GOD DAMM!

Favnende håndbøker om film er mangelvare på norsk – derfor er det grunn til å hilse Damms utgivelse Film velkommen. Boken er utgitt i serien «Damm referanse» og er en oversettelse av engelske Eyewitness Companion – Film fra 2006. Utstyr og konsept ligner på Gyldendals store reiseguider, som stammer fra samme engelske forlag. Det 500 siders verket er skrevet av filmhistorikeren Ronald Bergan og tilrettelagt av Kjell Billing, seniorkurator på Norsk Filminstitutt.

Boken har en klar tematisk inndeling: En filmhistorisk oversikt, deretter om filmproduksjon, om sjangere, om film fra ulike land, en alfabetisk oversikt over 200 store regissører og «De 100 beste filmene», kronologisk ordnet. En rekke tekstbokser – om termer, tendenser, skuespillerikoner, anbefalte filmer – utfyller hovedteksten.

Den historiske oversikten er solid og detaljrik. Filmhistorien er inndelt etter tiår. Film som innovativ kunst gis stor plass i hovedteksten, men den kommersielle dimensjon får også sitt, ikke minst i form av en boks for hvert tiår med de ti største kassasuksessene (i Vesten?). Her ser vi at USA dominerer totalt – unntaket er filmens første 25 år (7-3 til Frankrike). Dessuten er Storbritannia representert med et knippe Bond-filmer på 60- og 70-tallet.

Andre del, «Slik blir filmer til», er grei folkeopplysning. Best er kapitlene om lyd og om teknologiske fremskritt. I «Filmsjangere» ser Bergan nærmere på hele 25 ulike sjangere. Kapittelet viser hvor vid og pragmatisk termen «sjanger» er i forbindelse med film: Film noir baserer seg på en stemning, kultfilmer på filmens mottakelse over tid, mens kostymedramaer jo kan være alt fra det mest konvensjonelle til det hittil usette og uhørte (Barry Lyndon). Det er nok tvilsomt om Chinatown og L.A. Confidential bør klassifiseres som film noir: De har noe av noir-filmenes setting, men mangler deres skyggespill og visuelle kontraster (svart-hvitt er for øvrig en tapt kunst, seneste indisium er Soderberghs The Good German). Det er ellers verdt å merke seg at avantgarde og undergrunnsfilm får hver sin artikkel. Historisk interessant er også relasjonen mellom føljetong-filmer og oppfølgere.

Stadig flere betydelige regissører og filmer kommer fra den sørlige halvkule, noe det blir tatt høyde for i «Film fra hele verden», der bare de største filmnasjonene får fire sider. Tyskland får naturligvis dette, Østerrike er kun nevnt fordi Billy Wilder kom derfra (Michael Haneke er imidlertid med under «Regissører»). De andre landene i Sentral-Europa er plassert i boksen «Øst-Europa». Nåvel, både polakker, tsjekkere og ungarere ga betydeligere bidrag til filmkunsten før Murens fall enn etter, til tross for sensuren. Under «Norden og Baltikum» står det ti linjer om Norge og et foto av Bjørn Floberg. Hva Canada angår, savner jeg én film på 10 på topp-listen: Robert Lepages Le Confessional (1995), som vever innspillingen av Hitchcocks I Confess inn i et quebecsk familiedrama. Men konkurrentene er sterke: Cronenberg, Egoyan, Arcand. Og alle vil savne en yndlingsfilm.


OMSIDER ER VI kommet til de to delene av boken der filmentusiaster vil lete med lys og lykt: Er mine favoritter med? Og viktigere: De som absolutt fortjener en plass. I regissørenes «Hall of Fame» savner jeg ingen klassiske Hollywood-håndverkere. Ikke alle nyere stilsikre storytellers kan inkluderes; i oppslaget om Michael Mann får vi en presis begrunnelse for hvorfor han og ikke Adrian Lyne eller Tony Scott er med. Hva så med formfornyerne og outsiderne? De fleste på sjekklisten min har fått en plass: Jacques Rivette (den «mest undervurderte» av de franske bølgeregissørene); Agnès Varda; Peter Greenaway (med et ikke-for-enhver-varsko: «Hvis man er forberedt på å se noe annet enn tradisjonelle filmfortellinger, er filmene hans givende»!); Chris Marker (gledelig og presist); Glauber Rocha; Dušan Makavejev (mens Hans-Jürgen Syberberg og Kim Ki-Duk er nevnt under landsoversiktene); og filmkunstens første hyperestet, Marcel L’Herbier, under sjangere/avantgarde. Ikke et ord om Monty Python. Marguerite Duras er fraværende. Alain Robbe-Grillet er bare nevnt som manusforfatter. Artikkelen om Resnais bagatelliserer de siste 30 årene av karrieren hans.

Boken har mange morsomme bemerkninger, som: «Jo eldre Rohmer ble, desto oftere dukket det opp unge jenter i filmene hans.» Dessuten florerer det av gode billedtekster, som denne til Rossellinis Tyskland, anno null, til bildet av unggutten Edmund i det utbrente Berlin: «Kameraets lave ståsted illustrerer den uoverkommelige oppgaven han står overfor.» De 200 bildene er jevnt over godt beskrevet og begrunnet.
Videre er det et pluss og et minus: Filmene er presentert med sine norske titler hvis de har hatt kinodistribusjon her til lands (med originaltittelen enten i parentes eller, i boksen «100 beste filmer», lenger ned på siden). Dette blir problematisk hva angår en del eldre filmer som i dag utelukkende er kjent under sine originaltitler: The Philadelphia Story figurerer under den vage tittelen «En nydelig historie», Blackmail blir «Alice White-saken» og The Lodger heter «Hvem?» Ja, hvem er det som forbinder noe med disse titlene? Svar: Ansatte på Norsk Filminstitutt. For ikke å snakke om «To menn og en kvinne»: Truffauts Jules og Jim har, så vidt jeg kan huske, aldri hatt denne tittelen når den er blitt vist på Cinemateket.


ENDELIG, DE «100 BESTE», kronologisk presentert. Bergan har gitt seg selv en umulig oppgave. Slike lister blir kun representative hvis et 100-tall kritikere får stemme, som i Sight & Sounds tiårlige avstemning (sist i 2002, da Citizen Kane nok en gang vant, men nå bare så vidt foran Vertigo). Sammenlignet med regissørlisten har han valgt en mer opportunistisk løsning, en miks av Børs og Cinematek. Den burde nok heller ha blitt kalt «100 høydepunkter i filmhistorien». Men da skulle så avgjort 2001 – en romodyssé (sjetteplass under siste Sight&Sound-avstemning) vært med. Kubricks eneste film på listen er Dr. Strangelove. Like oppsiktsvekkende er fraværet av Psycho. Og Bergman – som fyller 89 i skrivende stund – burde vært representert med flere enn én … men så oppdager jeg omsider at listen kun har én film per regissør, således La Dolce Vita, men ikke 8 ½ . Enig. Jeg bifaller også inkluderingen av I fjor i Marienbad, Blade Runner, Heimat, Shoah og Kieslowskis trilogi.

Boken avsluttes med en oversikt over Oscar-vinnere, samt Gullpalmen i Cannes og Amanda fra Haugesund. Og en liten ordliste, der især de tekniske uttrykkene er godt forklart. Under «halvtotalt bilde» kan orde «vinkel» forvirre: billedutsnitt hadde vært å foretrekke. Begrepet «strukturalisme» er direkte misvisende: Det som beskrives synes heller å være en to tredels utlegning av Kulesjovs montasjeteori, «hvor han påviste hvordan et meningsinnhold skapes i film ved at scener som følger på hverandre danner nye assosiasjoner og ideer» (Store Norske Leksikon, generelt anbefalelsesverdig på filmstoff.) Ellers er det hyggelig å konstatere at boken inneholder svært få feil. Her er noen: Mathieu Kassovitz mister s’en sin et sted, Paradsjanov mister sin i registeret. Lyons skal være Lyon. Fotografen til Resnais (og senere Greenaway) heter Sacha Vierny, ikke Vierney. Rouben Mamoulian er av armensk opprinnelse, ikke russisk. En annen liten glipp: Oscar-prislistene kunne ha vært oppdatert til 2006 slik Cannes og Haugesund er.

Noen små innvendinger til tross. Både forlag, tilrettelegger, oversettere og korrekturlesere kan være stolte over utgivelsen. Film er også meget stilig illustrert. Jeg vil særlig trekke frem miniatyrutgavene av filmplakater.

Film er en bok som minner oss om alle filmene vi har sett, og om alle vi gjerne skulle ha sett. Jeg velger meg Marty (Delbert Mann, 1954). Alt jeg vet om den er at John Turturro fikk spørsmål om Oscarvinneren fra 1955 i Robert Redfords Quiz Show. I Damms bok kan vi lese at den også vant Gullpalmen samme år. Alors, da må det være noe med Marty …
Film. Damm Referanse 2007, 512 s.