I en av de mange fornøyelige sketsjene til The Kids in the Hall (1988–1995) spiller Bruce McCulloch en bedårende prinsippfast artist som insisterer på sin intenst uformelle stil: jeans og flanellskjorte. Plateselskapet tenker på publikumsbredde og slike ting. Så om han kunne pakke skjorta innenfor bukselinningen, som en god artist for hele familien? En kamp om integritet er i gang: «Tuck it in?» spør den himmelfalne artisten. «Det handler om hvem jeg er!» bedyrer han, før de uforenlige prinsipper drøftes videre. Sketsjen er et av få tilfeller der det kritiske blikk rettes mot artisten, og ikke det evig utskjelte managementets kremmerånd.

The Kids in the Hall var tidlig ute med raljering over åpenbart latterlige sider ved ymse rock’n’roll-mentalitet, der alderstegne frihets- og opprørspositurer for lengst var de rigueur. Sånn cirka når blir mytologi til klisjé? Puritanerne vil vel påstå at de er synonymer, men prøv å fortelle en nyforelsket femtenåring at hen er og lever en klisjé. Observasjonen vil nok falle på steingrunn. Livet der i gården er et ufortrødent eventyr. Det handler opplagt nok om opplevelsestørst delt på kilometerstand. Har man nettopp lagt ut på livets landevei vil det aller meste være nytt, med fabelaktige oppdagelser rundt hvert hjørne, og den aktuelle periodens soundtrack sitter i kroppen livet ut.
(…)