Truls Lie

Kritiker og dokumentarist

Molekylær revolusjon

Den tradisjonelle venstresiden har lenge vært i krise. Ikke bare dominerer høyresiden nasjonale valg, men venstresiden har også beveget seg mot høyre – med velferdskutt, angrep på sosiale rettigheter, og deltagelse i internasjonal kriger. Gamle tradisjonelle grupperinger som før samlet folket på venstresiden oppløses. Selve begrepet «venstreside» er også uklart. Eksempelvis angriper unge og gamle nostalgikere1 i dag radikale akademikere for å ha kapret venstresiden – som om politisk abstrakt diskusjon skal ha tatt fokus vekk fra praktisk reformarbeid. Andre beskylder multikulturalismen for å glemme politikk og økonomi til fordel for kulturelle saker. I et par tiår har sosialistisk venstreside slitt med legitimering. Den franske psykoanalytikeren Felix Guattari adresserte problemet allerede i 1972 i boken Molekylær revolusjon: «Marxismen, i alle dens former, mangler begjær og mister sin essens ved tendensen til byråkratisme og humanisme – og freudianismen har ikke bare ignorert klassekampen fra begynnelsen av, men har også kontinuerlig forfalsket dens tidlige oppdagelser i forhold til det ubevisste begjær, ved å lenke det til familien og den herskende ordens sosiale normer.» Guattari foreskrev da heller Schizoanalyse, som «vil ha mye til felles med revolusjonære visjoner om sosiale bedringer i fremtiden, uatskillelig fra en multitude av molekylær revolusjon i begjærets økonomi.» Nå, 30 år senere, har amerikaneren Michael Hardt og den italienske filosofen Toni Negri fullført et par bøker om moderne maktformer og motmakt. Deres første bok Empire2 beskriver den nye verdensorden der nasjonalstater overgir sin selvstendighet til mektige overnasjonale institusjoner. Dette imperiale fenomenet, som ligner nyliberalismen, gjennomstrømmer liv, økonomi og arbeidsliv – en penetrering der stat og kapital gjør sitt for å definere den enkeltes kulturelle og sosiale livsverden. Denne nye form for imperial «biomakt» som omgjør hele verden til en gigantisk fabrikk, kan ikke tas ved roten, da den verken har en slik, ei heller et styrende hode. Imperiet må møtes med motmakt, av mangfoldets kraft, av individuell kreativitet, av monstruøst begjær – fra et frigjørende nettverk nedenfra, hva Negri & Hardt kaller multitude (mylder, mangfold, variasjon, nettverk). Nettopp navnet på deres nye bok Multitude – War and Democracy in the Age of Empire (Penguin Press, 2004). Begrepet multitude som også ble benyttet av Guattari, stammer opprinnelig fra filosofen Spinoza. Poenget i dag er at postmoderne nettverk virker subversive overfor undertrykkende makt, og samtidig konstituerende for nye væremåter og ekspansive nettverk – til forskjell fra moderne hierarkier som styrer et enhetlig nasjonalt folk eller en uniformt organisert masse ovenfra. Mangfoldige nettverk (multitude) er heller konstitutive, horisontale, ekspansive, og møtepunkter for kunnskap, visualitet og følelsemessige relasjoner. Negri & Hardt kaller dette biopolitisk produksjon – et kjærlighetens prosjekt som strekker seg langt utover den borgerlige kjernefamiliens privatiserte kjærlighet. Poenget er altså at det nye nettverksdemokratiet først er muliggjort med det siste tiårets fremvekst av teknologiske nettverk. I dag mobiliseres motmakt gjennom internetts e-post og websider, mobiltelefoner, rask transport, migrasjon og samarbeidsformer som før ikke var mulig i en slik skala. Dessuten tenderer den immaterielle produksjonen – produksjonen av ideer, innsikt, sosiale relasjoner og rask distribusjon av bilder, tekst og lyd – til å dominere vår tids arbeidsform. Arbeid blir kommunikativt samarbeid, organisert i nettverk og fellesskap – intellektuelt arbeid, nettverksarbeid, oppfinnelser og vitenskap. Poenget er ikke at vi lever i et postindustrielt samfunn fysisk sett, men at tendensen er at flere og flere i samfunnet driver med symbolbehandling og informasjonsarbeid. Selv om

desember 2004

Rett venstre?

De norske journalistene Magnus E. Marsdal og Bendik Wold (M&W) har nettopp skrevet en svært viktig bok for vår samtid: Tredje venstre – for en radikal individualisme. Tekstens hovedpoeng er at frihet bare er mulig med likhet som grunnlag. Velferdsstaten er således grunnlaget for fremvoksende individualisme. De baserer seg på Jean-Jacques Rousseaus (1712-78) poeng om økonomisk likhet som forutsetning for frihet. Hva rikdom angår, skriver han «ingen innbygger noen gang skal være velstående nok til å kjøpe en annen, og ingen så fattig at han tvinges til å selge seg selv.»1 Det grunnleggende problemet var eiendom: «Den første som gjerdet inn et jordstykke og fikk det innfall å si: Dette er mitt, … var den egentlige grunnlegger av det borgerlige samfunn.» Man glemte så at «at jordens frukter tilhører oss alle». Allerede på 1700-tallet var det moderne Paris et samfunn der «enhver tenker på sine egne interesser, og ingen på felles beste». Rousseau krevde sosial utjevning for å fristille individet. Den «første» venstresiden med den franske revolusjon i 1789 lot fremdeles stemmerett og kapitaleiendom være for de få. Den «andre» venstresiden fra Det kommunistiske manifest (1848) tok etter hvert politisk kontroll over økonomien – men etter hvert sentraldirigert og totalitært med Stalin og Mao. I vår tid kan det «tredje» venstre med nyradikalismen og massebevegelsene sørge for likhet og individets frihet gjennom sosialistisk folkestyre – hva M&W i Tredje venstre kaller «livsnytersosialisme». Vakre tanker om likhet og frihet. I alle fall for de som har slike muligheter. Men selv om norsk velferdsøkonomi historisk er basert på eget hardt og effektivt arbeid, er det også en velferdsrikdom som stammer fra utbytting av fattige lands arbeidskraft, og utnyttelse av jordens oljeressurser – som man med Marx og Rousseau kan kalle «opprinnelig akkumulasjon» eller røveri. Man må derfor huske at vi med rundt 1000 milliarder på bok sikrer likhet, velferd og velstand for de som er likere enn andre. En livsnyterlikhet for oss selv. Tredje venstre er spekket med kunnskaper og politisk teori. Ser man bort fra de alvorlige unge mennenes pedagogisk gjentakende skolemestertone, er dette en god orientering om vår tids nyliberalisme, postmodernisme og underholdningsindustri. Interessant deskriptivt om nyliberalismen, men mer normativt problematisk om den mulige politikken. For det er noe som skurrer mellom bokens permer. Etter å ha banket fast dreiemomentet «først likhet så frihet», gjentar M&W stadig at noen må gjøre noe. De kritiserer ofte de som bare «snakker» og teoretiserer om en alternativ verden. Men selv utdyper de sjelden hvordan likhet skal kunne operasjonaliseres. Men jo, ett sted. M&W foreslår femtimersdag! Selv om de ikke har tatt seg den kreative møye å analysere hvordan et mulig kostnadshull på noen hundre milliarder kroner kan dekkes inn. Eller legitimere hvordan all ny livsnyterfritid kan være positiv for «samfunnsproduksjonen». Interessant nok var den individualistiske friheten for Marx selve målet, en frigjøring utover lønnsarbeidet eller «nødvendighetens rike». Marx beskrev det kapitalistiske klassesamfunnet som et fremskritt for materielt og teknologisk å muliggjøre nettopp individets frihet. Men M&W foreslår heller en slags statlig «nasjonalisering» av næringslivet for å «frigjøre» arbeideren. Der skal gis. Gis til flertallet. Da må man først ta. Man må «la» de ansatte overta bedriftene. Eksempelvis erstatte avisen VG sitt styre med totalt 11 fagforeningsmedlemmer og 9 ansatte. Man lager ganske enkelt stiftelse av det. Skulle M&W – henholdsvis journalister i Klassekampen

november 2004

Behovet for utopien

Boracay var verdens vakreste øy. En liten palmeøy omkranset av tre kilometer finkornet hvit sand. Beliggende ute i øyhavet på Filippinene, uten strøm, telefon eller biltrafikk. Stedet jeg trakk meg tilbake til i 1986. Tilbake fra årene med å bygge opp den norske IT-bransjen, fra teknikken, fra styrerommene og pengenes verden. 17 timer med fly fra Oslo. Til grønt filippinsk hav, så til øya via kano, til bambushytter og hengekøyer, til gitarspill, vennlighet og fersk sjømat. Til filosofibøkene, til refleksjonen over det vestlige konkurransejaget, over mediemaset, over pragmatismen og 80-tallets nyliberalisme. Jeg fant mitt utopia. Fant så øyas lille topp der jeg fikk bygget bambushytte med veranda. Fant den verdens utpost jeg ofte kunne dra tilbake til, trekke meg tilbake. Utopia har nettopp vært tenkt som en øy helt siden Thomas More skrev sin roman Utopia i 1516 – et eksil tilbaketrukket fra samfunnets åk. En redsels- eller lystbetont drøm om en øy, langt fra ethvert kontinent, der man allerede er atskilt, fortapt eller alene. Eller drømmen om å starte på ny, skape alt fra begynnelsen igjen. Utopia er horisonten selv, der havet møter himmelen, fantasiens utpost, tankens ytterkant – territorier, territoriale «maskiner» som skaper det utenkelige – både oppløser, forflytter og skaper nye sammenhenger. Et tabula rasa, blanke ark og fargestifter, som utvisker tid og rom, som renser grunnen. Det er ikke bare avvikere, fredløse, opprørere og anarkister som lengter mot utopia – søkende etter frihet og nye muligheter. Utopiske øyer gir ikke bare husly til avantgarden, men symboliserer avantgarden selv, som Anselm Franke skriver i katalogen for sommerutstillingen Territories, The Frontiers of Utopia på Malmö Kunsthall. Det forrige århundres avantgarder ville faktisk forene kunsten og livet. Fremfor en utopisk tilbaketrekning, var den utopiske bevegelsen rettet mot samfunnet. Eksempelvis den politiserte kunsten fra situasjonistene etter annen verdenskrig, hvor medlemmene av Situasjonistisk Internasjonale forslo en syntese mellom tre retninger innen estetisk og politisk teori: «eksistensialistenes begrep om å være i situasjonen, aksjonskunstens praksisformer og den gryende urbanismen.»1 Situasjonen var en forløper for «installasjonen». Og med installasjonskunst og performance (se Skiftende kroppspråk, side 14) fulgte den konseptuelle vendingen – konseptkunsten. Mens man før tilrettela kunstarbeidet ved hjelp av teorien, ble nå teorien tilrettelagt ved hjelp av kunstarbeidet. Slik utvidet billedkunsten filosofien, man kunne også tenke med bilder, ikke bare begreper. Og med postmodernismen sto samtlige uttrykksformer til rådighet. Århundrer med yppersteprester og kunstmanifester ble avsluttet med modernismen2 – kunst for kunstens skyld, utopisk tilbaketrekning der mediets egenfokus ble det hele. Utopien spilte også en rolle for filosofene Hume og Kant som på 1700-tallet påsto at estetikk og smak spilte en «politisk» rolle.3 Den «gode smak» ble ansett som såpass ensartet i den menneskelige natur, at den skulle fungere som samfunnslimet. En estetisk samforstand som gjorde deg delaktig i en universell solidaritet – et borgerlig demokrati grunnlagt i estetisk smak fremfor moralsk plikt. I dag har nok ideen om den gode smak falmet.Nietzsche var den første til å reflektere over avantgarden i betydningen overdrivelse, unntak og skandale – til forskjell fra den gode smaks universelle harmoni. Han ville erstatte den borgerlige sentimentalismen med en aristokratisk radikalisme for sterke lidenskaper. Nietzsche slo heller et slag for avsmaken. 4 Han fremhevet for 120 år siden den søreuropeiske vulgaritet og skamløshet der han fant en selvsikkerhet som var elitære skjønnånder overlegen. Den «gode smak» ble

september 2004

Det store hykleriet

FATTIGDOM: Hvem tror egentlig at menneskerettighetene vil reelt sett bli praktisert av de privilegerte overfor de underprivilegerte? Mens nordmenn krangler om å sikre fremtidige pensjonsrettigheter med samme levestandard som i dag – vil jeg minne om et annet bilde fra utsiden. Man måste jamföra:FNs menneskerettighetserklæring forteller oss at «Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie …» Mulig? Nei, ikke hvis fattigdommen bekjempes. FNs Kofi Annan samlet derfor 189 nasjoner i år 2000 for å underskrive FNs Millieniumsplan for bekjempelse av fattigdom. Åtte mål for en mer rettferdig fordeling av verdens goder: Utryddelse av fattigdom, grunnskole til alle, kvinnerettigheter, reduksjon av barnedødelighet, sikre svangerskap, aidsbekjempelse, bærekraftig utvikling og reell frihandel. Mål planlagt innfridd innen 2015. La meg gjennomgå disse:Første mål er å halvere andelen mennesker som lever i fattigdom (under en dollar dagen). Men fattigdommen øker, mer enn 50 land er blitt fattigere de siste ti årene. Afrika sør for Sahara og sørøst-Asia har permanent fattigdom. I dag må én femtedel av klodens befolkning ta til takke med én prosent av verdens samlede ressurser. De rikeste 50 millionene forbruker det samme som klodens 2.7 milliarder fattigste. Slik regnet kan en velstående nordmann ta for seg femti ganger hva en fattig forbruker. Han er langt fra tredjedelen i verden som lider av underernæring. Afrika og Asia er fulle av triste historier om barn og voksne som spiser umoden mais eller tyr til blader og røtter for å overleve. De som er så uheldige å bli født på den kanten får stadig mindre uhjelp. Så vil man halvere antall fattige? Norge, Sverige og Finland halverte heller sin bistand for ti år siden. Danmark følger nå etter med milliardkutt. Den rike verdens totale årlige bidrag er nå blitt 52 milliarder dollar.I vår del av verden opprettholder vi heller en levestandard på høyde med middelalderens fyrster. Betegnende nok kategoriserer man i Norge en familie som fattig om barna ikke har råd til å gjøre det samme som naboens barn. I vår del av verden har vi kontroll over sulten, men ikke fedmen. Verdens helseorganisasjon erklærte i 2000 fedme for en global epidemi. Skal vestlige barn ikke overleve sine foreldre, må årsaken heller være livsstilssykdommer. Mål nummer to gjelder grunnskole til alle fattige barn. Rundt 113 millioner barn i den tredje verden er i dag analfabeter. Selv om man kan øyne stor fremgang i India, er svært mange fattige familier i andre land avhengig av barnas arbeidskraft – og sender dem derfor ikke på skolen. Dessverre er skolen den mest kritiske faktoren for landenes økonomisk utvikling, ifølge UNESCO. Og de få som får utdannelse, er ikke sene om å bevege seg fra offentlig til privat sektor, og søker gjerne jobb i rikere land. Dessuten trekkes jentebarn for lett ut av skolen når fattigdommen er påtrengende. Eksempelvis har antall jenter ute av skolen i Afrika sør for Sahara økt fra 20 til 24 millioner siden 1990. Gutter anses som mer verdt, jenter «giftes jo bort». Mål nummer tre skal motarbeide dette. Dessverre har disse kvinnelige analfabetene høyest barnedødelighet – 15 prosent av deres barn dør innen fem år. Kvinnene er også mer utsatt for sult og

februar 2004

Morsmålets moral

Når småunger skriker «Du lovet meg!» eller «Du fikk mer enn meg!» vet de allerede hva et løfte eller rettferdighet er. Så er moral noe vi er født med?Den norske filosofen Knut Erik Tranøy tok opp spørsmålet om medfødt moral på seminaret som nylig markerte hans 85-årsdag. Han har snart 40 års virke med allmennmoral, medisinsk etikk og forskningsetikk. Og har fulgt sine barn og barnebarns utvikling.Småbarns sans for rettferdighet er avansert lenge før skolealderen. Når en skader en annen kan vi høre: «Det var ikke min skyld!», «Jeg kunne ikke noe for det!», eller «Han gjorde det med vilje!». De forholder seg allerede til spørsmålet om skyld – ting vi i lovverket deler opp i uaktsomhet, forsett eller overlegg. De små kjenner også forskjellen på å eie, låne, eller stjele. Og vet forskjell på sannhet og løgn. Men hvor oppstår moralen? Ifølge Tranøy kommer moralen med morsmålet – språk og etikk er intimt forbundet med hverandre. Når man lærer å snakke, følger levereglene med. Barn imiterer, gjentar en regel eller regle, danner seg en meningsfull virkelighet. Det er fullt alvor – vi kjenner det når de korrigerer andres talefeil. Moralen forankrer seg i likhet med morsmålet dypt i vår måte å være på – i vår eksistens eller væremåte.For Aristoteles blir man et moralsk menneske ved innsosialisering i moralske praksiser, ved å ta etter, eller etterligne forbilder. Så også med barnet og morsmålet. En innføring og deltakelse i en kulturs verdier og normer, nedfelles derfor ikke i en endelig lære – men i en inneforstått klokskap. Poenget kan understrekes i nylig utgitte Å være underveis – Introduksjon til Heideggers filosofi skrevet av Rune Fritz Nicolaisen. Boken er velskrevet, og vitner om en forfatter som i en årrekke har arbeidet med den vanskelige tyske filosofen. Overraskende er bokens poeng at Heidegger faktisk drev med etikk:Hovedverket Væren og Tid (Sein und Zeit, 1927) betegnes av Nicolaisen som «et etisk prosjekt som igjen og igjen skal redde oss fra oss selv.» Heidegger mener at logos eller «talen» i «samvittighetens rop» forteller oss hvor vi befinner oss – om vår tilhørlighet til verden, vår tid og kultur. Slik vi angås og moralsk berøres i forhold til hvordan livet leves. Men her ligger også det ansvaret som hviler på enhver generasjon til kritisk å forsøke å forstå seg selv og sin tilværelse i verden. Sagt med Heidegger: «…ethos betyr oppholdsstedet, stedet hvor man bor.» Det dreier seg om handlingens klarhet, jakten på ekte muligheter, en eksistenskunst – et radikalt sokratisk «Erkjenn deg selv.» Slik er filosofi og etikk det samme. Da det alltid dreier seg for mennesket om å være til, om ens tilværelse, må man ta på seg byrden og ansvaret for denne – som en slags skyld. Man er således alltid allerede skyldig, slik moralen følger med oppvekstens tilværelse. «Samvittighetens rop» som Kierkegaard og Heidegger referer til, minner nettopp om barnets muntlige morsmålsmoral – eller farsmoral slik Kierkegaard omtalte sitt samvittighetskall «Du skal lære!» Moralen overskrider enkeltmennesket, en skyldighet umulig å kontrollere ved etisk allmenne regler. Sosiale formasjoner stemmer mennesket fra morsmålet og fremover – «samvittighetens rop». En gang det greske «Erkjenn deg selv!», så det romerske «Vær herre over deg selv!», før vi ble preget av det kristne «Benekt deg selv!». Sistnevnte lar skylden anta sitt vrengebilde. Kants moralske imperativ –

januar 2004

Videoens sannhet

Kunstneren Linda Västrik oppsøker sin antatte far i voksen alder. Med videokamera som vitne, skjold og våpen konfronterer hun ham med sine traumer som farløst barn. Begges har sterke følelsesmessige problemer i maktkampen som følger. I kunstvideoen kalt Far og jeg (1998) forsvinner distansen videokameraet skulle gi henne – hun blander inn lengsel, sårede følelser og hevnmotiver. DNA-testen som utføres bekrefter farskapet, men faren tror den er feilaktig, og viser bare avgrunnsdyp bitterhet overfor det hele. De to volder hverandre bare ytterligere smerte. Vi som ser videoen tas nærmest som gisler i denne private konflikten. – Skulle Västrik filmet sin far, latt målet hellige middelet? I den nylig utgitte Videologier 2 – 33 tekster om europeisk videokunst omtaler Lars Movin 80-tallets dagboksvideoer og 90-tallets kjønnspolitiske og identitetsproblematiserende kunstvideoer. Intime oppdagelser og subjektive betraktninger er utgangspunkt for allmenne sosiale og historiske perspektiver – kunstnerne gjør det private politisk. Den subjektive realismen er blitt populær de siste årene. Til forskjell fra 60-tallets franske cinema vérité og amerikanske direct cinema avgrenser en ny generasjon av dokumentarister og kunstnere virkeligheten til et rent subjektivt anliggende. Virkeligheten sett gjennom et temperament. I likhet med Västrik fremstiller også kunstneren Gillian Wearing privatpersoner i media. Eksempelvis stopper hun personer på gaten som så avbildes med deres nedskrevne tankeinnfall på et skilt – slik en ung forretningsmann står der med skiltet «I’m desperate». Andre mennesker synger til en favorittlåt hørt i hodetelefon – vi hører bare de utrenede stemmene. Wearing satte også inn annonsen «Bekjenn på video», for så å videofilme fremmede ikledd anonymiserte masker – én forteller eksempelvis om sitt utroskap. Man kan øyne en moralsk eller politisk interesse i slik videokunst. I en annen interessant ny norsk antologi, Synlig tid. Om video og virkelighet, analyseres bl.a. videomediets forhold til virkeligheten. Den italienske filosofen Maurice Lazzarato antyder der hvilken «tidskontroll» fjernsynet og annen massemedial billedproduksjon utøver i dagens postfordistiske kapitalisme. Fjernsynet «konstruerer» vår kollektive hukommelse eller fortid – om det skulle være billedfragmenter fra Vietnamkrigen, månelandingen eller Dianas begravelse. Men samtidig kontrollerer det også nåtiden, aktualiteten – ved å filme den og fordoble den med bilder. Fjernsynet driver med «nåtidserindring» på industrielt vis og nøytraliserer «den virkelige og skapende tid». På et samfunnsmessig nivå kontrolleres derfor forholdet mellom persepsjon og hukommelse, slik virkeligheten er spaltet mellom sansning og erindring, mellom det aktuelle og det virtuelle. Til tross for denne kontrollerte virtuelle virkeligheten er Lazzarato likevel optimistisk med hensyn til videoens egne politiske muligheter og potensial for intervensjon, for aktivistisk og kunstnerisk inngripen. Og mye av dagens samfunnskritiske kunst benytter video. Det er mange med Västrik og Wearing som tar i bruk dagboksnotater og identitetssøkende kunstvideo – slike sannhetsstrategier skaper gjennomslagskraft for budskapet. Også dokumentar, dogmeregler og «dogumentar» er grep som spiller på virkelighet, eller spiller på følelser så du virkelig kjenner det – slik som hos den danske regissøren Lars von Trier. Men det er et paradoks at bruk av virtuelle medier, video, kan gripe inn i virkeligheten. For er det ikke noe med billedmediet selv som forhindrer det, eller gjerne passiviserer kritikk og moralsk aktivitet? Stian Grøgaard påpeker i sin innledning til Synlig tid at videoen lett blir en klisjé for det private, det «pinlige, det alle vet, men aldri får vite nok om». En eksponering som lett blir ufarlig, et forbruk uten frigjørende emosjonalitet, «noe

oktober 2003

Den urene, blandede kunsten

«Kære Ven, du inviteres hermed til at opleve ½ machine». Jeg var i den Grå Hal i Københavns Christiania, der 150 kunstnere fra Danmark, Europa og USA skapte kunst ut fra temaet «sammensmeltningen menneske og maskine».1 Gikk rundt i halvmørket. Kastet meg til siden for ikke å bli truffet av en roterende dansers kjole av blikk. En annen «menneskehybrid» ble heist opp og ned under det 15 meters høye fabrikkhalltaket – i «englesvævebanen» styrt av oss med fjernkontrollen. Andre drev butohdans med kjøkkenmaskiner. Jeg var omringet av roboter – én tegnet på gulvet når vi skrek til den, en annen fremførte dikt. Omgivelsene var fylt av elektroniske fugler, flyvende 16mm film, sensorer, gamle computere, low-tech, elektronisk skrap, samt telefoner nettet opp overalt i hallen. Hallen var fylt til randen, og den gigantiske robot-trommeslagerens støykonsert fylte luften. Med en åpen innstilling kan man gå opp i en slik utstilling. I Grå halls «eksperimentarium» dreier det seg om det urene. En opplevelse i symbiosen av dansere og maskiner der vi selv også kunne være medskapende. Altså et København hinsides sommerens norsk-pietistiske Klassekampen-serie om kunsten enten skal være autonom eller overgitt det kommersielle. Tabloide problemstillinger av typen enten-eller – basert på et kunstbegrep med for stor K og en ideell himmelsk dualisme à la sannhet/fiksjon. For kunsten er for lengst blitt, eller har alltid vært, uren. Plasserer vi føttene godt på jorda, ser vi at vi heller beveger oss i gradvise «sammensmeltninger» – som den mellom maskin/menneske. Vi «oppholder» oss her mentalt i en verden full av fortolkninger, fortellinger og forestillinger. Samtidig er vi innsauset i fordommer. Eksempelvis om hva som skal være kunst og ikke. Vi er forutinntatte, feller dommer på forhånd – slik teknisk-mekaniske innretninger for noen er absolutt alt annet enn kunst. Den førforståelse vi mennesker alltid-allerede er preget av, er en dyptsittende forståelseshorisont vi møter alt nytt med. Til rådighet har vi gjerne en rekke begreper dannet av mennesker som betraktet verden på alt for stor avstand – de trodde den sto stille. Så også med kunstautonomiens riddere. Eller gammelmodige kall etter Skjønnheten som oppdragelsesaspekt for den politiske verden. Men «menneskets estetiske oppdragelse» (Schiller, 1795) kan gjerne bli for høyverdig til å øve opp til moralsk sinnelag eller medmenneskelig omtanke. Interessant i denne sammenheng er fjorårets enorme kunstmønstring i tyske Kassel, Documenta11. Hovedkurator Okwui Enwesor på Norgesbesøk nå i august ga oss et tilbakeblikk på kritikken utstillingen fikk. Spørsmålet var om dokumentasjon egentlig er kunst. Gjør et videokamera enhver til kunstner? Å dokumentere har da andre formål enn hva kunsten har? Vitnesbyrd fra virkeligheten skal dokumentere nettopp den – virkeligheten. På behørig avstand, upartisk, udramatisert, og såpass objektivt at det opprettholder sin autoritet som kilde for fakta. En dokumentarfilm skal overlate til publikum å felle moralske dommer, dokumentaristen skal ikke lage propaganda. Et annet tilfelle er filmskaperen Leni Riefenstahl som selv mener hun laget kunst, mens offentligheten fordømte henne for å lage propaganda for Hitler. Okwui Enwezor fremhevet en side ved dokumentaren med begrepet vérité – i betydningen sann, ekthet, naturtro, å være sann mot livet i kunsten. For dokumentaren bevitner ikke bare om hendelser, men kan avdekke, undersøke, analysere og diagnostisere. Så hvorfor skulle ikke en kunstner være politisk i kunsten, redigere virkelighetens råmateriale til ny sanselig erkjennelse? Enwesor viste oss en kunstvideo av rettsaken mot Adolf Eichmann

september 2003

Den fengslende tenkemåten

I løpet av 90 minutter drepes fem hundre mennesker – langt over halvparten er landsbyens barn, spedbarn og gamle. Ingen slapp unna blodtørsten til angriperne. Den ansvarlige amerikanske offiseren for massakren «henrettet» egenhendig hundre av dem. My Lai-massakren i 1969 under Vietnamkrigen ble kjent ved en tilfeldighet. Amerikanske løytnant Calley ble dømt som ansvarlig for drapet på vietnameserne, men slapp allerede ut etter tre og et halvt år i fengsel. Massemorderen ble så regnskapsfører hos en juvelhandler i Georgia . Urettferdig? Skulle mannen hatt amerikansk livstidsdom? Hyttende never mot Calleys tilfelle i Vietnamdemonstrasjonene, både i Oslo og San Francisco den gang, viste at man nok ønsket mannen innesperret for livet. Men hvor legitim er enhver tids gjeldende moralske rettferdighetsfølelse? Var det eksempelvis rettferdig av det norske Storting å innføre dødsstraff tidlig i mai 1945? Krenkes rettferdighetsfølelsen i samfunnet, så kan det føre til opptøyer – som med Rodney King-saken i Los Angeles i 1992, der fire hvite politimenn ble frikjent. Først når to av dem likevel fikk fengselsdom, roet gemyttene seg. Ser man på den generelle økningen i antall fanger i verdens fengsler, så er troen på fengselsstraff som løsning stor. I USAs fengselsindustri fordoblet antall fengslede seg til to millioner fanger i Clintons åtteårsperiode. Men er Norge noe bedre? Norge fengsler flest i Norden – de andre nordiske landene sender langt flere på alternative soningsformer utenfor fengsel. I mars 2002 ble det også åpnet for samfunnsstraff i Norge med Straffegjennomføringsloven. Men det er i dag ennå ikke registrert økt bruk av dette fra Norges justisminister Dørum og nedover i straffesystemet – justisministeren uttalte nå i mai at han bare er positiv til samfunnsstraff når Kriminalomsorgen kan bevise at den fungerer. Til forskjell fra hans kollega i Danmark som vurderer bruk av ekstraordinær benådning for mindre alvorlig økonomisk kriminalitet, for å dempe presset på de overfylte fengslene. Man glemmer lett at denne fengslende tenkemåten ofte har urealistiske forestillinger om nytten av straff – og politi. Norsk rettshistorie viser nok av eksempler på lovgivere som ville løse sosiale problemer med straffelovens hjelp. Eksempelvis ble alkoholproblemet forsøkt løst med Løsgjengerloven fra 1900, men straff og tvangsarbeid og senere alkoholforbud ble til slutt opphevet – det stred mot folks rettsoppfatning. I moderne tid er narkotikalovgivningen like mislykket. Dessverre ble fjorårets mer liberale straffegjennomføringslov avvist av justisminister Dørum. Den tidligere liberaleren er i dag opportunt fengslet av det politisk-høyrekristelige samarbeidet. Hyklersk nulltoleranse og hyppig varetekt der politimakt autoritært tilfredstiller en ullen redsel for de farlige «andre». Et forsøk på å «straffe» seg ut av et sosialt helseproblem. Ikke bare innesperres de narkomane, de gis også en inhuman «kroppsstraff» med stadige vagina- og anus-undersøkelser på spesialtoaletter, anvendelse av klyster, brekkmidler og røntgen. Gjaldt ikke fengsel opprinnelig de som skadet andre? I fengsel blir innsatte i tillegg «påført» ytterligere skade: I USA er det nå kjent at fengslede utsettes for farlige sykdommer som HIV og Hepatitt C. Når homoseksualitet, narkotika og tatovering er forbudt – har fangene heller ikke kondomer, rene sprøyte- eller tatoveringsspisser. Tatovering er en også en stor kilde til HIV-smitte. Og i russiske fengsler smittes 10% av tuberkulose. I utviklet form koster den 5 millioner kroner å kurere – millionen Norge nylig ga til legehjelp hjelper derfor ikke mye. Det er heller fengselet som er problemet. Denne fengslende tenkemåten viser seg også der

juni 2003

Katastrofene blant oss

Det første stikket i magen der jeg plutselig befinner meg alene blant tusenvis av hodeskaller – det stikket, eller sjokket, går over etter hvert. Å bevege seg mellom oppstablede hodeskaller og beinpiper nede i Paris sine Katakomber, blir fort en vane etter noen kilometer i halvmørket. Jeg våger til slutt å kjenne på de døde, på hodeskallene, på beinpipene. Kjenne på skallenes forskjellige tykkelse, veie et gråmuggent hode i hendene, stikke fingeren inn i nesegrevet til det butter. Nysgjerrig leting etter knuste eller kulehullede hodeskaller. Nummenheten inntrer på vandringen forbi endeløse skjeletthauger – magestikkene er borte, jeg berøres nå bare av Katakombenes takdrypp der de treffer nakkegropen. Jeg beveger meg så nedenfra opp virveltrappen til dagslyset, rundt noen kvartal, og bort til samtidsmuseet Cartier Foundation. Der står den franske filosofen Paul Virilio bak utstillingen Unknown Quantity eller et Museum of Accidents (1). Vår tids ulykker, katastrofer og massedød er tema. Fascinasjonen for katastrofene blant oss – for Titanic, Hiroshima, Tsjernobyl, Challenger, WTC. De menneskeskapte katastrofene (eksplosjoner, branner, terrorisme) representerer nå sytti prosent, resten er naturkatastrofer som storm, oversvømmelse og jordskjelv. Denne dagen i Paris ender på kino med Minority Report – science-fiction av Steven Spielberg. Om fremtidssamfunnet som forutser mulige drap, hvor myndighetenes spesialtropper griper inn og fjerner potensielle mordere. Gravkamre, museum, kino. Det bringer oss til samtiden, til Irak-krisen. For beskrev ikke Minority Report nettopp hva Bush-administrasjonen nå bedriver? Forebyggende arbeid – Precrime i storskala – der enhver tenkt fiende skal tas på forhånd. En kontrollert og overvåket verden – Optisense i global målestokk. Som i filmen er det mulig at den «kriminelle» ikke vil begå mord – avviksrapport fra minoriteten av sci-fi orakler ser man bort fra i kampen om kontroll. Tvilen faller ikke allerede tiltalte til gode. «Minoritetsrapporter» fra en Chirac eller Schröder teller ikke lenger for den nye Bush-doktrinen. USAs tretti siders lange «Precrime»-dokument The National Security Strategy fra september i fjor er i korte trekk følgende: USAs militærmakt skal være på et så høyt nivå at den «aldri kommer i nærheten av å utfordres.» Hovedfiendene er definert som irrasjonelle fundamentalister villig til å ofre eget liv eller en hel befolkning, derfor skal USA ha rett til forebyggende angrep. Og denne «sikkerhetsstrategien» tar forbehold om rett til angrep på egenhånd om man ikke får tilstrekkelig internasjonal støtte. USA legitimerer bruken av en slik overmakt ved hjelp av sin nye «offerrolle». En paranoid logikk som forsvarer seg mot mulige fremtidige trusler. Den globale opprydningen som vi her ser begynnelsen av, krever at man konstant fremmaner utsiktene til fremtidige uhyrlige terrorhandlinger. Slik preges vår offentlighet av den permanent utsatte terrortrusselen. Det nye verdenspolitiet fjerner således mulige internasjonale «terrorister» – om enn ikke plassert hengende i et laboratorium slik som i Minority Report, men forviser dem til Guantanamo-lignende baser utenfor offentlighetens rekkevidde. Denne paranoide logikken er helt avhengig av vår redsel for nye fremtidige katastrofer. En angst forlengst etablert – det dreier seg om sikkerhet, om strategier for trygghet i vår «faretruende» verden. Eksempelvis viser Michael Moore i sin siste film Bowling for Columbine, at USAs våpenkultur baseres gjennomgående på frykt. Vår permanente katastrofebevissthet dreier seg heller om en ond sirkel enn om ondskapens akse. Om tredje verdens permanente katastrofesituasjoner, eller spektakulære enkeltkatastrofer som terror, industritragedier eller truende nye virus. Slik fylles vår forventningshorisont av en ukjent redsel, en

april 2003
1 4 5 6