Theodore Roosevelt var tilhenger av big stick diplomacy og så Latin-Amerika som sin bakgård, hvor USA kunne gripe inn etter eget forgodtbefinnende. Ved den minste trussel mot amerikanske interesser sendte han marinesoldater – til Honduras, Den dominikanske republikk og Cuba. I 1903 støttet Washington en separatistbevegelse i den kolombianske provinsen Panama, for å sikre kontroll over den framtidige kanalen. Tre år senere ble Roosevelt tildelt Nobels fredspris for sin mekling i Den russisk-japanske krigen.
Som sjef for USAs generalstab under andre verdenskrig godkjente general George Marshall atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Da han ble utenriksminister i 1947, satte han seg fore å demme opp Sovjetunionens innflytelse. I Italia orkestrerte han en av de første intervensjonene under den kalde krigen: hemmelig finansiering av Kristeligdemokratene, spredning av falske nyheter, mobilisering av italiensk-amerikanske kjendiser (Frank Sinatra, Joe DiMaggio, Rocky Graziano) og mafiaen. En måned før valget i april 1948 advarte han om at hvis kommunistene vant, ville Italia bli utestengt fra «Marshallplanen». I 1953 fikk generalen overrakt Nobelprisen i Oslo.
Henry Kissinger, USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver fra 1969 til 1975, var også glad i destabilisering. «Jeg ser ingen grunn til at vi skal stå og se på at et land blir kommunistisk på grunn av et uansvarlig folk», sa han i juni 1970 om Chile, hvor Salvador Allende truet med å vinne presidentvalget. Da sosialisten likevel vant, så Kissinger bare én løsning: et militærkupp, «men gjennom chilenske kilder og med lav profil». Allende ble styrtet 11. september 1973, og erstattet av et blodig diktatur. En måned senere vant Kissinger Nobels fredspris for å ha undertegnet en våpenhvile med Vietnam etter å ha satt hele Indokina i brann.
Barack Obama hadde bare gitt beskjeden støtte til kuppet mot Manuel Zelaya i Honduras da han fikk prisen i oktober 2009, kort tid etter at han var blitt USAs president. Men han kom seg snart opp på nivået til forgjengerne med bombing av Afghanistan, Irak, Libya og Syria, og ikke minst droneprogrammet med utenomrettslige henrettelser – ofte basert på mistanke og langt fra erklærte kriger – i Jemen, Pakistan og Somalia.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Donald Trump hadde dermed god grunn til å ha store forhåpninger i år. For også han har sendt styrker til Karibia, brukt bistand til utpressing og truet Argentina med økonomisk kvelning hvis velgerne stemte mot Javier Milei. Han har også trappet opp (stadig mindre) målrettede drap for å bekjempe terror – det er begrunnelsen hans for drapene på venezuelanske borgere i internasjonalt farvann, uten noe bevis for at de har drevet med narkotikasmugling. I tillegg planlegger han kupp mot gjenstridige regjeringer, som i Venezuela, hvor han har gitt CIA fullmakt til å styrte president Nicolás Maduro.
Det var dessverre ikke nok. For Nobelkomiteen foretrakk den høyreradikale venezuelanske opposisjonslederen María Corina Machado. I 25 år har hun oppfordret til utenlandsk intervensjon mot sitt eget land, og så snart hun fikk beskjed om tildelingen, gratulerte hun Benjamin Netanyahu for handlingene hans i Gaza. Trump druknet skuffelsen sin med et nytt korstog, denne gangen mot Colombia – med håp om å nå til topps neste år.
I femti år har Nobelkomiteen avvist alle vestlige dissidenter som har blitt nominert. Julian Assange og Edward Snowden har arbeidet for fred på andre måter enn Machado, men de har gjort en utilgivelig feil: De har avslørt våre skitne hemmeligheter.
Oversatt av redaksjonen
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
