Å minne folk på å se an situasjonen, tenke seg litt om før man låser seg til overilte konklusjoner, må være en av de mer vesentlige bivirkninger av enhver film eller bok som er verdt å nevne. I forviklingskomedien Psycho Therapy får vår såkalte frame of mind en mer framskreden plass. Til den grad at også vi som ser filmen kan oppleve en sunn justering av mistro og feilvurdering underveis.

Innledningsvis må det likevel innrømmes at ikke alt er like vellykket i den tyrkiske regissøren Tolga Karaçeliks filmatisering av eget manus. Tittelen, for eksempel, virker som noe komiteen slengte på i hui og hast før den ble meldt på en festival i siste liten: Psycho Therapy – med den påfølgende selvkritiske, kokette, alt-annet-enn-selvhøytidelige undertittelen The Shallow Tale of a Writer Who Decided to Write About a Serial Killer. Snert over den, gitt. Men fatt mot, for filmen er i seg selv en mer kresen affære enn kladasen den presenteres med.
(…)