2024 var et stort år for Alternative für Deutschland (AfD). I juni fikk ytre høyre-partiet, som ble stiftet i 2013, 15,9 prosent av stemmene i EU-valget, og ble med det Tysklands nest største parti etter konservative Kristeligdemokratisk union (CDU). I september sendte partiets resultater i tre delstatsvalg i øst sjokkbølger gjennom tysk politikk: 29,2 prosent i Brandenburg, der AfD så vidt ble slått av sosialdemokratiske SPD (30,9 prosent); 30,6 prosent i Sachsen, like bak CDU (31,9 prosent), mens partiet vant i Thüringen med 32,8 prosent. For første gang siden andre verdenskrig er et høyreradikalt parti størst i et tysk delstatsparlament. Selv om die Brandmauer, «brannmuren» de andre partiene har reist mot partiet, holder AfD borte fra makten, har det et blokkerende mindretall, som AfD-lederen i Thüringen, Björn Höcke, ikke nøler med å bruke.

Ett trekk er slående i AfDs valgresultater: den store oppslutningen hos unge i en tid der partiet, i motsetning til flere av sine europeiske motsvar, blir stadig mer radikalt og nå går inn for en storstilt «remigrasjon». I EU-valget i juni stemte 16 prosent av velgerne mellom 16 og 24 år på AfD, mot 17 prosent på CDU, som ble størst, mens miljøpartiet Die Grünen mistet to tredjedeler av velgerne sine i denne aldersgruppen (fra 33 prosent i 2019 til 11 prosent i 2024). I 2019 bidro klimabevegelsen Fridays for Future til at Die Grünen økte sin oppslutning, som var på sitt høyeste på den tiden. I 2024 ble de straffet av velgerne for sine nederlag og kompromisser i koalisjonsregjeringen ledet av Olaf Scholz. I delstatsvalgene i september fikk AfD enda høyere oppslutning i aldersgruppen 18–24 år enn i resten av befolkningen: 31 prosent i Sachsen og Brandenburg, 38 prosent i Thüringen. Hvorfor stemmer de unge i Øst-Tyskland ikke lenger rødt eller grønt, men brunt?

Arena for politisk sosialisering

For det første har AfD en effektiv ungdomsorganisasjon, Junge Alternative (JA). Ungdomspartiet er formelt uavhengig av moderpartiet og kan dermed innta enda mer ekstreme standpunkter. I 2023 klassifiserte sikkerhetstjenesten Bundesamt für Verfassungsschutz JA som en høyreekstrem organisasjon og trussel mot demokratiet. For å berolige velgerne foran forbundsdagsvalget 23. februar har AfD uttalt at det vil opprette en ny ungdomsorganisasjon. Til tross for at organisasjonen har blitt anmeldt flere ganger for oppfordring til rasehat og vold mot innvandrere (som i Chemnitz i august 2018), blir den stadig mer populær blant unge tyskere, også de aller yngste: JA har ikke lenger 17–18-åringene som sin målgruppe, men 14–15-åringene. I skolevalgene på ungdomsskolene i østtyske småbyer som Plauen, Döbeln og Wurzen fikk AfD over halvparten av stemmene.¹«Monitor» på TV-kanalen ARD, 29. august 2024.

JA synes å forføre mange unge i denne formative alderen der overbevisninger formes i opprør mot den etablerte orden. I de små og mellomstore byene frir JA til de unge med offentlige møter med AfD-ledere, gratiskonserter med lokale band, temakvelder og – for de eldste – bredt mediedekkede motorsykkelturer med Höcke, den karismatiske partilederen i Thüringen, som mange unge menn synes å se opp til.

I disse østtyske områdene, hvor folketallet har gått nedover i tretti år, er det få andre enn JA, AfD og de mange høyreekstreme eller nynazistiske bevegelsene – Die Republikaner (REP), Pegida, Pro Chemnitz, Die Heimat, Der dritte Weg, Die Rechte, Freie Kameradschaften, Freie Sachsen – som tilbyr ungdommene aktiviteter og med det en arena for politisk sosialisering. Ungdommen rekrutteres med kameratskap, kroppsdyrking (særlig gjennom kampsport), en lederkult som er enda mer effektiv i JA enn i AfD, og lokallag nærmest overalt i disse delstatene.

Få alternativer

I tillegg til disse aktivitetene har JA også investert mye i målrettet kommunikasjon på de sosiale mediene som brukes mest av de unge, særlig TikTok, men også Instagram, Snapchat, WhatsApp og YouTube. JA er dyktig til å utnytte TikTok-algoritmene for å få maksimal spredning, uavhengig av sannhetsgehalten i budskapene – som kjent får de mest kontroversielle videoene ofte flest klikk, og det gjelder særlig de som handler om innvandring.²Marco Wolter, «L’AfD séduit les jeunes électeurs dans l’Est de l’Allemagne», Deutsche Welle, 23. september 2024. Selv ledere i andre partier, som Andreas Stoch, SPD-leder i Baden-Württemberg, innrømmer at «AfD inntok TikTok veldig tidlig. De andre partiene må nå følge etter».

Resultatet kan måles i synlighet, men også i den sentrale posisjonen partiet har fått: For de unge tilhengerne oppfatter ikke AfD som et ekstremistisk og marginalt parti, til tross for at det er isolert i landets politiske institusjoner. De skjuler ikke lenger at de er med i partiet: I sentrum av politikken i de østlige delstatene er et parti som ble startet av kjedelige vesttyske økonomiprofessorer, i ferd med å bli hipt.

Tenåringene og de unge voksne er ikke nødvendigvis overbevist om partiets politikk. Mange vil bare være med, som en del av en attraktiv ungdomsgruppe med egne kleskoder, eget språk, egen humor, med karismatiske ledere, et rykte, blonde jenter med selvsikre blå øyne og gutter med snauklipt hår. «I dag er det kult og helt normalt å henge opp høyreekstreme greier i garasjen eller på soverommet», sier det unge AfD-medlemmet Ocean Hale Meißner fra småbyen Döbeln i Sachsen.³«Monitor», se over. Nedleggelser av kultursentre, samfunnshus og fritidsklubber, kort sagt av alternativene til Alternativet, har gjort det lett for ytre høyre å vinne fram i øst.

En annen fortelling

I noen av disse østtyske områdene begynner det å bli vanskelig eller regelrett farlig å vise motstand mot AfD, særlig hvis du er uttalt antifascist, åpent homofil, lesbisk eller trans, eller hvis du har utenlandsk opprinnelse. Mange blir trakassert eller truet fysisk eller verbalt, og noen ganger utarter det til vold. Ifølge det føderale kriminalpolitiet (BKA) økte voldshandlinger mot asylsøkere med 15 prosent i 2023, mens angrep mot asylmottak økte med 50 prosent.⁴«Bundeslagebild Kriminalität im Kontext von Zuwanderung 2023», Bundeskriminalamt, 8. oktober 2024, www.bka.de.

Noen av de unge tilhengerne er også tiltrukket av AfDs tvetydige forhold til antisemittisme og mer generelt til Tysklands nyere historie. Partiet kombinerer, i likhet med ungdomsorganisasjonen sin, en urokkelig støtte til Israel med antisemittiske konspirasjonsteorier om milliardæren George Soros og en radikal avvisning av den vesttyske minnepolitikken i tiårene etter krigen.⁵François Danckaert, «L’AfD et l’antisémitisme», Revue d’Allemagne et des pays de langue allemande, Strasbourg, vol. 53 nr. 1, 2021. I de østlige delstatene forduftet følelsen av å tilhøre et fellesskap og være del av historien med DDR i 1990. De føler ingen tilhørighet til noen stor fortelling, verken fortellingen om «erindringsarbeidet» som gjorde vesttyskerne i stand til å erkjenne omfanget av nazistenes forbrytelser, eller fortellingen om EU og det nye Europa, som i stor grad har ignorert dem.

Tysklands ytre høyre tilbyr en forestillingsverden som er den rake motsetningen til medienes og politikernes ideal om den gode tyske borger. Eneste unntak her er støtten til Israel, som gjør det mulig å parere beskyldninger om antisemittisme og samtidig legitimere det anti-islamske sivilisasjonssynet AfD har til felles med Benjamin Netanyahus regjeringskoalisjon.

Synlig fellesskap

De unge som slutter seg til AfD, JA eller andre ytre høyre-organisasjoner, har et «avslappet» forhold til hjemlandets historie. Folkemordet på jødene er ikke lenger et tabu og har mistet sin avskrekkende funksjon, symbolisert med etterkrigstidens slagord «Aldri mer». De nekter å påta seg det de ser som en moralsk bør forbeholdt historiens tapere. I likhet med sin revisjonistiske leder Björn Höcke ser de på Holocaust-minnesmerket i Berlin som «skammens minnesmerke».

I regioner der fortiden er synonymt med skam – skammen over nazismen, skammen over DDR-diktaturet, skammen over 1990-tallskrisen og den sosiale nedgraderingen den brakte med seg – forkynner ytre høyre stoltheten over å tilhøre et fellesskap definert i opposisjon til innvandrerne. På grunnplanet viser denne stoltheten seg i gruppesolidaritet, nasjonalistiske rop og rasistiske slagord, og ikke minst i politisk merch: Nettbutikken Patria selger T-skjorter, «Remigration»-klistremerker, «Björn Höcke»-bøttehatter, «stolz und frisch»-deodorant, flagg og annet nasjonalistisk utstyr. Her får du også kjøpt barnebøker som Der kleine Fisch schwimmt gegen den Strom («Den lille fisken som svømte mot strømmen», 2023) og «klassikere» som Jean Raspails rasistiske De helliges leir (1973).

De mer ekstreme «Wilhelm Kachel»-kontoene på sosiale medier deler KI-genererte bilder og videoer med drøye slagord – som «Ikke jalla jalla: Her er tysk det offisielle språket» – rettet mot unge. På YouTube finnes det også en kanal kalt «Sachsii» – sannsynligvis en sammentrekning av «Sachsen» og «sexy» – som sprer KI-genererte kampsanger.

Stille etter sjokket

AfD-tilhengerne kontrer også myten om et gjenforent og forsont Tyskland med en egen konservativ og nasjonalistisk Ost-Identität, øst-identitet. I tre påfølgende tiår ble foreldrene til de unge i øst først sviktet av høyresiden (CDU), så sosialdemokratene (SPD) og til slutt venstresiden (PDS og siden Die Linke). I en tid med mistillit til politikken har AfD den fordel at partiet aldri har sittet med makten.

Oppslutningen kan dermed ikke bare forklares med samfunnsutviklingen – økt fremmedfrykt i øst etter at Tyskland tok imot en million syriske flyktninger i 2015 og mange ukrainske flyktninger i 2022, noe som har svekket de sosiale båndene, og en økning i antisemittisk og islamofobisk rasisme etter krigsutbruddet i Midtøsten. Den har også dypere historiske, psykologiske og sosiale årsaker.

De unge østtyskerne som stemmer på AfD eller føler nærhet til partiet, er ofte barn eller barnebarn av Ossis som ble desillusjonert etter vendepunktet i 1989–1990. Foreldrene eller besteforeldrene deres utvandret ikke til Vesten etter Berlinmurens fall, men de så flere hundre tusen andre, særlig unge og kvinner med utdanning, dra for å finne en bedre framtid i vest. De som ble igjen, lever nå i stillheten etter 1990-tallets brutale sjokk: fjerningen av institusjonene det sosiale livet var bygd rundt, nedbyggingen av industrien og massearbeidsledigheten den førte med seg, en aldrende befolkning og døende småbyer.

Motgift mot høyreradikaliseringen

Mellom 1990 og 1995 skjøt antallet skilsmisser og selvmord i været i disse «nye delstatene» som i Vesten ble sett som de store vinnerne etter murens fall. Depresjonstilfellene økte drastisk, og følelsen av svik og deklassering vant terreng. Mange vendte ryggen til politikken, mens noen unge valgte en nynazistisk nihilisme, som i de rasistiske opptøyene i Hoyerswerda og Rostock i 1991–1992.

Åpenbart klarte mange Ossis å reise seg igjen og skape en framtid som svarte til ambisjonene deres. Men de hadde alle kjent de store omveltningene på 1990-tallet på kroppen. Barna deres, som var vitne til familiens sosiale og økonomiske fall, er i dag i en mye bedre situasjon enn forrige generasjon. Kan foreldrene ha overført bitterheten sin til neste generasjon, i den typen overføringsprosess som filosofen Cynthia Fleury har skrevet om?⁶Cynthia Fleury, Ci-gît l’amer. Guérir du ressentiment, Gallimard, Paris, 2020. Engelsk oversettelse: Here Lies Bitterness – Healing from Resentment, Polity, Cambridge, 2023. I 2024 følte rundt 54 prosent av østtyskerne seg fortsatt som annenrangs borgere, ifølge offisiell statistikk.

Samtidig ser det ikke bare mørkt ut. Over to tredjedeler av velgerne mellom 16 og 35 år stemmer ikke på AfD, og mange av dem mobiliserer mot partiet. Hver gang nasjonalistene demonstrerer, blir de møtt av motdemonstrasjoner. Høyreradikaliseringen hos en del unge er heller ikke noe som bare skjer i Øst-Tyskland, men et fenomen som i varierende grad er synlig i hele den vestlige verden, også i Tysklands naboland. Nasjonalistbevegelsene finner sammen over landegrensene og påvirker hverandre. Mens forbundsdagsvalget nærmer seg, har de tradisjonelle partiene fortsatt ikke funnet en motgift.

Oversatt av redaksjonen

Boris Grésillon er geograf ved Marc Bloch-senteret i Berlin.

• 1
  «Monitor» på TV-kanalen ARD, 29. august 2024. ↩︎
• 2
  Marco Wolter, «L’AfD séduit les jeunes électeurs dans l’Est de l’Allemagne», Deutsche Welle, 23. september 2024. ↩︎
• 3
  «Monitor», se over. ↩︎
• 4
  «Bundeslagebild Kriminalität im Kontext von Zuwanderung 2023», Bundeskriminalamt, 8. oktober 2024, www.bka.de. ↩︎
• 5
  François Danckaert, «L’AfD et l’antisémitisme», Revue d’Allemagne et des pays de langue allemande, Strasbourg, vol. 53 nr. 1, 2021. ↩︎
• 6
  Cynthia Fleury, Ci-gît l’amer. Guérir du ressentiment, Gallimard, Paris, 2020. Engelsk oversettelse: Here Lies Bitterness – Healing from Resentment, Polity, Cambridge, 2023. ↩︎