I love Paris?

Paris er et filmisk univers som krever et originalt grep.

Julie Delpy var en av de bemerkelsesverdige unge franske skuespillerinnene på 80- og 90-tallet, mystisk tenåring i Godards Détective (1985) og Léos Carax’ Mauvais Sang (Ondt blod, 1986), før hun for alvor slo gjennom i Kieślowskis Hvit (1994)1 og Linklaters interrail-romanse Før soloppgang (1995), der hun spilte mot Ethan Hawke. Så flyttet hun til New York og senere Los Angeles, men kom hjem for å spille i Linklaters parisiske oppfølger Før solnedgang (2004), der Jesse og Céline får en ettermiddags gjensyn. Nå regidebuterer hun i helaftens format med 2 Days in Paris, der hun også har kommentatorstemmen og er hovedrolleinnehaver ved siden av Adam Goldberg.2

Filmen handler om forholdet mellom franske Marion og amerikanske Jack, som stopper i Paris på vei fra Venezia til New York. De bor i Marions leilighet i etasjen over foreldrehjemmet på Montparnasse. Delpys film kan sies å være et fransk-amerikansk blikk på familie, Paris og språklige barrierer. I alle fall kan man nyte Delpys engelske diksjon i denne tospråklige og samproduserte filmen. Den lille aksenten er bare sjarmerende.

Så kan man spørre, slik jeg gjentatte ganger gjorde under visningen: Hva vil filmen? Og hva vil Delpy med Paris? La oss, i lys av dette, foreta en rask revy over noen nyere filmer som utspiller seg i Paris, i all hovedsak amerikanske.

Fransk-amerikanske Paris-filmer forekommer sjelden, utover 2. verdenskrigsfilmer av typen Brenner Paris?. Franskmennene er frenchies, amerikanerne yanks, de andre, de man forakter for deres naivitet og neoimperialismen, men som man i kinematografisk sammenheng dyrker, med hedersbevisninger attåt: Clint Eastwood er elyseisk høykultur i Frankrike. Pariserne har siden 1945 elsket amerikansk film, det være seg i cinefil variant eller VF – voix française – slik konvensjonen ennå er på de fleste franske TV-kanaler og over 40 prosent av parisiske kinosaler, deriblant overraskende mange i den fordums amerikanske kunstnerhøyborgen Montparnasse, der mye av handlingen i Delpys film utspilles.

Det går på engelsk mellom Marion og Jack – som forstår like lite fransk som Belmondo forsto Herald Tribune-selger Jean Sebergs morsmål i Godards Til siste åndedrag. Og amerikanerne? Bortsett fra noen kunstnerfilmer (i større grad Alan Rudolphs The Moderns enn Philip Kaufmans Henry og June) fins det bare et fåtall amerikanske Paris-filmer der franskmennene får slippe til på sitt eget språk. De er bakgrunnsfigurer: hotellportierer og concierges, mesterkokker og arrogante kelnere. («The french are just so rude,» sier en amerikansk Da Vinci code breaker-turist til Jack utenfor Gare de Lyon, og Jack svarer sin compatriot: «It’s a cliché, but it’s true.») Eller de snakker engelsk med aksent, som i Gigi. Ikke minst på denne bakgrunn er det en fryd å oppleve en fransk og fransktalende Jodie Foster i Jeunets En langvarig forlovelse.


AMERIKANSK FILMMAKERE har ofte utnyttet Paris’ locations på overbevisende måte. Det var vel det eneste vellykkede aspektet ved Ron Howards Da Vinci Code. Og et av de beste ved Doug Limans The Bourne Identity (2002). NSA-agent Jason Bourne (Matt Damon) har glemt sin identitet, men han vet at han har et alias og en leilighet i Paris. Han tegner et Paris-kart ved å råkjøre mer parisisk enn pariserne gjennom sentrum, og velger seg det ideelle utkikkspunkt ved Pont Neuf, der han vet at nokon kjem til å kome: takterrassen på varehuset Samaritaine – dessverre stengt på ubestemt tid siden 15. juni 2005.

Min favoritt blant amerikanske Paris-filmer er Roman Polanskis Frantic (1988). Harrison Ford m/kone er på legekongress i byen. Kona blir bortført fra Grand Hôtel ved Opéra Garnier. Det hele dreier seg om en gigantisk hitchcocksk «MacGuffin» i form av en styringsmekanisme for krysserraketter, den er gjemt i en miniatyrmodell av Frihetsstatuen som ligger i Samsonite-kofferten Ford forbyttet med sin egen på Charles de Gaulle. Senere i forløpet blir han slått i hodet og tatt til fange, og han våkner opp med utsikt til Frihetsstatuen, ikke den i New York (en gave fra Frankrike), men amerikanernes motgave, den mindre versjonen ved Seinen i sørvest, via-à-vis Maison de Radio-France (en insisterende kamerainnstilling på denne versjonen åpner også en sekvens i 2 Days in Paris). Oppi alt dette velger Polanski å vinkle sin hjemby Paris som en både glatt og snuskete metropol.

En av de få filmer som kan gjøre Frantic rangen stridig som anti-turistfilm, er Coen-brødrenes episode «Tuileries» i Paris, je t’aime (2006). Steve Buscemi spiller en ensom Mona Lisa-turist som sitter og beundrer sitt idol på metroen – et blikk i gal retning er nok til at han blir banket opp. Av de øvrige «amerikanske» episodene vil jeg trekke frem «Quartier Latin», der filmpensjonistene Gena Rowlands og Ben Gazzara sitter på den litterære kafé Le Rostand ved Luxembourg-hagen og mimrer over en flaske Graves, servert av... Gérard Depardieu, medregissør av episoden. Og især episoden «14. arrondissement»: Postbudet Carol fra Denver, som har lært seg fransk via språkkurs, går og traver til bossa nova-akkompagnement og forteller i voice-over om sin ferie i Paris. Hun kommer seg opp på toppen av Tour Montparnasse og til Montparnasse-kirkegården (der hun blant annet ser graven til Jean-Paul Sartre og «Simon Bolivar»!), og så til Parc Montsouris, der en av de fineste scenene i Agnès Vardas Cléo fra 5 til 7 fant sted. Her skjer det et stemningsbrudd, et løft: Til nå har regissør Alexander Payne3 fått oss til å samtidig le av og synes synd på Carol, men i Montsouris-parken blir vi grepet av hennes selverkjennelse. Her stopper tiden opp, hun føler noe som både er vemod og lykke på samme tid. Hun ville ha gjenfunnet denne følelsen hos diktere som Baudelaire og Verlaine, hvis de hadde inngått i språkkurset.


TILBAKE TIL 2 DAYS IN PARIS: Hvordan fremstiller Delpys film følelser, stemninger, byen? Her er større variasjon i Paris-stemninger enn i den sympatiske, men noe monotone Før solnedgang: Gare de Lyon, taxiturer over broer og plasser, metrostasjoner, nyttige turistklisjeer som Eiffeltårnet, Jim Morrison-ekspedisjon til Père-Lachaise og en mislykket tur til katakombene, stengt. Store deler av filmen er tatt opp i 14. arrondissement, altså Montparnasse og der omkring, ikke på de klassiske amerikanske barene, men først og fremst i markedsgater og boligstrøk. Delpy skaper en parisisk Notting Hill-stemning.

Mye av filmen dreier seg om forholdet mellom Marion og Jack, ikke minst om Jacks sunnhetsmani (skjønt han røyker), redsel for alskens mikrober og fremmede matretter, som kanin på fransk manér. Han er hypokonder, fotograferer eksessivt (også på fester) og er sykelig sjalu (med en viss grunn: Han møter flere av Marions eks-er, og en av dem sender stadig vågale sms-er). Kort sagt, en Woody Allen-skikkelse anno 2007, en Woody med skjegg og tatoveringer. Selv om Goldberg er en ok skuespiller, blir rolleskikkelsen hans oftere masete enn underholdende. En gang iblant er Goldberg-skikkelsen festlig, som når han narrer de amerikanske code breakers (en av jentene bærer t-skjorte med «Bush-Cheney 04») til å tro at Louvre ligger like rundt hjørnet, slik at han og Marion kan rykke frem i taxikøen!

Marions foreldre, elskelige gammel-68’ere, er spilt av Julie Delpys egne foreldre, skuespillerne Marie Pillet og Albert Delpy. Moren er flørtete (har flørtet med Jim Morrison også, derav stillheten rundt bordet når Doors-vokalisten nevnes), faren en artig skrue, erotisk maler og sint på bilisters ukultur. Mange av de pussige språklige situasjonene oppstår ved middagsbordet hos foreldrene. Moren spør: «Do you do good voyaaage?» og faren oversetter vin blanc med «wine white» Slike situasjoner gjentar seg ute på byen, servitører som overhodet ikke skjønner engelsk, osv. Her synes filmen en smule passé: Det virker som om USA-baserte Delpy ikke har fått med seg at pariserne viser en langt større vilje til å snakke engelsk enn for ti-femten år siden.

Ufordragelige taxisjåfører utgjør en serie i filmen. De er ikke bare innskrenket franske, men henholdsvis koneplager, french lover og rasist – nummer fire dog et hyggelig unntak: Han spiller Brassens og Leo Ferré. Av de øvrige skikkelsene fremhever jeg bare én: Den unge mannen som tar kontakt med en deprimert Jack på burgerrestaurant. Homse? Profesjonell Forståelsesfull? Nei, det er Mannen som Brenner Burgerrestauranter, «un altermondialiste fou», slik blir han forklart av første taxisjåfør. Hvor har vi sett skuespilleren før? Jo, Daniel Brühl, tysk-katalaner, spilte hovedrollen i Good bye, Lenin! for noen år siden.4


2 Days in Paris (hvorfor ikke norsk tittel?) har et naturalistisk presenspreg. Den er en småvittig feriefilm uten store kunstgrep – med unntak av en artig grafisk formel, ett tilbakeblikk på Marions barndom og to på Venezia, i grenselandet mellom eksperiment og MTV-estetikk. Delpy serverer noen skarpt innstilte blikk på franske og amerikanske fordommer, men hun har ikke gitt seg selv noen store formmessige utfordringer. Hennes egen rolleskikkelse er litt vagt tegnet, og Goldbergs er for slitsom i lengden. Resultatet blir sjarmerende, men bare middels underholdende, og filmen bærer mer preg av inspirert spontanisme enn kunstnerisk planlegging. Først og fremst mangler filmen en idé om seg selv som Paris-film: Paris har vært gjenstand for mange bedre filmer. Paris er et filmisk univers som krever et originalt grep. Når european-films.net skriver at «2 Days in Paris er alt du trenger denne sommeren», er det fristende å se fram til høsten, og ønske Julie Delpy lykke til neste gang.

© norske LMD. Takk til Orofilm for velvillig bistand.


Fotnoter:
1 Delpys Dominique-skikkelse dukker også opp i et kort glimt i Blå (når Binoche har et ærend i Palais de Justice) og i den overraskende sluttscenen i Rød.

2 Goldberg så vi sist som journalist i Zodiac, tidligere har han blant annet spilt i Redd menig Ryan.

3 Han spiller for øvrig gjenferdet av Oscar Wilde i den meget britiske Père-Lachaise-episoden.

4 Han spiller også en legendarisk anarkist som ble henrettet ved garottering av Franco-regimet i 1974, i Manuel Huergas Salvador (Puig Antich), 2006. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Institusjonelt begjær

Neste sak

Friheten på Facebook

Mer Film

Den enlige mor og huset

Herself er en sympatisk beretning om en enlig mors kamp, funderet i en virkelig boligkrise i samtidens Dublin, hvor hen ved ti tusind mennesker kæmper med at finde en varig bolig.

Usjarmerende diskresjon

Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.

Blikket rettet mod mennesket

Er man nysgerrig på mennesket i al sin mærkværdige mangfoldighed, er dokumentarfestivalen HUMAN i Oslo et godt sted at opholde sig.

Bakenfor pandemien

The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.

Avkortet ungdomstid

François Ozons Sommeren '85 og HBO-serien It's a Sin tar oss tilbake til åttitallet og tidens vilkår for homofil kjærlighet. It's a Sin har dessuten aids på dagsorden, og viser hva den nifse sykdommen gjorde med liv, helse og omgangsform.

0 kr 0