Theodore Roosevelt var tilhenger av big stick diplomacy og så Latin-Amerika som sin bakgård, hvor USA kunne gripe inn etter eget forgodtbefinnende. Ved den minste trussel mot amerikanske interesser sendte han marinesoldater – til Honduras, Den dominikanske republikk og Cuba. I 1903 støttet Washington en separatistbevegelse i den kolombianske provinsen Panama, for å sikre kontroll over den framtidige kanalen. Tre år senere ble Roosevelt tildelt Nobels fredspris for sin mekling i Den russisk-japanske krigen.
Som sjef for USAs generalstab under andre verdenskrig godkjente general George Marshall atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Da han ble utenriksminister i 1947, satte han seg fore å demme opp Sovjetunionens innflytelse. I Italia orkestrerte han en av de første intervensjonene under den kalde krigen: hemmelig finansiering av Kristeligdemokratene, spredning av falske nyheter, mobilisering av italiensk-amerikanske kjendiser (Frank Sinatra, Joe DiMaggio, Rocky Graziano) og mafiaen. En måned før valget i april 1948 advarte han om at hvis kommunistene vant, ville Italia bli utestengt fra «Marshallplanen». I 1953 fikk generalen overrakt Nobelprisen i Oslo. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
