Denne 51-åringens umåtelige popularitet kan trolig ha mange forklaringer som går en nordboer hus forbi, men for å satse på en av de mer sannsynlige, så er Sholay den type film «som har alt», en film som skapt for selve filmplakaten (og med henrykte utropstegn etter alt som ramses opp): eventyr og action, hester og skyting, romanser og komikk, og rent bajaseri.

Ser man strengt på det, summerer det seg til noe som kan ligne kitsch. Det får så være. Man kan jo si det samme om en god del filmer folk regner som mesterverk. Et kroneksempel som umiddelbart melder seg er The Matrix, som forsøkte å klemme inn absolutt alt publikum kunne tenkes å bite på. Da blir det heller Sholay i min husholdning, først og fremst fordi den ikke så desperat prøver å gjøre seg mer interessant enn den er. Dernest fordi den virker – for å vise til en egenskap som er enda vanskeligere å kvantifisere – mer tilforlatelig i sin henvendelse til publikum, med en stort sett medrivende begeistring for de nummer og påfunn som presenteres gjennom et innfallsrikt hevndrama. (…)