Vitalisme versus viktoriansk stillstand


César-utdelingen 2007: I konkurranse med bl.a. Resnais’ Cœurs, stakk Pascale Ferran og hennes Lady Chatterley av med fem priser (beste film, skuespillerinne, adaptasjon, foto og kostymer). Ferran (f. 1960) er ingen nykomling i fransk film. I 1994 kom hennes første spillefilm, Petits arrangements avec les morts (på engelsk kalt Coming to Terms with the Dead), som oppnådde caméra d’or i Cannes og en sammenligning med nettopp Resnais. Året etter kom en ny film. Så fulgte en periode med manusarbeid og kortfilmer; en slags treningsperiode for det som skulle komme. Hun var dessuten en av de unge regissørene som tok initiativet til «de 66 cineastenes manifest for personer uten identitetspapirer». I 1999 ringte Patrice Chéreau og ba henne overta ansvaret for den franske, dubbete versjon av Eyes Wide Shut. Ferran sa visstnok ja på stående fot, Kubrick-fan som hun lenge hadde vært. En uforglemmelig følelse av å gå inn i Kubricks hode, uttaler Ferran til kulturmagasinet Les Inrockuptibles.

Etter å ha lagd en jazzdokumentar i Florida hadde Ferran i 2003 en stor produksjon på beddingen, men finansieringen sviktet, og eventyrfilmen Paratonnerre måtte oppgis to måneder før produksjonsstart. Det var under arbeidet med dette prosjektet at hun oppdaget Lawrence – gjennom å lese filosofen Gilles Deleuze. Nå leste hun den franske oversettelsen av en tidlig versjon til Lady Chatterley’s Lover. Denne versjonen skulle vise seg å være mer adaptabel enn den endelige versjonen. Resultatet er blitt den mest interessante Lawrence-filmatisering siden Ken Russels Kvinner som elsker fra 1969.


VI ER I NORD-ENGLAND tidlig på 1920-tallet. Sir Clifford Chatterley, gruveeier, holder middagsselskap for venner. Han snakker om krigen, skyttergravene i Belgia. Clifford er krigsinvalid, men fører samtalen inn på avrevne ben og desslike. Constance sitter på gangen, lytter taust eller drømmer. Lady-in-waiting. Dagene går. Hun hjelper tjenerskapet med å pusse sølvtøy, henge opp klær til tørk, spiller piano, Tea Time. En dag får hun et oppdrag av Clifford. En plakat (Ferran anvender med jevne mellomrom stumfilmtypiske plakater for å meddele sceneskift eller dramatiske omslag, som man må tilbake til Rivettes vidunderlige Céline og Julie fra 1974 for å finne en parallell): Hun skal gå til skogvokterens hytte (eller skjul) for å bestille noen fasaner. Kombinasjonen høstfarger og plommerød drakt bidrar til å gjøre skogturen vakker. Når hun kommer til hytta, ser hun først ingen – men så ser hun skogvokter Parkin stå og vaske seg utendørs. Nakenheten, muskelspillet, kontrasten til ektemannen. Parkin er mutt. Ladyen avleverer sitt ærende og går. Når Constance kommer hjem, gransker hun seg lenge i speilet, naken.

Vinteren passerer, med mareritt og kald måne. Hun blir syk. Legen konstaterer at det ikke er noe organisk, derimot «en svekkelse av vitaliteten». Smitter Cliffords tilstand over på henne? Og hva er botemidlet? Bevegelse.

Det blir vår, og Constance beveger seg igjen i retning av skogvokteren. Parkin er stadig mutt, særlig når hun spør om en nøkkel til skjulet. Når hun kommer tilbake («Femten dager senere …» sier plakaten) har Parkin laget en ekstranøkkel til henne. Det er et intenst her-og-nå-preg over scenene like før Parkin kommer med sitt forløsende: Vil du? Ja, hun vil, og hun kommer tilbake, gang på gang. Intensiteten i scenene forhindrer at det hele føles repetitivt. Og mer intenst skal det bli med sommeren. Sommeren er lang, men klokken tikker mot oppbrudd. Mot slutten av juli skal «Connie» på Riviera-ferie sammen med far og søster. Mye skal skje i den forbindelse, det skal ikke røpes. Men mye har skjedd i mellomtiden også. Clifford har fått en klok husholderske/pleierske, Mrs. Bolton. Og Clifford har lyst på en arving. Men hvordan skal det gå til? En merkelig kontrakt inngås i den forbindelse. Ryktene har spredd seg om at Ladyen har et forhold. Og det ryktes om utsikter til streik blant gruvearbeiderne. Connies snev av sympati for sosialistiske ideer blir møtt med et paternalistisk fnys. Det finner sted i en sekvens som er ladet med både symbolikk og tragikomikk: Clifford har fått en motorisert rullestol, og så vil han på skogtur… Men skogen er ikke hans domene.

Symbolikken i filmen er enkel, enten det gjelder nøkkel og grind, eller funksjon og dysfunksjon, ektemann og skogsfaun eller årstidenes skiftning. Tradisjonell er også parallelliteten mellom naturens og seksualitetens blomstring – men det er formidlet over særdeles vakre bilder av planteliv (påskeliljene, ikke minst!), fugler (erotisk oppvåkning formidlet over nærkontakt med fugleunger) og sterke naturkrefter – den enkle symbolikken blir virkningsfull når det klippes fra en lykkelig Lady i tordenvær til Cliffords tikkende klokke på veggen: Vitalisme vs. viktoriansk stillstand.

Erotiske scener på film blir som regel enten for glatte, for sukkerglaserte eller for påtrengende i sin pusting og pesing – tankene vandrer ironisk til den alternative orgasmen gjennom håndflateberøring som Barbarella introduserer. Skjønt noen av de mest troverdige sexscenene er veldig åndedrettsintensive, som åpningen av Betty Blue. Også i Lady Chatterley er det mye pusting, men i en følsom variant, en ømhet som tilhører Ferran mer enn Lawrence. Skogvokteren får noen «kvinnelige» replikker: Liker du at jeg tar på deg like godt som jeg liker at du tar på meg? Med en kraftprestasjon fra skuespillernes side er den mye avbildede regndansen blitt en riktig vakker scene. Men jeg kan styre meg for noen av de andre blomsterbarn-påfunnene uti skogen.


FERRAN ER DYKTIG til å skape skjønnhet, ikke minst gjennom fargevalg, både balanserte og dristige. Stilistisk er hun ettertenksom, men dveler sjelden for lenge. En anelse for streng, men på den annen side gir denne strengheten klangbunn for mer bemerkelsesverdige billedvalg, som nærbildene av Ladyens hender og føtter i andre møte med Parkin, tankene vandrer til Bresson. Eller måten hun bruker døråpningen i skjulet til å ramme inn bilder. Ferran er en stor posisjoneringskunstner. Den tintete feriesekvensen fra kontinentet må også nevnes, og scenen der Constance leser Mrs. Boltons brev i Menton: Vi ser avsenderen, i front, lese sitt eget brev høyt for oss. Et høydepunkt. For øvrig er filmen kjennetegnet av raske nedtoninger, godt blikk for gjentagelsenes muligheter og en narrator-stemme (Charlotte Rampling, I presume) som dukker opp nå og da.

Også lydsiden er bemerkelseverdig. Naturlyder, ikke minst gjøkens sang, er med på å understreke stillheten. Musikk forekommer, men Ferran vet bedre enn de fleste når den skal slås av. Mye av den 2 timer og 38 minutter lange filmen preges av en stille flyt av tid – også når begjæret flommer over. Man kunne si at Lady Chatterley er en film i fred med seg selv, for å låne en karakteristikk Cahiers-kritikeren Charles Tesson i 1988 ga av en ganske annerledes film, Cronenbergs Tvillingskjebner.

Med sin siste roman ønsket D. H. Lawrence å lage en hyllest til den gode, lyse erotikken, til foreningen av seksualitet og kjærlighet, og til lykken. Romanen(e) viser, og bejaer, en utroskapssituasjon, men vel og merke utroskap overfor et lidenskapsløst ekteskap. Både Lawrence og Ferran har uttrykt mistro til å leve ut lyst løsrevet fra kjærlighet, men hos begge er det like fullt lysten – i krysningspunktet mellom sivilisert følsomhet og det dyriske begjær – som slår an tonen. Og lykken? Den blir fort monoton i en fiksjonssammenheng: «Pain is easy to write … but what can one write about happiness?» heter det i innledningen til siste del av Neil Jordans Greene-filmatisering Slutten på et forhold (2000), en film der helt andre fatale krefter motarbeider de elskende, men hvor utroskapssituasjonen er av fundamentalt samme natur som for Lady Chatterley.

Et særegent trekk ved Lady Chatterley gjenstår: engelsk fiksjonsunivers med fransk tale. Merkelig nok gjør det ikke noe, og jeg tror ikke det skyldes at undertegnede er vant med fransk. Kanskje har det heller å gjøre med at temaet er så universelt. Det skurrer i alle fall ikke mer enn når Victor Hugo-skikkelser snakker engelsk.


OM SKIKKELSENE i Ferrans film er engelske, så er ikke skuespillerne utpreget franske. Birolleveteranen Hippolyte Girardot har en neddempet spillestil som passer til Clifford-skikkelsen. Bretoneren Jean-Louis Coulloc’h (teaterskuespiller med bare fire små filmroller før denne) kunne ha vært av hvilken som helst caucasian opprinnelse. Ladyen er spilt av Marina Hands, teaterskuespiller som har hatt flere lovende filmroller på kort tid, ikke minst i Arcands Oscar-belønnede Barbarenes invasjon (2003). Hands er datter av en russisk-fransk skuespillerinne og en engelsk teatermann. De russiske trekkene er mest fremtredende, i den forstand at de konnoterer noe naturmystisk og eventyrlig. Ansikt og fysisk gestalt forener det søte og det sterke. På de første skogsvandringene har hun noe forvokst Rødhette-aktig over seg, men i møte med dyret skal hun kaste hammen. Den tidligere ryttersken Marina Hands fremstår som så kjernesunn at bare et overbevisende minespill kan få tilskueren til å tro at hun lider av «vitalitetsmangel» i første del.
Nå har Ferran lagd en TV-versjon som er tre kvarter lengre. Mer av romanens handling er med. Clifford og Mrs. Bolton er mer utviklede skikkelser, det tenderer mot fire hovedpersoner. Det er fristende å sammenligne med de to versjonene av Fanny og Alexander. Og selv om Ferran ennå ikke kan måle seg med Bergman, så er det store sjanser for at hun vil følge opp med et helstøpt mesterverk. Og produsentene vil nok være langt mer imøtekommende enn hittil. Lady Chatterley er en billig produksjon. Det syns knapt.

© norske LMD

Lady Chatterley

Regi: Pascale Ferran. Produsert av Maïa Films 2006. Fr/belg/eng.
Fotnoter:
1 Patrice Chéreau (f. 1944) er opera-,teater,- og filmregissør. Satte opp Wagners Ringen for Pierre Boulez i Bayreuth 1976. Som filmregissør mest kjent for Dronning Margot, 1994.

«Grands arrangements avec le cinéma», Les Inrockuptibles nr. 570, 31. oktober 2006.

Deleuze er riktignok mer opptatt av Lawrence som kritiker av psykoanalysen (Anti-Ødipus) og som leser av amerikansk litteratur (Dialogues, 1977) enn som romanforfatter. Men det fins et annet, konkret Deleuze-nærvær i filmen: enken Fanny og sønnen Julien har nyoversatt og tilrettelagt Lawrences replikker, og Fanny Deleuze har en liten rolle som Ladyens tante.

Ferran bygger på den andre av tre versjoner; det er den tredje fra 1928 som har fått stor utbredelse.

Flere franske og engelske har sammenlignet hans utseende med Brando anno Siste tango i Paris. New York-kritikeren Andrew Sarris er glad for at Ferran ikke har valgt «a handsome hunk» til å spille Parkin?