Den jødiske eksepsjonalismen er mindre eksepsjonell enn vi jøder tror. Vi er ikke det eneste folket som bruker en offerfortelling for å forsvare vår dominans. På begynnelsen av 1900-tallet reiste afrikanderne minnesmerker i hele Sør-Afrika for konsentrasjonsleirene de hadde blitt sperret inne i av britiske soldater under den andre boerkrigen (1899–1902). Denne historien er kanskje ikke særlig kjent og kan framstå nokså triviell sammenlignet med den tusen år lange historien med forfølgelse mot oss, men den formet ikke desto mindre verdensbildet til mange afrikandere. De følte seg truet både lokalt og globalt: innad i landet av de svarte, som de trodde ønsket å ta livet av dem, og utenfor grensene av Storbritannia og resten av det dobbeltmoralske Vesten, som ikke ville gjøre noe for å forhindre det.
I dag framstår denne fortellingen som en grotesk vrangforestilling, men jeg tilbrakte deler av barndommen min i Cape Town under apartheid, hvor jeg med egne øyne så at afrikanderne og de fleste andre hvite sørafrikanerne trodde fullt og helt på den. Og den var ikke så forskjellig som vi liker å tro, fra historien jøder ofte forteller seg selv om Israel. Når de ser for seg en stat med like rettigheter for palestinerne «fra elva til havet», forestiller mange jøder seg at barbariet og kaoset de forbinder med Midtøsten, vil oversvømme det ubesudlede Tel Aviv. En lignende frykt drev de hvite sørafrikanerne, som hadde et like dystert syn på sine kontinentale omgivelser. De omtalte Nigeria og Kongo med samme redsel som jøder i dag snakker om Syria eller Irak. Volden er endemisk i denne delen av verden, mumlet de, og forsvarsløse minoriteter har ingen sjanse til å overleve.
(…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
