Arnstein Bjørkly

Det er få romanfilmatiseringer som tilfører fortellingen særlig mer enn en serie illustrasjoner.
Om forlatelse er en overraskende god adaptasjon av Ian McEwans roman med sammen navn.
Men hva bør vi forvente av en adaptasjon?

Etter Ceauşescus fall har også filmkunsten omsider fått en ny vår i Romania. De nye rumenske filmene preges av en tett fiksjon som holder seg til tidens enhet. I Cristian Mungius kinoklare 4 måneder, 3 uker og 2 dager får vi solide doser både av angst, ekkelhetsfølelse og situasjonskomikk. Med Ceauşescu-regimets tyranniske abortlover som bakgrunn, forteller filmen med sitt mikropolitiske perspektiv en nesten like skremmende historie som den sterke DDR-dystopien De andres liv.

Wong Kar-Wais filmer har en billedskjønnhet som få andre kan konkurrere med. Nå har han forlatt sitt Hongkong og dratt til Hollywood for å lage film. My Blueberry Nights er blitt en cinefil kaféfilm med innslag av road movie og skillingsvise, som verken mangler kamerapoesi eller forførende fargebruk. Men er dette nok til skape en god film?

Peter Watkins 33 år gamle film om Edvard Munch blir endelig satt opp på kino i Norge. Sykdomsmotivet, som kom til å bli en gjenganger i Munchs kunst, er stadig til stede i Watkins? film. Men han legger også vekt på Munchs samrøre med August Strindberg, Stanislaw Przybyszewski og Dagny Juel i Berlin. Filmen dekker deler av Munchs barndom, sykdom og ungdom, årene fra Munchs møte med Kristiania-bohemen, årene med ekspresjonistiske avantgardisme og hatsk kritikk, til anerkjennelsen omsider begynte å komme. Det kostet å være modernistisk banebryter i Norge.

På årets Film fra Sør-festival ble det vist tre verk av den taiwanesiske regissøren Hou Hsiao-hsien. Hou var en del av den taiwanesiske nye bølgen på 80-tallet, som vendte seg bort fra 70-tallets sjangerfilmer. Hans filmer handler om hverdagssituasjoner og hverdagslivets estetikk.

Robert Redfords film Løver for lam stiller viktige, men opplagte spørsmål om amerikansk utenrikspolitikk. Og tematiserer forholdet mellom presse og statsmakt i et truet demokrati. Filmen har sine øyeblikk, men vil neppe bli husket om 30 år.

Film fra Kina, Hongkong og Taiwan har det siste året blitt en reell konkurrent til både Hollywood og Japan. Årets Film fra Sør-festival har 140 filmer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika på programmet.

David Lynchs kinoaktuelle Inland Empire er både mørk, innviklet og ubehagelig. Handlingen foregår i Los Angeles og polske Lodz, i et studio og i et hemmelig rom, med Alice, Kaninen og Dorothy fra Oz syngende i bakgrunnen. En ny Lynch-film er et must. Men denne er verken så vakker eller (van)vittig som Mulholland Drive.

Oppvekstskildringen This is England klarer å fange 80-tallet estetisk. En film om dem som ikke hadde plass i birolleinnehaver Margaret Thatchers framtidsvisjon. Dessverre klarer aldri filmen å gjøre samfunnskritikken til annet en et uforløst bakteppe.

Med Film har Damm forlag har gitt ut et informativt oversiktsverk om film. Her finner vi en god filmhistorisk oversikt, nyttig stoff om filmproduksjon, ulike sjangere, film fra forskjellige land, i tillegg til lister over de største regissørene og 100 beste filmene. Dette er en gledelig og kjærkommen utgivelse.

Den franske filmskaperen Pascale Ferrans har med Lady Chatterley laget den mest interessante Lawrence-filmatisering på nærmere 40 år.

Paris er et filmisk univers som krever et originalt grep.

David Finchers film Zodiac er et dokudrama som vet at den også er en fiksjon–den bruker fiksjonsfilmens dramaturgi til å stramme og ramme inn dokumentarstoffet. Filmen viser oss hvor vanskelig en mordetterforskning er, og understreker spesielt det kommunikasjonsteknologiske gapet mellom vårt nye århundre og 1969. Zodiac er en realistisk film full av kunstgrep.

Hjerter (Cœurs) – Alain Resnais 17. Spillefilm – er basert på Alain Ayckbourns stykke Private Fears in Public Places. Resnais har tidligere adaptert Ayckbourns stykke Smoking/No smoking. Paris, 13. arrondissement: Boligagenten Thierry (André Dussollier) anstrenger seg for å finne en leilighet som tilfredsstiller Nicole og Dan (Lambert Wilson, Laura Morante), et vanskelig kundepar som også skal vise seg å være et ulykkelig ektepar. Thierry på sin side utvikler et spesiell kontakt med sin medarbeider Charlotte (Sabine Azéma). Hun låner ham en videokassett med et TV-program som hun dyrker, «Sanger som har forandret mitt liv», et religiøst program som foruroliger Thierry. Thierrys yngre søster Gaëlle (Isabelle Carré) er på jakt etter den store kjærligheten, setter til og med inn annonser. Dan, yrkesmilitær som har fått sparken, betror seg til bartenderen Lionel (Pierre Arditi) om sin mislykkede karriere og sitt like mislykkede samliv med Nicole. Gaëlle kommer også til denne baren. Barmannen Lionel må ha hjemmehjelp til sin syke og humørsyke far som han tar seg av. Det er Charlotte fra boligfirmaet som dukker opp … Således kan en persons handling påvirke en annen persons skjebne, enten de kjenner hverandre eller ikke, ja, uten at de engang trenger å ha møtt hverandre. Plotet i Resnais nye film minner om syngespillet On connaît le chanson (En velkjent melodi) fra 1997, der vi møter flere av de samme skuespillerne i roller som er forbundet i et nettverk av kontakter og skjebnesvangre valg (og der Dussollier spiller boligagent, der også!). I den nye filmen synges det imidlertid ikke, eller, som Cahiers du Cinéma sier i sin hyllest: Filmen inneholder ikke sang, men den synger. «Hjerter er den mest gripende Resnais-filmen på 20 år, siden Mélo,» fastslår Cahiers-anmelder Stéphane Delorme. Filmen har i det hele tatt fått god mottakelse, og mottok Sølvløven på Veneziafestivalen. Arnstein Bjørkli.

Jean Baudrillard vil bli husket for hans forbløffende evne til å analysere samtidens begivenheter og transpolitiske figurer. Og hans måte å kombinere teori og forteling i en radikal kritikk av hverdagsliv og medier. Endeløs informasjon gjør oss alle til gisler av mediene–men vi samtykker stilltiende. Nyhetene blir virtuelle hendelser.