For i den palestinske enklaven handlet det ikke lenger om uforholdsmessige represalier, men om gjenokkupasjon, med ødeleggelser uten sidestykke og massakrer i et folkemorderisk omfang. Avskrekkingen ble tatt til det ekstreme mot palestinerne, noe som forklarer hvorfor palestinerne på Vestbredden, som i stor grad applauderte Hamas-angrepet, har ignorert islamistbevegelsens oppfordring om å slutte seg til kampen med alle tilgjengelige midler. Etter at gjenokkupasjonen av Gaza i all hovedsak var fullført, begynte det israelske militæret å angripe ulike steder på Vestbredden med et voldsnivå på høyde med undertrykkelsen av den andre intifadaen i 2002.
«Kirurgiske angrep»
Samtidig som de israelske styrkene vendte seg mot Vestbredden, forberedte de seg på å gå inn i Libanon. I stedet for å gjenta bulldoser-taktikken og den vilkårlige bombingen i Gaza valgte de en mer avansert strategi mot Hizbollah. I flere måneder var angrepene mot Hizbollah nokså begrensede. Før offensiven i september valgte de «kirurgiske angrep», i stedet for vilkårlig vold som i Gaza, for å drepe flere hundre medlemmer av militsen. Men dette var bare forsmaken på et lenge lovet bakkeangrep.
Etter personsøkerangrepet (17. og 18. september) og drapet på Hassan Nasrallah (27. september) begynte Israel å sende bakkestyrker inn i Libanon. Og Bidens hykleri ble åpenbart for alle da han hyllet drapet på Hizbollah-lederen og ga Israel ytterligere 8,7 milliarder dollar i militærstøtte, som framsto som støtte for invasjonen av Libanon.10«Israel says it has secured $8.7 billion US aid package», Reuters, 26. september 2024.
Netanyahu triumferte. Iran var blitt ydmyket. Selv Hizbollah-medlemmer følte at de var blitt brukt av Iran, som verken involverte seg i kampen eller kom dem til unnsetning. Iran forsøkte å redde ansikt med et nytt missilangrep mot Israel 1. oktober. Iran brukte denne gang ballistiske missiler, som er vanskeligere å avskjære enn dronene og kryssermissilene som dominerte i april, men angrepet forble begrenset og hadde minimal effekt. Iran frykter åpenbart å bli trukket inn i en større konflikt som involverer USA, og kanskje til og med USAs allierte i regionen, noe som kan utløse et masseopprør mot regimet, som mange iranere hater.
Amerikansk-israelsk offensiv?
Netanyahu drømmer om et storstilt angrep som vil forsinke Irans atomprogram med flere år, og gjøre ham til sionismens store helt. Han er også under press fra sine allierte på ytre høyre fløy, og fra sentrumsopposisjonen. I deres øyne vil alt annet enn et massivt angrep mot Iran være et tegn på svakhet. Men han kan ikke angripe landets oljeinstallasjoner uten å risikere gjengjeldelsesangrep fra Iran i Persiabukta, noe som vil utløse en alvorlig krise i verdensøkonomien og forgifte Israels forhold til de arabiske oljemonarkiene.
For å angripe Irans atomanlegg, gitt Irans størrelse og geografiske avstand, trenger Israel mer enn bare en indirekte involvering fra USAs side, slik vi har sett i Gaza og Libanon. Biden tok et skritt i denne retningen da han i oktober sendte Israel et batteri med Thaad-missiler, som kan skyte ned ballistiske missiler i stor høyde, og rundt hundre soldater til å betjene dem. Amerikanske soldater kan dermed bli truffet hvis Iran gjengjelder et angrep. Med våpenleveransene og beskyttelsen av Israel undergravde Biden-administrasjonen nok en gang sitt påståtte press for å få Netanyahu til å besinne seg.
Å ødelegge Irans underjordiske atom-anlegg vil kreve mer enn de amerikansk-produserte ett-tonns bombene Israel slapp et dusin av for å drepe Hassan Nasrallah. Det holder heller ikke med de to-tonns GBU-28-bombene Obama i sin tid leverte til Israel. Et angrep på de underjordiske anleggene krever GBU-57-bomber, som veier mellom 12 og 15 tonn og kan penetrere 60 meter med betong. Men Israel har ikke slike bomber og heller ikke bombeflyene som trengs for å bruke dem.11John Paul Rathbone, «Can Israel destroy Iran’s nuclear facilities by itself?», The Financial Times, London 4. oktober 2024. Det var derfor Netanyahu i stedet valgte å utføre et nytt angrep mot Irans luftforsvarssystem 26. oktober, som var enda kraftigere enn det han beordret i april. Angrepet utgjorde nok et skritt i retning av direkte amerikansk involvering, da Biden-administrasjonen ikke la skjul på at de var fullt informert om både omfanget og tidspunktet.
Om det blir en felles amerikansk-israelsk offensiv mot Iran, avhenger av den nye administrasjonen i Washington. Med mindre Israel klarer å dra Iran inn i en spiral som gjør den uunngåelig for USA.
Oversatt av redaksjonen
Gilbert Achcar er professor ved School of Oriental and African Studies (SOAS) ved University of London.
- 1David E. Sanger, «U.S. Rejected Aid for Israeli Raid on Iranian Nuclear Site», The New York Times, 10. januar 2009.
- 2Eli Lake, «Obama Arms Israel», Newsweek, New York, 25. september 2011.
- 3Se Gilbert Achcar, «Les États-Unis à la rescousse», i Manière de voir, nr. 193, februar–mars 2024.
- 4Jack Mirkinson, «Biden is mad at Netanyahu? Spare me», The Nation, New York, 13. februar 2024.
- 5Colleen Long, «Biden says he doesn’t know whether Israel is holding up peace deal to influence 2024 US election», Associated Press, 4. oktober 2024.
- 6Tovah Lazaroff, «Netanyahu to Biden: ‘From one zionist to another, thank you for 50 years of friendship’», The Jerusalem Post, 25. juli 2024.
- 7Gilbert Achcar og Michel Warschawski, La Guerre des 33 jours. La guerre d’Israël contre le Hezbollah au Liban et ses conséquences, Paris, Textuel, 2007.
- 8Adam Raz, «A brief history of the Netanyahu-Hamas alliance», Haaretz, Jerusalem, 20. oktober 2023.
- 9Muhammad Deif, «’We announce the start of the al-Aqsa Flood’», Oasis, 8. november 2023.
- 10«Israel says it has secured $8.7 billion US aid package», Reuters, 26. september 2024.
- 11John Paul Rathbone, «Can Israel destroy Iran’s nuclear facilities by itself?», The Financial Times, London 4. oktober 2024.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
