En ganske annerledes tid med et annerledes verdensbilde og en annerledes galgenhumor trer fram i Tomas Alfredsons filmatisering av John Le Carrés Muldvarpen.
Samarkand. Sarabande. Sarajevo er en usedvanlig levende og dristig bok om forbindelsene mellom krig, språk og oversettelser. Fra Babels tårn og Sarajevo på 1990-tallet, via Enigma-koden og terrorbombing, til tvetydighet hos Alfred Nobel og Thomas Mann, trekker Per Qvale forbindelseslinjer som gjør essaysamlingen til en bemerkelsesverdig utgivelse.
A Dangerous Method kretser rundt det symbolske trekantdramaet mellom Freud, Jung og Spielrein, som foranlediget psykoanalysens første skisma. Filmen viser på dyktig vis hvilken viktig katalysator Spielrein var for utviklingen av psykoanalysen og bruddet mellom dens to store pionerer.
Siden 1952 har filmtidsskriftet Sight & Sound hvert tiende år kåret tidenes beste filmer. En slik kanonisering kan være nødvendig for å unngå at vi blir rene konsumenter av nye filmer, men klarer den å holde kontakt med filmhistoriens forskjellige etapper og skille klinten fra hveten? I 2012 bringer tidsskriftet resultatet av 2000-tallets andre avstemning.
Joachim Triers nye film evner å skape mentalbilder og hypotetiske scener som er sjelden kost i norsk film. Trier beviser til fulle at han i én og samme film kan skru ned tempoet til et nullpunkt, gjentatte ganger, for så å gi nervøsitet og noia sitt tempo, sin intensitet, når det kreves.
Dette er serien som sier noe vesentlig om tidsånd, nær fortid, identitet, svik og begjær. Full av overraskende vendinger og forviklinger. Full av røyk og alkohol. En verden der krigen var kald og markedet like optimistisk som tidsånden.
To stk. Xavier, to kinoaktuelle fransktalende filmer. På hver sin ende av det filmiske spekteret viser de en sann beherskelse av filmmediet.
En krigsplanleggers varmedødsdrømmer og abstrakte papirmord på geriljagrupper i Irak har lite til felles med et falskt selvmord og et dusjmord der morderen er forkledd som en skrekkutgave av moren. I sin siste roman, Omegapunktet, skaper Don DeLillo en slående mangel på sammenheng mellom den nykonservative zen-fascisten og spekulative begrepsekstremisten Richard Elster og Hitchcocks Psy-cho.
Etter mai 68 ble Mao en viktig skikkelse for Jean-Luc Godard. Men hvor maoistisk var filmskaperen egentlig, og hva har perioden fått å si for hans filmkunst fram til i dag? Godard er på 60-tallet en av de mest reklamebevisste kunstnere overhodet og bruker Mao som anti-ikon heller enn som intellektuell ledestjerne, skriver Arnstein Bjørkly i andre og siste del av sitt essay om Godard.
En ny, massiv biografi om Jean-Luc Godard gir et detaljert innblikk i livet og kunsten til den banebrytende filmskaperen som startet sin karriere med å stjele kassabeholdningen fra filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma.
Hva kan en fiksjon om en Tony Blair-skikkelse lære oss? Roman Polanskis filmatisering av Robert Harris? roman The Ghost, får oss til å stille spørsmål ved enkelte statslederes servilitet.
Både Martin Scorseses Shutter Island og Jacques Audiards En profet tematiserer innesperring og frihetsberøvelse. Mens Scorsese beveger seg ut i et filmunivers som sår tvil om bildenes og fortellingens sannferdighet, gir Audiard et brutalt innblikk i kampen om makt og verdighet i franske fengsler.
Guy Debords Skuespillsamfunnet var en begivenhet da den først kom ut for over førti år siden. Endelig foreligger den på norsk. Har tidens tann tæret på dens radikale potensial?
Alain Resnais er i sitt åttiåttende år en forbløffende vital filmskaper. Etter to velspilte og billedskjønne, men middels minneverdige filmer på 2000-tallet, er det gledelig å se at hans nye film – og aller første romanadaptasjon – Les Herbes folles, har noe av den samme dristigheten som de tidlige mesterverkene Hiroshima, min elskede og I fjor i Marienbad.
Michael Hanekes Det hvite båndet presenterer seg som en allegori over årsakene til nazismens utbrudd i Tyskland, der det lutheranske disiplineringsregimet gir stoff til en besynderlig krimgåte.
Franske filmer har i år oversvømt norske kinoer, etter noen år med påfallende fravær. Vi har sett på noen av de nye franske filmene som kommer på kino i november. Har fransk filmkunst blitt mer aktuell?
Steven Soderbergh er en svært uforutsigbar regissør med så stilistisk og innholdsmessig ulike filmer som Sex, Lies and Videotape, Kafka, Ocean?s Thirteen og filmatiseringen av Che Guevaras liv som revolusjonær. Utvider The Informant!, som handler om en av USAs mest profilerte varslere, repertoaret enda mer?
I Brutte omfavnelser leverer billedmesteren og «følelsesatleten» Pedro Almodóvar enda mer intenst melodrama og billedprakt enn tidligere. Men filmen er først og fremst et forsøk på å reflektere avstanden mellom tidlig 90-tall og sent 00-tall, inkludert en til tider briljant og blendende oppsummering av Almodóvars karriere.
Ti år har gått siden Stanley Kubrick døde. Og ti år har gått siden hans siste film ble satt opp på kino. Eyes Wide Shut er en notorisk tvetydig film som fikk en lunken mottakelse da den først kom, og mange mente den var blitt gitt ut uferdig. Men i dag framstår filmen som langt mer vesentlig enn det meste av filmer som har blitt laget siden.
Philippe Claudel er en av samtidens mest lovende romanforfattere. Med Jeg har elsket deg så lenge (Il y a longtemps que je t?aime) gjør han en solid debut som spillefilmregissør.
Agnès Jaouis Tilbake til Provence våger å ta opp problemstillinger som vanligvis feies under teppet. Det er delvis en seriøs film om røtter og retning i livet, dels en samling muntre og sorgmuntre tablåer, men ambisjonsnivået til den ellers så presise filmskaperen kunne ha vært høyere.
Blant premierene i månedsskiftet mars/april finner vi to filmer der holdning til voldsbruk og virkemidler står sentralt, og der begge hovedskikkelsene har våpenet disponibelt. Men man kan knapt tenke seg to mer forskjellige filmer, i stil og tankeform. Den ene anstrenger seg for å være ung og up to date; den andre overdriver bevisst sin alderdommelighet.
Analfabetisk ondskap? Er The Reader troverdig i sin framstilling av konsentrasjonsleirvokterens beveggrunner og gåtefulle sjelekvaler?
Wehrmacht-aristokratenes komplott mot Hitler i 1944 har blitt til en overraskende velsmurt og spennende thriller i Bryan Singers Valkyrie. De politiske forhåpningene og motivene til kuppmakerne havner imidlertid i bakgrunnen. Betyr det at man skal slå seg til ro med at en thriller bare er en thriller?
At fienden er en vond og ond heks innebærer ikke at helten er uskyldig. John Patrick Shanleys Doubt tar med finurlig ironi opp det gamle temaet om tro og tvil med katolsk misbruk som bakteppe. Men har en kritisk film om religiøs livsfiendtlighet noe å tilby i nytelseskapitalismens tid?